Synspunkt | Øystein Blymke: Når forvaltningen granskes av Riksrevisjonen for ineffektivitet – hva skjer da?

­Øystein Blymke er statsviter og skribent.

Lyst til å sende oss et innlegg? Mailadressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: Én av Riksrevisjonens hovedoppgaver er å granske forvaltningen. Det betyr blant annet å granske om et direktorat eller en etat jobber like kostnads- og formålseffektivt som Stortinget har forutsatt at den skal.

Spørsmålet er: hva kommer egentlig ut av all den granskningen som Riksrevisjonen foretar seg, av forvaltningen?

Med jevne mellomrom fremlegger Riksrevisjonen sine granskningsrapporter, eller revisjonsdokumenter. Med en alvorlig, lærermesterlignende stemme, avsier Riksrevisor sin dom over forvaltningsorganets manglende evne til å drive organet effektivt, slik Riksrevisjonen og Stortinget mener det burde.

Enda mer byråkrati?

Ethvert forvaltningsorgan, som får sin dom avsagt av Riksrevisjonen for manglende effektivitet og dårlige resultat, legger seg som regel flat for kritikken. Den ene direktoratsdirektør og etatsleder etter den andre lover bot og bedring. Det vises til at organet allerede har tatt «grep» for å bedre styringsevnen og ressursbruken.

Det paradoksale er imidlertid at de «grep» som forvaltningsorganet iverksetter for å bedre sine økonomi- og styringssystemer, ofte fremstår som mer ressurskrevende og mer byråkratiserende enn de systemene organet hadde, før Riksrevisjonen avsa sin dom.

Og hva er det da som blir mer effektivt?

Hvem evaluerer i ettertid?

Problemet er nemlig: Hvem sjekker eller evaluerer i ettertid om det forvaltningsorganet, som har vært utsatt for Riksrevisjonens kritikk, virkelig er blitt mer effektivt, etter at organets ledelse har «tatt grep»?

I beste fall rapporterer forvaltningsorganet tilbake til Riksrevisjonen om at «man har iverksatt tiltak i tråd med Riksrevisjonens anbefalinger:» Da henvises det ofte til investeringer i nye internkontroll-system, i nye IT-system, «grep som forventes å gi en effektiviseringsgevinst på mellomlang og lang sikt»

Er man ikke da like langt som man var, før granskningen tok til?

Politiet og IKT

For et par år siden foretok Riksrevisjonen en gjennomgang av politiets innsats mot kriminalitet ved bruk av IKT. I konklusjonen skriver Riksrevisjonen at «politiets evne til å avdekke og oppklare datakriminalitet har klare svakheter som samlet sett er alvorlige (…).»

Svakhetene ble av Riksrevisjonen relatert til flere forhold. For det første, at politiet ikke klarte å hanskes godt nok med «nettovergrep mot barn og unge, datainnbrudd og nettbedragerier stadig økte», og for det andre – mer generelt – at «en stadig større andel av kriminaliteten utføres på nett, uten at politiet har klart å holde følge med utviklingen.»

For riktig å understreke ineffektiviteten i politiets innsats mot nettkriminalitet, skriver Riksrevisjonen i sin konklusjon: «Dette til tross for at politiet har vært budsjettvinnere de siste årene med en økning på cirka 10 milliarder kroner siden 2010 og over 3.300 årsverk siden 2012.»

Riksrevisjons kritikk av politiet kan vanskelig leses på annen måte enn at de økte ressurser som politiet hvert år tildeles, ikke brukes effektivt nok.

Det tas grep – virkelig?

Men hva gjør så politiet for å møte Riksrevisjonens kritikk? Jo, som alle andre forvaltningsorgan som kritiseres av Riksrevisjonen for ineffektivitet, så «tas det grep.» Men igjen, det blir stort sett grep som både er kostnadskrevende og kostnadsdrivende.

Det vises til nye systemer for IT-saksbehandling, til styrket bemanning for igjen å kunne styrke «internkontrollen og rapporteringssystemene».

Det gjenstående, litt ubehagelige spørsmålet blir like fullt: Blir det noe økt kostnadseffektivitet og en mer målbar formålseffektivitet av slike «grep»?

Samme forståelse?

En helt avgjørende betingelse for at Riksrevisjonens granskning og Politiets «grep» i dette eksempelet skal ha tilsiktet effekt, er at både Riksrevisjonen og Politiet har samme forståelse for noen nøkkelbegrep i granskningsgrunnlaget:

• Hva betyr «svakheter» i politiets styrings- og økonomisystem?
• Hva betyr «effektiv målstyring» for politietaten?
• Hvor stor vekt skal indikatorer for kvalitet, grundighet og rettssikkerhet tillegges i etterforskningen, målt opp mot indikatorer for kostnads- og formålseffektivitet?

En rolleavklaring må selvsagt ligge i forkant for et slikt antydet samarbeid om en felles begrepsforståelse og metodebruk skal kunne gjennomføres.

Dagens granskningsregime, med Riksrevisjonen i spissen, har imidlertid sine svakheter. Det kan fort etterlate et inntrykk av at Riksrevisjonens revisjons-resultat blir målt i etterpåklokskapens skarpe lys, mens det stakkars forvaltningsorgan som har vært granskningsgjenstand og Riksrevisjonens offer, sitter skamfullt og ineffektivt igjen på bakrommet, og slikker sine sår.