Rapport fra elitens nyttårsleir

I World Economic Forum (WEF) finnes det ikke bare en enkelt verdensøkonomi eller en enkelt næringslivsverden. I Davos befinner det seg flere verdener, eller nivåer.

Man kan kanskje forestille seg det som etasjer i et fleretasjes firma: mellom noen etasjer finnes det rulletrapper, mellom andre ustabile stiger og mellom andre finnes det ingen forbindelser i det hele tatt.

Hver sin smak, hver sin etasje

Politikerne samler seg i etasjen deres, de holder taler, møter eller unngår hverandre og reiser besjelet eller utmattet videre. Hvem av dem som får snakke og hvor lenge man får snakke i den store salen, er et mål på deres viktighet; det er også spørsmålet om hvem som mottas og utspørres av World Economic Forums grunnlegger Klaus Schwab – og hvem som ikke blir det.

Verdens pengestjerner og mange lobbyister kommer også til Davos. De vil pleie nettverk, gjøre forretninger eller feste i natten hos McKinsey – sammen med Justin Trudeau. Offentligheten er ikke alltid viktig for dem. Noen setter aldri fot i kongressenteret. Blant verdens pengestjerner finnes og sjefene i store banker og mediesky hedgefond-managere.

Også konserner som Apple, Google og Facebook rykker inn med armeer for å merke seg trender og for å styre offentlighetens mening og samvittighet.

I Davos finnes det geografiske senteret – kongressenteret med sine store og små saler og helårs-garderober som er overfylte av kåper, luer og snøstøvler. Damene gjør unna byttet av sko raskere enn mennene som sliter med knutene. Muligens har de mer erfaring..

Så gjelder det å virre rundt i gangene med en mellomgod espresso i hånda: Der kan man plapre med sjefsredaktøren for Washington Post, Marty Baron, eller den helt nye men allerede veldig bleke publisheren i New York Times, A. G. Sulzberger, og høre om hans planer om omstilling i mediebransjen. Det er mulig å snakke med Benjamin Netanyahu, som jo bare svermer for Donald Trump. Justin Trudeau går fornøyd rundt, den tyske forsvarsministeren Ursula von der Leyen forsvarer Europa på flere språk mot polakkene, uten å fordømme dem – og så videre, og så videre.

Så finnes det uoffisielle sentrumet for WEF. Det er den noe høyere beliggende promenaden der hotell etter hotell ligger ved siden av hverandre, der alle firmaene har booket seg inn, der Eric Schmidt fra Google-Holding Alphabet og Sheryl Sandberg fra Facebook inviterer Bill Gates på lunsj.

Noen år virker dette WEF (sveitserne sier «Weff») stivt og irrelevant, men så kommer år som dette. Davos 2018 var en konsentrasjon av de største spørsmålene i vår tid – og her og der fantes det også noen svar.

The Donald-show

Donald J. Trump ble aldri invitert som forretningsmann, men nå var han like så godt tilstedeværende fra første sekund av, lenge før helikopteret hans landet i snøen på torsdagen. Trump behersket samtalene ved kveldsmottakelsen og ble det soleklart mest populære diskusjonstemaet. Han opptrådte livaktig – brun- og velfrisert, som alltid, men han virket likevel mer usikker enn ellers, temmet av taleskrivere og telepromptere.

Trump leste feilfritt opp sin tale, fremhevet et hvert passende ord, og med sammenknepne øyne skrøt han om alle rekordene børsene hadde satt etter hans tiltredelse, samt den synkende arbeidsløsheten som også var hans fortjeneste (selv om den har sunket i mer enn åtte år, omtrent siden Barack Obamas tiltredelse).

Var denne talen – WEF-finalen, en begivenhet?

Absolutt politisk: Setningen «America First betyr ikke America Alone», kommer til å bestå.

Uansett: Alle disse selvsikre Davos-menneskene som allerede er, eller som så gjerne vil bli viktige og rike, innstilte seg etter Trump så snart han bare satte en fot i rommet. De rykket opp smarttelefonene sine og fotograferte den utvilsomt enda viktigere (og sannsynligvis rikere) mannen. Uoverensstemmelsene virket å være mindre viktige; en selfie med kong Donald var målet. Bare kvartetten fra «New York Times», Peter Baker og hans crew satt sterkt upåvirket på rad fem og lot det skje, som måtte skje.

WEF-folket er utvilsomt erfarne når det kommer til kjendiser, men nå var de starstruck, blendet av Donald Trump.

Dessverre. Den sanne betydningen av Trumps europareise åpenbarte seg allerede på torsdagen i Davos, under mottakelsen av rundt hundre næringslivsrepresentanter og senere kveldsmat med 15 konsernsjefer. Der feiret den amerikanske presidenten nyliberalismens tilbakekomst, og derfor ble han også ordentlig godt mottatt av bossene. Bare noen få virket noe skamfulle i sin berømmelse.

Etterpå fortalte deltakere fra mottakelsen at Trump hadde skrytt av noen av selskapssjefene for deres investeringer i Amerika, hvor sjefene for milliardforretningene som rår over tusenvis av medarbeidere hadde svart med å rope «Yes, Sir!».

Senere ved middagen holdt sjefene for de tyske verdenskonsernene Siemens, SAP og Bayer budkrig om å skryte mest av Trumps skattereform. Joe Kaeser fra Siemens vant visstnok konkurransen, men alle reklamerte med sitt engasjement for USA og velviljen til denne ... ja, vel ... frelseren?

Som noe slikt blir Trump sett på av deler av næringslivseliten. Sjefer fra den amerikanske investeringsbanken Goldman Sachs, managere fra Deutsche Bank, konsernsjefer fra den europeiske industrien – på bakrommet fortalte alle om hvor lite de liker Trumps stil, og hvor mye de liker politikken hans.

– Hans dereguleringsoffensiv er det beste som har kommet fra Washington på lang, lang tid, sier en.

– Han er en eksekutør, det må man gi ham, sier en annen.

– Litt mer Trump ville gjort den tyske politikken godt, synes en tredje.

Tiåret etter finanskrisen i 2008, der politikken mer eller mindre for alvor forsøkte å beseire de hemningsløse markedene gjennom reguleringer og stengning av skattesmutthull, går mot slutten. Trump ønsker i alle fall å sette inn dødsstøtet mot reguleringspolitikken og mot global konsensus. I Davos ble det tydelig at han ikke er alene om å ønske seg det.

Siemens-Kaeser snakket allerede som Trump. Ved en opptreden i konferansehotellet Belvédère ble han spurt om hva Siemens representerer i dag. Kaeser svarte: – The greatest company in the world.

Han tilføyet at han måtte styrke Siemens, og at han bare da kan hjelpe de svake.

Det skjedde litt av hvert i Davos midt i januar, som uten kamp ble erobret av Trump.

Europa tilbake på kartet

Trump har i månedsvis stilt spørsmål ved systemer som multilaterale handelsavtaler og institusjoner. Nå viste forumet i Davos hvor skjøre lojaliteter og overbevisninger er, men Davos viste også hva andre næringslivsnasjoner kan svare med: en renessanse bestående av internasjonale avtaler som streber etter et Europa med sosial utjevning.

Angela Merkel benyttet den store scenen i kongressenteret til å holde en ekte tale med tanker og spenningskurver og dermed maktet hun å tegne et bilde av et Tyskland og Europa hun vil kjempe for. Hun virket alvorlig og våken, som om hun hadde forstått at det liberale demokratiets fundament ikke lenger er sikret mot å bli stormet. Men kansleren var ikke gjennomgående konkret – heller ikke i spørsmålet om hvordan Tyskland og Frankrike og de andre landene kunne bli enige i vanskelige spørsmål.

Også Justin Trudeau, som alltid med fargede sokker, ville reklamere for multilateralismen, men samtidig for handelsavtaler og til slutt og fremfor alt for kvinnenes sak. #MeeToo tok avspark og familiepolitikk, lønnsrettferdighet og utdanning var viktig for ham. Alle i salen må ha en trang til å forbedre verden tordnet Trudeau, og det burde begynne på dette ene feltet – forbedringene burde begynne med kvinnenes sak, her og nå.

– Frankrike er igjen der, i hjertet av Europa, ropte Emmanuel Macron fra scenen i kongresshallen. Macron i Davos var både ydmyk og åpen. Uskyldig til og med, og mer lengselsfull. Jo lengre Macron snakket, jo flere piruetter han gjorde ved å bytte fra engelsk til fransk og så tilbake igjen, desto mer bredte bekymringene seg blant de begeistringsvillige tilhørerne hans. Denne franskmannen som Davos-menneskene tidligere priset som den perfekte besetningen til å kunne skape den rette stemningen ved forumet, lover langt mer enn det overhodet er mulig å holde. Hvor mange prioriteringer kan selv et menneske som Macron ha?

– Trump handler, Europa viser frem til nå bare fram forhåpninger, kommenterte en kraftig banksjef statsoverhodenes opptredener. Men den andre halvdelen av setningen hans lar seg også leses på en annen måte: I Davos ble for første gang på veldig lenge ordet Europa igjen brukt i sammenheng med begrepet forhåpninger.

– Europe is back, var en av de mest hørte setningene i over 1500 meters høyde denne uken i januar. Tysklands forsvarsminister Ursula von der Leyen sitter mellom møter og opptredener i den diskrete Public Persons Lounge og trenger vann etter alle samtalene sine. Von der Leyen ser det slik at de transatlantiske rystelsene muliggjorde at hastverk i Europa: Europa må handle, det må finne sammen, det må dempe USA. Macron er jo en antitese mot Trump.

Den gamle mannen med pengene

Den gamle mannen som ble ledet til talerstolen i Hotel Seehof på torsdagskvelden virket som om han tilhørte en annen tid. Hele dagen hadde optimistiske ledere snakket om verdensøkonomiens løp og om ny teknologi. Det var en fullstendig euforisk torsdag som forøvrig også hadde rikelig med spektakulært vinterlys og snø. Så kom George Soros. Milliardæren og spekulanten har profittert mer enn de aller fleste mennesker på velsignelsene frie markeder- og samfunn. Han var i undergangs-stemning.

– De åpne samfunnene er i en krise, fortalte Soros med sprukken stemme. Ja, hele sivilisasjonen står på spill. Forskjellige diktaturer og mafiastater avanserer, ledet an av Putins Russland. Også Trump vil opprette en mafiastat, men blir inntil videre bremset av grunnloven og sivilsamfunnet og forhåpentligvis også forhindret.

Digitalisering og forbannelser

Det er noe som bekymrer den 87-årige filantropen Soros enda mer enn Trump, nemlig digitaliseringens utvekster.

– Oppstandelsen og den monopolistiske atferden til de store internetkonsernene Google og Facebook utgjør en stadig voksende trussel mot demokratiet fordi de påvirker menneskers tankesett uten at de merker det.

Det blir farlig når informasjonen til IT-monopolistene forbindes med autokratiske regimer, mener Soros.

– Dette kan resultere i et nettverk med autoritær kontroll som ikke en gang Aldous Huxley og George Orwell kunne forestilt seg.

De fleste Davos-deltakerne ser ikke så mørkt på fremtidens digitaliserte verden som Soros, men at IT-bransjen igjen står overfor et vendepunkt ble klart i tallrike forum og samtaler i Davos. Slik som politikken forsøkte å temme bankene og finansmarkedene kan (og burde) de samme politikerne forberede seg på å temme Tech-konsernene, men det kommer nok til å bli betydelig vanskeligere.

Selv næringslivsrepresentanter erkjenner at de digitale plattformene og kunstig intelligens beveger seg i en slik hastighet at det kan bli for mye for menneskeheten.

– Arbeidslivets forvandling har en annen dimensjon enn tidligere, sier Norbert Winkeljohann, sjef for revisjon- og rådgivingsselskapet PwC i Tyskland.

Og Trudeau sa at «utviklingens tempo har aldri vært så høyt som i dag, og det kommer aldri til å bli så lavt igjen.»

I Davos ble det også klart at arbeidsmarkedet bare er en fasett av problemet. Det handler om de grunnleggende spørsmålene som hvem som er herre over verdens digitalisering, hvem som bestemmer over den, hvordan den blir brukt og hvem den tjener. For tiden er kunstig intelligens og roboter så godt utviklet at maskiner allerede har ferdighetene til menneskelige ører og øyne – armer og ben henger de ikke helt med på ennå. Hva skjer hvis maskiner om tre til åtte år er de mest kompetente menneskene på idrettsbanene, og kanskje også i etasjene i Davos? Hva hvis roboter kan drepe og ta beslutninger over liv og død? Hva hvis disse da er så mangelfulle som dagens Google? Ja, Soros’ bekymringer er berettiget.

Noen Tech-konserner har oppdaget at deres viktigste basis begynner å smuldre opp: tilliten fra brukere og regjeringer.

«In Tech we trust», het et arrangement der det fremfor alt handlet om mistilliten som Faceook og co møter.

Der satt Dara Khosrowshahi, ny sjef for taxi-selskapet Uber og klaget over «den ekte kulturelle utviklingen» Uber innledet etter en serie av skandaler.

Facebook hadde en like klar, men annerledes Davos-taktikk: Ydmykhet. Facebook ville lære, stille spørsmål og lytte.

De seiersbortskjemte konsernstyrene lider fordi de blir holdt ansvarlige for å ha spredt løgner som igjen fikk president Trump valgt. Høyreradikale internettsider som Breitbart News hadde mer innflytelse med oppdiktede saker om Hillary Clinton enn New York Times hadde med sanne avsløringer om Trump, fordi Facebook-brukerne delte Breitbart-sølet.

Kortfattet oppsummering fra Davos

Follower er digitalt ekvivalent med status, Fake News digitalt ekvivalent med paramilitære grupper. Alle fremtidige kriger kommer til å begynne med cyberangrep. Vesten har ennå ikke forstått hvilken kraft Kinas regjering og high-techkonserner kommer til å dominere verden med. Demokratier korrigerer seg selv – Kina gjør ikke det.

Digitaliseringen sørger for konflikter på stammenivå fordi den gir små grupper høyrøstede stemmer. Identiteten, eller tvangen til å operere med navn fører til at mennesker oppfører seg mer sivilisert. Algoritmer har fordommer mot svarte og utlendinger.

Det var en feil å tillate Bitcoin, fordi sentralbanker må forbli finanspolitiske autoriteter. Meningen med mennesket er ikke arbeid; først når maskinene jobber for oss må borgerlønn til, og når verdensøkonomien fortsetter å vokse i ekspressfart blir en borgerlønn mulig.

Ved promenaden i Davos ble det klart at Facebook og Google-folkene ennå ikke har kommet så langt at de ser seg ansvarlige for det som blir publisert hos dem. Fortsatt kaller de firmaene sine for «plattformer» og ikke «medier».

«Rankings», altså vurderinger på bakgrunn av kildens fakta og seriøsitet vil de imidlertid styrke. «Om vi ikke løser problemene kommer andre til å løse dem for oss». Denne setningen gjentok seg.

Ikke sjelden ble ropet etter reguleringer hørt.

– Davos er et godt sted å fortelle dere at deres dager er talte, sa milliardæren Soros adressert til de amerikanske IT-gigantene. Men er det realistisk? I Davos var det nemlig knapt forbindelser mellom tech-etasjen og politikkens etasjer. Så altfor mye forstår dessuten ikke de fleste politikerne av slike merkelige virtuelle verdener som regelmessig, spesielt her ved WEF, blir erklært for så viktige, før de igjen glemmes.

Slutten på det bestående verdensherredømmet som Google, Amazon og Facebook har i februar 2018 kan også komme fra et annet sted: nedenifra. Tallrike start-ups jobber med teknologier som Blockchain eller kunstig intelligens, og er overbevist om at teknologi kommer til å gjøre de store selskapene overflødig, fordi at snart vil ingen stå mellom produsent og bruker.

– Rikdom og velstand kommer til å havne i hendene til produserende firmaer og deres kunder igjen, sier Jeff Schumacher, gründer og sjef for start-up-smia BCG Digital Ventures.

Men de aller fleste av Davos-deltakerne i 2018 kommer antakeligvis til å holde ut litt til – minst fram til WEF 2019.

© 2017 Der Spiegel or Spiegel Online. Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Håkon-Benedikt Harnes.

SPIEGEL+DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.

---