Minnesmerke Kongsbergdrapene

Bildet er fra minnesmerket i Hyttegata i Kongsberg hvor fem mennesker ble drept i fjor. Foto: Alf Simensen, NTB

Synspunkt | Øystein Blymke: Politiets ansvar og rolle når det står om livet

Publisert: 20. juni 2022 kl 08.41
Oppdatert: 20. juni 2022 kl 10.45

Øystein Blymke er ­statsviter og skribent.

SYNSPUNKT: Og et av de spørsmål som mange hadde grunn til å stille seg da rapporten om Kongsbergdrapene ble lagt fram. Så, igjen, hvor mange politifolk må til for å stoppe en mann med pil og bue? 

Våre politikere avkreves svar på det meste. Ikke minst svar på spørsmålet om hvorfor politiet ikke kan settes bedre i stand til å forhindre at utilregnelige personer dreper og terroriserer sine medmennesker. Enten det skjer med pil og bue, kniv, automatvåpen, håndgranater, eller ved hjelp av selvmordsbomber.

Udåd kan ikke forhindres

Udåd, begått av utilregnelige mennesker, eller mennesker drevet av troen på blind vold som politisk/religiøst uttrykksmiddel, kan ikke forhindres. Verken av en økt politibemanning, økte politibudsjetter eller gjennom gjenopprettelse av flere lensmannskontorer.

Denne erkjennelsen bør vi høre oftere og mer kontant fra våre politikere. Det blir for vagt og svakt å si, hver gang en tragedie rammer, lik den i Kongsberg, at «vi vil styrke politibemanningen og øke beredskapsbudsjettene ytterligere».

Alle vet, ikke minst våre politikere, at verken solo-terrorister eller psykisk belastede kriminelle ville vegret seg for å begå sine uhyrligheter, avhengig av om det var tre eller ti polititjenestemenn/kvinner i nærmiljøet som ventet på at noe tragisk kanskje kunne skje på deres vakt.

Saken fortsetter under annonsen

Gjorde så godt de kunne

Evalueringen etter Kongsberg-drapene fastslo at de tre polititjenestemenn som var på vakt, gjorde så godt de kunne, og at de ikke kunne lastes. Det blir derfor både irrelevant og lite konstruktivt, når politikere og opinionen ellers, på evalueringsrapportens grunnlag, begynner å spørre politiledelsen hvor mange den selv mener vil være nødvendig for å stoppe en mann som uventet for alle, har bestemt seg for å drepe flest mulig, på kortest mulig tid.

Man kan selvfølgelig si, at hvis det var ti politifolk til stede på gata i Kongsberg, da kunne politiet gått i kringvern rundt butikken, sperret alle utganger og antakelig raskt pågrepet gjerningspersonen.

Men, realismen i en slik antagelse er ikke engang verd å diskutere. Heller ikke antagelsen om at en mer heltemodig politiatferd med stor fare for eget liv, og i strid med reglementet, vil egne seg som diskusjonstema.

Krever mer enn standardsvar

Som tidligere embetsmann i Justis- og beredskapsdepartementet med politireformer og politibudsjett som ansvarsområde over mange år, tillater jeg meg å etterlyse politikere som våger å gi noe annet enn det sedvanlige standardsvaret når politiet ikke lever opp til folks forventninger: «Vi vil sørge for en ytterligere økt politibemanning, en ytterligere økning av politibudsjettene, og/eller en re-åpning av gamle lensmannskontor som vil gi mer lokal politikraft».

Med det ansvar politikerne selv har villet ha for politiets oppgaveløsning og prioriteringer gjennom sin aktive deltakelse i den nye politireformen, må de vokte seg vel for å snakke seg bort. De må åpent erkjenne de klare begrensninger som ligger i politiets mulighet til å forhindre at tragedier i likhet med den i Kongsberg, kan gjenta seg.

Saken fortsetter under annonsen

Alle vil skjønne at selv ikke politikere kan ta «grep» som vil kunne forhindre at alvorlig kriminalitet kan begås på hvert et nes, i enhver bygd og enhver by her i landet.

Heller enn å snakke om nærpoliti og lokale lensmannskontor, bør politikerne invitere til en bred debatt om hvilken risiko et samfunn som vårt må være villig til å akseptere? I en slik debatt bør først og fremst det nødvendige samarbeidet mellom nødetatene stå i fokus. Hvordan bør politi/helse og brann/redning samarbeide for å gjøre risikoen så liten som mulig?

Hvordan skal psykisk syke behandles?

I lys av Kongsberg-tragedien er det spesielt viktig å rette mer oppmerksomhet mot samarbeidet mellom politi og helse enn mot politiets egen responstid og bevæpnings-instrukser.

Hvordan skal psykisk syke og andre med et ekstremt atferdsmønster behandles, er da et relevant spørsmål å stille. Et slikt spørsmål må besvares, både ut fra politiets og helsevesenets faglige og operative ståsted.

Hjelp eller straff?

De to etatene må finne ut av, seg imellom, hvordan man best skal samarbeide om å forhindre at personer som lever i grenselandet mellom psykisk sykdom og voldelig kriminell atferd, begår alvorlig kriminalitet, eller rett og slett terroriserer andre, uskyldige menneskers liv.

Saken fortsetter under annonsen

Våre politikere må også kunne forklare sine velgere, uten retorisk innpakning, at noen av oss dessverre ikke klarer å skille mellom rett og galt, mellom ondt og godt, og heller ikke er i stand til å forstå konsekvensen av sine handlinger. De få som tilhører denne gruppen medmennesker, er kort og godt et problem for seg selv og for andre.

Noen av disse må straffes hårdt for sine ugjerninger, andre i samme gruppe trenger hjelp, både fra våre rettshåndhevende- og våre helse-myndigheter – i et avtalt, omforent og godt samspill.

Et av evalueringsfunnene i den tragiske Kongsberg-saken var, at politiets manglende muligheter var påtakelig. Muligheten til å kunne drive forebyggende arbeid rettet mot psykisk syke med tilbøyelighet til voldelig adferd.

Dette blir derfor kjernen i problemet: Politiets muligheter, innenfor gjeldende politisk bestemte rammeverk (både det legale og det ressursrelaterte), å kunne samarbeide om å straffe og hjelpe personer som befinner seg i det vanskelige grenselandet. Et land med medmennesker, men med en atferd som både kan true egen, og vår alles sikkerhet.

Finn ledige stillinger på lederjobb.no