Noen skoler tar ansvar for frafallet - andre gjør det ikke

Statsminister Erna Solberg har store ambisjoner for å gjøre noe med frafallet i den videregående skolen. Jobb nummer en blir å få rektorene til å marsjere i takt og gi dem et tydelig mandat for skolefrafall.

Skoleledelsens oppfatning av egen rolle i forebyggingen av frafall varierer nemlig mye fra skole til skole.

Det kommer fram i en ny studie fra Nordisk Administrativ tidsskrift som tar utgangspunkt i 42 intervjuer med skoleledelsen i fire forskjellige fylker.

–Det vi ville undersøke var hvordan rektorene tilpasser seg de individuelle utfordringene elevene har, sier en av de fire forskerne bak studien, Mira Aaboen Sletten ved OsloMets Senter for Velferds- og arbeidslivsforskning.

Rektorene peker på «prosjekt perfekt» som en klar utfordring. Problematikken gjenspeiles i en økning i psykiske utfordringer som angst, depresjon og spiseforstyrrelser.

Av tiltak har noen skoler egne miljøkoordinatorer som følger opp elever etter behov. Disse kan kontakte elever også utenfor skoletid dersom eleven gir uttrykk for ekstra oppfølging.

Andre anser imidlertid skolen som en ren læringsinstitusjon, uten ansvar for å følge opp elevenes individuelle behov.

I dag er det slik at skoleledelsen har ansvaret for å forebygge og rapportere om frafall og å følge opp politiske vedtak.

Uavklart mandat

Samtidig har ledelsen nokså stor frihet i implementering av målsettinger, noe som gjør at skolens eget ansvar for å forebygge frafall i videregående opplæring er vesentlig, men ikke standardisert.

Sletten mener at skoleledelsen derfor ofte står i en vanskelig situasjon.

– Vi ønsker å vise at skolens mandat er uavklart, særlig i videregående opplæring. Det kan virke frustrerende for skoleledelsen som har ansvaret, sier hun.

– Samtidig som skoleledelsen får krav på seg til å sørge for at alle gjennomfører, så er det slik at de selv oppfatter at årsaken ligger utenfor skolen. De oppfatter at de står i en situasjon der de har fått ansvaret for å løse noe de ikke har verktøyene til å løse.

Lik rett, ikke lik mulighet

Lik rett til videregående opplæring vil ikke si lik mulighet. Skolens evne til å organisere og gjennomføre frafallsforebyggende tiltak er nemlig avgjørende for om de lykkes med å redusere frafallet, viser studien.

Sletten mener derfor skolens mandat bør klareres.

– Spørsmålet er jo hvor langt skolen skal strekke seg når eleven ikke greier å følge det opplegget som allerede finnes i skolen. Det bør nok avklares hvor stort ansvar skolen har for å tilpasse seg for å dekke elevens behov.

Samtidig må man være klar på at det ikke finnes noen fasitløsning, mener Sletten.

– Det er viktig å jobbe langsiktig og systematisk med holdninger og kunnskap rundt frafallsforebygging og samtidig være klar på at det ikke finnes en løsning som passer for alle.

5000 flere skal fullføre

Onsdag la Høyre frem sin melding om skolepolitikk der de setter som mål at 5000 flere elever skal fullføre videregående skole i året.

Det skal blant annet innføres en samarbeidsplikt mellom kommunene og fylkene for å få et smidigere samarbeid mellom grunnskolen og de videregående skolene og gjøre overgangen bedre for elevene.

I tillegg skal det psykososiale arbeidet styrkes i form av tettere oppfølging av elever med høyt fravær og tiltak mot mobbing.

Fylkenes ansvar

– Jeg oppfatter fylkesutdanningssjefene som veldig opptatt av nettopp en helhetlig tilnærming til eleven. Vi har også fått en fagfornyelse som er veldig opptatt av tilnærmingen til hele mennesket, i mye større grad enn tidligere, sier direktør for utdanning i Kommunal Sektor (KS), Erling Lien Barlindhaug.

Fordi det er fylkene som eier de videregående skolene, har de dermed også ansvar for å følge opp og redusere frafallet.

Det vises også tegn til variasjon til hvor mange som fullfører videregående på tvers av fylkene.

I fylket som topper statistikken har 78 prosent fullført videregående, og i fylket med lavest gjennomføring har bare 63 prosent fullført.

– Det å se seg selv og skolen som kun en kunnskapsleverandør er etter mitt og vårt syn en gammeldags måte å tenke utdanning på, sier Barlindhaug, men understreker at en endring tar tid.

Mens fylkene har ansvar for utdanningssektoren, er den helsemessige biten tillagt kommunene.

Barlindhaug trekker frem at de beste resultatene oppnås når fylkene og kommunene får til gode samarbeid på tvers av sektorene.

Men selv om det i noen tilfeller er begrenset hva skolen kan gjøre for den enkelte elev, mener Barlindhaug at skolens rolle er avgjørende:

– Skolen og utdanningssektoren kan aldri frigjøre seg fra å være en del av løsningen. Sektoren må alltid være en del av løsningen - selv om den har begrenset ansvar.