Barnetrygd

Barnetrygden er antakelig en av de mest vellykkede sosial- og familiepolitiske «grep» som norske politikere noensinne har tatt, skriver kronikkforfatteren. Foto: Takasuu, iStock Photo

Synspunkt | Øystein Blymke: Universell eller behovsprøvd - hva treffer «best»?

Publisert: 27. juli 2022 kl 08.47
Oppdatert: 27. juli 2022 kl 15.55

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT: I motsetning til mange av de behovsprøvde støtteordninger stigmatiserer de universelle ikke «målgruppen». Det vil si de «svakstilte og sårbare» som politikerne ønsker å definere dem til å være.

Enten du søker om bostøtte eller brillestøtte, vil nye og gamle velferdsbyråkrater måtte ansettes, for å saksbehandle din søknad - lenge og vel. Byråkratiet i stat og kommune skal nemlig sikre likebehandling og rettssikkerhet. Byråkraten skal også ha dokumentert din inntekt, din formue og dine øvrige sosiale og økonomiske levekår.

Større sosial rettferdighet?

Før så har skjedd, kan de vanskelig sette sitt byråkratiske stempel på saken din, og erklære deg som stønadsberettiget. Statlig og kommunal saksbehandling tar tid. Den krever også mye ressurser. Det store spørsmålet blir: Bidrar behovsprøvde støtteordninger til å redusere ulikhet, og skape større sosial rettferdighet? Neppe.

At etablering av behovsprøvde ordninger som bostøtte, brillestøtte og annen «målrettet» sosial støtte, gir mer politisk oppmerksomhet og kred enn ethvert tverrpolitisk vedtak i Stortinget om for eksempel å øke barnetrygden «betydelig», er det nok liten tvil om.

Ser vi imidlertid bort fra politikernes behov for oppmerksomhet, og deres særlige omsorg for svakstilte grupper, kan man igjen spørre; Hvor mye hold er det egentlig i argumentet om at universelle ordninger er «urettferdige»? Er de urettferdige fordi de ikke skiller mellom Kong Salomo og Jørgen Hattemaker?

Saken fortsetter under annonsen

Rike og velstående barnefamilier her i landet vil riktignok også kunne nyte godt av økt barnetrygd. Men, hva så? For en barnefamilie med trang økonomi vil en økning på for eksempel 500 kroner måneden for hvert barn kunne bety enormt mye. At den samme økningen selvfølgelig vil bety mindre for alle «riking-familiene», er også åpenbart.

«Det triste ved slike endeløse debatter er at de virkelig trengende barnefamiliene fortsetter å være trengende, og vel så det.»

For å unngå at rike barnefamilier også skal nyte godt av økt barnetrygd, han politikerne selvsagt bygge opp store, nye og kostbare velferdsbyråkratier som kan administrere «målrettede» behovsprøvede ordninger. Eller kan politikerne velge å bruke sparte administrasjonspenger til å øke barnetrygden?

Sett i et politisk rettferdighets- og ulikhetsperspektiv, kan denne problemstillingen, og denne valgmuligheten, sikkert diskuteres i det uendelige. Det triste ved slike endeløse debatter er at de virkelig trengende barnefamiliene fortsetter å være trengende, og vel så det.

Behøvsprøvet mye dyrere

Behovsprøvede ordninger koster felleskapet adskillig mer enn de universelle, på alle måter. Byråkratiene vokser, og svakstilte grupper stigmatiseres. Stigmatiseringsfølelsen oppleves sikkert forskjellig fra en stønadsberettiget til en annen.

Men, uansett vil en slik opplevelse ikke være god. For hvor mye fin-innsiktet byråkratisk saksbehandling skal vi akseptere, før politikerne kan enes om «målgruppen», eller hvem som er «mest» trengende?

Saken fortsetter under annonsen

Og hvorfor skal den trengende målgruppen måtte eksponeres i enhver politisk debatt for at politikerne skal kunne vise oss hvem av dem som tenker mest på de fattige og sårbare?

Voksende byråkrati

Mens sosialdebattene raser, om brillestøtte og andre behovsprøvde ordninger, vokser byråkratiene. Nye statlige og kommunale saksbehandlere gjør seg klare til å ta imot de nye trengende, og stønadsberettigede brukere eller klienter. Mennesker som nok en gang må stå med lua i hånden overfor stat og kommune, i påvente av å kunne få en tusenlapp eller to mer, enn det de fikk i fjor.

Etablering av en behovsprøvd støtteordning, for eksempel brillestøtte, kan åpenbart gi enkeltpartier litt vind i seilene. Utsiktene til et par prosents hopp på meningsmålingene må imidlertid ikke få politikerne til å lukke øynene for mer bruk av universelle ordninger.

Værhanepolitikk

Økt barnetrygd betyr for eksempel atskillig mer for en fattig familie enn for en rik. At en politiker må dra «rikmannskortet», som et argument for mindre bruk av universelle ordninger, tror jeg i lengden ikke noe parti er tjent med. De politiske besvergelser om at universelle ordninger er mer «urettferdige» enn de behovsprøvde, fremstår derfor mer og mer som sosialpolitisk værhane-politikk.

Det velgerne ønsker, er gode og rasjonelle budsjett-økonomiske resonnement, gjerne forankret i partiets ideologiske rettferdighets- og ulikhetstenkning. Får våre politikere i stand en debatt om universelle contra behovsprøvde støtteordninger på et slikt grunnlag, har velgerne noe å se fram til.

Saken fortsetter under annonsen

Da vil jeg tro de universelle ordninger vil oppleves som både mer enn rettferdige nok, og best av alt; mindre sosialt stigmatiserende.

Finn ledige stillinger på lederjobb.no