Samfunn

Stavanger sett fra luften.

Manglende kapasitet er et like stort problem i de små som i de store kommunene

Kommunereformen bygger på feilaktig premiss.

Publisert Sist oppdatert

Fordi små kommuner ikke har kompetanse til å tilby det vell av tjenester som fremtidens nordmenn vil kreve, må de slå seg sammen med naboene.

Det er argumentet bak de gjennomførte og forestående kommunesammenslåingene som er gjentatt i det uendelige.

Det er ikke så rart, for argumentet treffer godt. Ta for eksempel psykisk helse. Fra 2020 er kravet at alle kommuner skal tilby tjenester fra egen psykolog.

I 2016 var det bare14 prosent av kommuner med færre enn 5000 innbyggere som hadde en psykolog ansatt.En jurist satt det i 13 prosent av småkommunene. Til sammenligning hadde nesten alle kommuner med flere enn 15.000 innbyggere minst en.

Men en ny omfattende undersøkelse som Fylkesmannen i Rogaland har utført i samarbeid med NORCE, viser at premisset om større enheter og «småkommuneproblemer» er misledende: Det stemmer rett og slett ikke at større betyr at det er enklere å løse kommunenes komplekse utfordringer.

Undersøkelsen viser at store kommuner har like store og til dels større utfordringer enn små kommuner på en rekke kritiske områder som rekruttering, kapasitet og kompetanse.

Fakta

400 kommunepolitikere, 385 administrative ledere (rådmenn og under) og 130 hovedtillitsvalgte har svart på den omfattende undersøkelsen. Svarene er jevnt fordel på store og små kommuner.

Spørsmålet forskerne stiller er om sammenslåing er den riktige løsningen på utfordringene i utgangspunktet.

Havariet i Rogaland

Det har vært mindre sammenslåingsbråk i Rogaland enn i Nord-Norge. Det betyr ikke at reformen har vært mer vellykket i landsdelen.

Ikke bare valgte Rogaland å stå alene da vestland dannet Vestland, men reformen ga også bare tre færre kommuner i hele fylket. Det er en nedgang på 12 prosent. Totalt i landet er nedgangen på 17 prosent.

Stavanger er typisk for havariet. Regionhovedstaden fikk nei fra flere av de nærliggende kommunene, med isolerte Randaberg og utfordrer Sandnes som de åpenbare kandidatene.

I 2020 slår Stavanger seg i stedet sammen med øyene i nord, Rennesøy og Finnøy. Det gir en folketallsvekst på 6 prosent. Sandnes sluker den geografisk store kommunene Forsand, med Prekestolen som smykke, men får en minimal folketallsøkning på bare 1,5 prosent.

Forsker Yngve Flo ved Universitet i Bergen har pekt på at kommunereformen ikke har innfridd de ambisiøse målsetningene noe sted, og i hvert fall ikke i Rogaland.

I et foredrag konkluderer han med at man ikke er bedre rustet til å ivareta generalistkommuneprinsippet enn man var før reformen ble satt igang.

Han løfter spesielt frem polariseringen mellom Stavanger og Sandnes og Haugesund og Karmøy som dominerende trekk ved reformen i fylket.

Nå har man, ifølge Flo, fått sammenslåinger som gjør det vanskelig med nye sammenslåinger senere - selv om det ligger forventinger til det i departementet.

Nærhet til borgerne

Men kanskje disse sammenslåingene var et feilgrep. NORCE-undersøkelsen slår fast at innbyggere i små kommuner har bedre påvirkningsmulighet enn i store.

Over 70 prosent av politikere og ledere svarte bekreftende på at det er enklere å nå kommunen når den er liten og geografisk nær. Også 60 prosent fra de store bykommunene måtte medgi det.

Det var bred enighet om at det er viktig at tjenestene oppleves som nær innbyggerne. Særlig for helse og omsorg (over 93 %) etterfulgt av skole og barnehage (92 %. Mens vann, avløp og renovasjon ble sett på som mindre viktig (60 %).

Når det kommer til hvem som ivaretar innbyggernes behov best, går det et skille. Her var tendensen at man svarte at små er best hvis man kom fra en liten kommune og motsatt.

Kommuner er noe for seg selv

Forskningsleder Einar Leknes i NORCE viser til at de større kommunene har andre typer utfordringer enn de små.

Undersøkelsen viser for eksempel at det er rundt 30 prosent i de store bykommunene som mener samarbeidet om areal- og transportplanlegging i byområdene fungerer dårlig.

De store kommunene har også problemer med å skaffe nok personell med riktig kompetanse.

Da Telemarksforskning undersøkte kompetanseproblemet, ble bare små kommuner tatt med i grunnlaget. Nå vet man at også de store sliter med dette.

Tendensen er at de små har litt større problemer enn de store. Men for barnehage og innen helse- og omsorg er det ingen forskjell. Det er vanskelig å finne folk til disse jobbene uansett.

Rekruttering innen barnevern er spesielt krevende. Og her ser man også den største forskjellen mellom de små og store kommunene. Mens 40 prosent av fra store bykommuner opplevde det vanskelig å beholde personer med riktig kompetanse innen barnevern, svarte hele 70 prosent fra småkommunene det samme.

Forskerne konkluderer med at manglende kapasitet er et like stort problem i de små som i de store kommunene.

Og da spørsmålet ble endret til om begrenset kapasitet faktisk skaper problemer på området, snudde trenden. Nå var det gjennomgående de fra store kommuner som opplevde det mest krevende.

For eksempel innen pleie av personer med psykiske lidelser. Mens 35 prosent opplevde kapasiteten som for dårlig i små kommuner, svarte 55 prosent det samme i store bykommuner.

Leknes og kollega Hilmar Rommetveit kommer til at såkalte «småkommuneutfordringer» er like mye utfordringer for mellomstore kommuner og store bykommuner i Rogaland.

Basert på svarene tror de årsakene til utfordringene er vel så mye knyttet til geografisk lokalisering og økonomi som til størrelse på kommunen.

Powered by Labrador CMS