Synspunkt

Synspunkt | Øystein Blymke: Hvor blir det av tillitsreformen, Kunnskapsminister?

Kunnskapsminister Tonje Brenna (AP) vil lovfeste skjerpede krav til samarbeid mellom kommunen og andre «offentlige instanser», om barns rettigheter. Er det virkelig behov for det, spør Øystein Blymke.

Publisert Sist oppdatert

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT: Ministeren mener det i dag er «uklart», hvorvidt det er barnehagene, skolene, barnevernet og NAV, eller helse og sosialtjenesten, som bærer ansvaret for samarbeid og koordinering, av sårbare barns og unges rettigheter.

For å rydde opp i «uklare samarbeidsforhold» mellom statlige og kommunale myndigheter, vil regjeringen nå innføre enda flere plikt- og kontrollregler. Det vil si nye lovbestemmelser, nye forskriftsbestemmelser. Ja, til og med en ny tverrsektoriell veileder skal departementet utarbeide, slik at de nye, lovbestemte «Barnekoordinatorene» ikke risikerer å misforstå hva deres koordineringsplikt egentlig består i.

Er det nødvendig?

Er det virkelig behov for enda flere plikt-kontroll- og rettighetsbestemmelser på dette politikk-område? Hva om regjeringen, Tonje Brenna og Arbeiderpartiet heller så hen til sin egen «tillitsreform» som virkemiddel for å bedre samarbeidet?

Kan det virkelig være nødvendig å innføre enda flere lover og regler for å sikre et enda bedre samarbeid rundt barns rettigheter? Tenk hvilken mulighet regjeringen går glipp av, til å kunne vise folk flest at økt regelstyring ikke er svaret på alt. Tvert om. Ofte vil en bedret samarbeidskultur i det offentlige, rett og slett kunne oppnås ved å vise saksbehandlere i stat og kommune mer tillit.

Heller tiltak som skaper tillit

Mer fokus på tillitsskapende tiltak, enn på lover og regler, må vel for en Ap-politiker i dag være viktig og riktig? Hvis Ap ønsker et bedre samarbeid i det offentlige, om barns og ungdoms behov og rettigheter, må da prinsippene fra deres egen «tillitsreform» være mer nærliggende å ta i bruk, enn nye, detaljerte styrings- og kontrollregler?

Men nei. Ap og regjeringen velger igjen loven som virkemiddel. Et instruerende regelverk med detaljerte plikt og kontroll-innrettede enkeltbestemmelser, herunder plikt til å ansette «Barnekoordinatorer». Disse koordinatorene skal, ifølge lovens intensjon og bokstav, ytterligere forbedre den rådende kommunale samarbeidskulturen.

Manglende tillit?

Hvis det er riktig som kunnskapsministeren hevder, at det kommunale samarbeidet om sårbare barn og ungdoms rettigheter ikke er godt nok, kan det kanskje skyldes manglende tillit, og ikke behovet for enda flere koordinator-funksjoner?

Manglende tillit kan bero på så mangt. Kulturforskjeller mellom kommunale og statlige saksbehandlere, for eksempel. Og hva med tilliten mellom barn, foreldre, kommune, og andre offentlige myndigheter?

Feil spor

Tror kunnskapsministeren virkelig at et lovpålegg om nye «barnekoordinatorer» alene vil kunne øke de «uklare» samarbeidsrelasjonene hun mener eksisterer?

Heller enn økt regelstyring, bør det for et parti med egen tillitsreform, være naturlig å appellere til flere tillitsskapende tiltak mellom arbeidstakerne i stat og kommune. Man viser ikke en arbeidstaker tillit ved å instruere i detalj om hva hen skal jobbe med, og hvordan hen skal utføre jobben.

Det er imidlertid en kjensgjerning at bruken av rettighetslovgivningen med innebygde plikt- og kontrollregler øker. De nye lov- og forskriftsbestemmelsene om blant annet barnekoordinatorenes plikter og oppgaver er intet unntak. Hør bare her:

  • Statsforvalternes skal føre kontroll med at 14 lovendringer blir fulgt opp.
  • Samarbeid skal ikke lenger være basert på en oppfordring, men på en lovbestemt (og kontrollerbar) plikt.
  • Lov og forskrift skal suppleres med en felles veileder slik at verken barnekoordinatoren eller andre offentlige ansatte med ansvar for sektoren, skal være i tvil om hva departementet forventer av dem i deres nye, forsterkede tverrsektorielle samarbeid for sårbare barn og ungdom.

Ikke alt kan styres ved lov

Mye kan styres og reguleres gjennom lov, men ikke alt. For en del politikere synes det imidlertid ikke å være grenser for hva de tror en lov kan brukes til, for å oppnå politiske ønsker og mål.

Tillit kan imidlertid vanskelig oppnås ved lov alene. Selv ikke en statsråd kan mene at et mer tillitsfullt samarbeid mellom stat og kommune om sårbare barns rettigheter vil kunne gjelde fra den dagen loven trer i kraft.

­

Powered by Labrador CMS