Synspunkt | Lønn som fortjent til bonden og sykepleieren

­Øystein Blymke er statsviter/skribent.

SYNSPUNKT: Uten å måtte dokumentere påstanden noe mer enn gjennom en notehenvisning, legges den til grunn som premiss i dette «Synspunkt»: Hva skiller bondens innsats fra sykepleierens, og hvilke politiske rettferdighetsmål bør legges til grunn for å mene noe fornuftig om de to yrkesgruppenes lønns- og inntektsnivå?

Spørsmålet er aktualisert, etter at Sykepleierforbundet nylig mer enn antydet at Statens tilbud til bøndene under årets jordbruksforhandlinger nok vil påvirke forbundets forventninger til eget tariffoppgjør. Bøndenes kronargument for høynet inntekt er som kjent næringens nasjonale betydning. Sykepleierforbundet minner om at også helsetjenester er en sentral del av beredskapen i landet.

Innsats som lønnsfaktor?

I den refererte forskningsundersøkelsen legges det blant annet vekt på «innsats» som styrende for lønnsnivå. Dvs. at hvis en person som kun jobber en halv time skulle få mer utbetalt enn en som hadde jobbet i halvannen time, så vil brorparten av respondentene betrakte det som «urettferdig». Rent intuitivt kan man forstå en slik rettferdighetsbetraktning (lønn etter innsats), men den reiser likevel mange spørsmål.

En bonde og en sykepleiers arbeidsinnsats, arbeidsform og arbeidsbetingelser er så forskjellige som det vel kan gå an å få dem. Det vil derfor være på grensen til det useriøse å begynne å snakke om innsats og lønn, målt kun etter antall timer eller dagsverk på arbeidsplassen.

Uansett hvilke parametere man bruker for «arbeidsinnsats», den være seg utført av bonden eller sykepleieren, så må nødvendigvis disse to yrkesgruppers lønn eller arbeidsinntekt bestemmes også av andre forhold.

Hva er rettferdig lønn?

Det ville i den sammenheng vært ønskelig om våre politikere hadde våget, i det miste å diskutere hva deres mening konkret er, om en rettferdig lønns- og inntektspolitikk. En slik diskusjon finner sjeldent sted.

Politikernes oppfatninger om lønns- og inntektsrettferdighet for den norske bonden for eksempel, skifter bokstavelig talt med vær og vind. Og jordbruksoppgjøret forekommer i dag mer tilpasset samarbeidsklimaet i regjeringen enn av teknisk beregningsutvalg.

For å konkretisere problemstillingen «lønn etter innsats» burde man for eksempel kunne konfrontert politikerne med følgende type verdi-spørsmål: Er en investors, en proffspillers eller en forretningsadvokats millioninntekter uforskammet «lettjente» penger, gitt at deres million kan tjenes inn på brøkdelen av den tid det vil ta en sykepleier eller en bonde å oppnå tilsvarende million?

Hvilke kriterier avgjør?

Det hele blir til slutt kanskje et spørsmål om hvilke kriterier man vil legge til grunn for «innsats». I tillegg til tid, kanskje også smartness, flaks, dyktighet, erfaring og utdannelse?

Går vi tilbake til spørsmålet om rettferdig lønn til bonden og sykepleieren, kan det angripes og besvares på minst to måter.

Politikerne og partene kan legge til grunn at bonden utfører et over gjennomsnittlig fortjenestefullt og samfunnskritisk beredskapsarbeid, med risikofylte og klimautsatte rammebetingelser. Dessuten at bonden utfører en distriktspolitisk innsats for norsk kulturlandskap og bosetning. En type innsats som en sykepleier av flere gode grunner ikke vil kunne være i nærheten av å oppfylle.

Hvis politikerne mener bondens innsats er unik og uerstattelig, vil det selvfølgelig også legitimere deres policy om å utjevne det inntektsgapet politikerne fremdeles mener det er mellom bonden, frontfagene og førstelinjearbeiderens «innsats» og betydning.

Hvis politikerne og partene derimot ønsker å bygge sine lønns- og inntektspolitiske betraktninger på en noe annen rettferdighetstenkning enn sjølberging og distriktspolitikk, blir gjerne konklusjonen om rettferdig lønnsdannelse en annen, og kanskje noe mer komplisert.

Støtte, kompensasjon og tilskudd

En slik alternativ tenkning bør ta utgangspunkt i at bonden, med alle sine statlige sikkerhetsnett, sine støtte-, kompensasjons- og tilskuddsordninger er i en gunstig særstilling. I tillegg har bonden oppebåret en type næringsfrihet som med alle sine muligheter til å dyrke et naturvennlig og godt bondeliv - et liv som halve Norge misunner dem.

Ser man litt stort på det, bør dette samlet sett være mer enn belønning god nok for bondens strev. Og i så fall bør gjerne konklusjonen om rettferdig lønns - og inntektsdannelse kunne bli en annen.

Kanskje noe i denne retning: At det bonden oppnår av naturgitte verdier må sykepleieren kunne få kompensert med ditto pekuniære.

En sykepleier kan som vi vet, verken søke statlig støtte eller driftstilskudd når det røyner på i jobben. Selvfølgelig er det mange gode grunner til slik forskjellsbehandling mellom bonde og sykepleier, men likevel må det være lov å stille spørsmålet:

Er det rettferdig at en bonde skal kunne sammenligne, og kreve oppjustert sin inntekt til nivå med flere arbeidstakergrupper i førstelinjen? Bør man ikke i det minste kunne diskutere, på politisk grunnlag, hensynet til noen av de ikke-pekuniære verdier som ligger innbakt i bondens arbeidsinnsats?

En sykepleier kan sjelden nyte Guds frie natur når jobben og pliktene kaller. Sykepleieren må tilbringe sin yrkesaktive tilværelse inne, og dessuten være intenst til stede hos syke og hjelpetrengende mennesker. I tillegg må mang en sykepleieren kunne tåle og utstå en mental og fysisk belastning som vel en vanlig norsk bonde vanligvis er forskånet for.

10 milliarder får være nok

Hva blir så, i rettferdighetens navn, konklusjonen på disse inntektspolitiske betraktninger? Vel vitende om at Stortinget har uttalt at en bonde bør tjene like mye som arbeidstakere flest bør etter min oppfatning 10 milliarder til bonden totalt sett være nok for denne gang.

At sykepleierne, og lærerne for den sakens skyld, må kunne bli tilgodesett med noe mer lønnsvekst i kroner og øre, enn bøndene synes mer enn rimelig. Og selv om bonden kan dokumentere at han jobber både sent og tidlig, og vel så det, så bør vel både Bondelaget og andre lag kunne vise litt solidaritet med andre enn med seg selv, denne gangen?