Behovet for et arbeidstvistutvalg

Det norske arbeidsmarkedet i dag består i økende grad av arbeidstakere fra øst-europeiske land. Særlig etter utvidelsene av EU i 2004 og 2007, har arbeidsinnvandringen fra disse landene økt. Arbeidskraften dette medfører, er for mange bedrifter en stor ressurs, særlig innenfor bygg- og anleggsbransje, renhold og lignende.

Jussformidlingen ser at disse arbeidstakerne i svært mange tilfeller utnyttes. Da de ofte har manglende kunnskaper om norsk språk og sine rettigheter, aktualiseres det stadig problemer om deres rettigheter etter Arbeidsmiljøloven.

I mange av ansettelsesforholdene får ikke arbeidstakerne lønn for utført arbeid, tilstrekkelig overtidsbetaling, lønn i oppsigelsestid eller at arbeidsforholdet opphører i strid med reglene i arbeidsmiljøloven. Derfor oppstår det ofte erstatningskrav i slike saker.

Arbeidsmiljøloven skal ivareta arbeidstakeres rettssikkerhet og forutberegnelighet i ethvert arbeidsforhold. Arbeidstakers rettigheter er mange, men brytes ofte. Dette skjer særlig i saker der arbeidsgiver selv har dårlig kunnskap om arbeidsmiljølovens regler og system.

Problemet med dagens situasjon, er at det er få effektive sanksjonsmuligheter som kan iverksettes overfor arbeidsgiver. Arbeidstakere kan få dekket utestående lønns- og feriepengekrav dersom bedriften slås konkurs. Dette er likevel en tidkrevende prosess, hvor arbeidstakerne ofte blir stående i en økonomisk knipe i tiden frem til konkursbehandlingen er avsluttet. Forliksrådet kan behandle lønns- og feriepengekrav, men behandler ikke spørsmål om erstatning. Derfor er resultatet i erstatningssakene at kravet som oftest frafalles, da arbeidstakeren ikke har økonomiske midler og ressurser til å ta saken videre til tingretten. I tillegg ser vi ofte at det oppstår problemer i forbindelse med arbeidstakeres krav på arbeidsforhandlinger to uker innen arbeidsforholdet er avsluttet. Selv om arbeidstaker har krav på arbeidsforhandling får det ingen direkte konsekvenser for arbeidsgiver dersom denne plikten ikke overholdes. Dermed blir arbeidstaker stående igjen med søksmålsfristen på fem måneder. Behovet for effektive sanksjonsmuligheter er derfor stort.

Den forrige regjeringen har ved flere anledninger adressert problemstillingene, og har kommet med forslag til en rekke tiltak[1]. Likevel er det ingen av forslagene som omhandler noen form for sanksjonsmuligheter hos et uavhengig organ som kan mekle mellom partene og ha kompetanse til å avsi dom.

Jussformidlingen foreslår derfor, som vi også gjorde i 2010, at det opprettes et eget arbeidstvistutvalg for å løse disse sakene på en mer effektiv måte enn hva man har mulighet til i dag. Et slikt utvalg vil på mange måter kunne tilsvare Husleietvistutvalget, hvor det sitter et utvalg jurister som har kompetanse til å mekle mellom partene og å avsi dom.

Et arbeidstvistutvalg vil for det første kunne behandle omtvistede lønns- og feriepengekrav, og dermed også frigjøre ressurser for forliksrådene. Dersom bedriften er konkurs, kan utvalget foreta konkursbehandling og sende eventuelle krav videre til lønnsgarantifondet.

For det andre vil et slikt utvalg være kompetente til å avsi dom i saker der det er spørsmål om erstatning for usaklig oppsigelse eller avskjed. Disse sakene kan imidlertid være svært kompliserte, og utvalget bør kunne anse seg inkompetente i de mest intrikate sakene.

Et tredje poeng, er at eksistensen av et arbeidstvistutvalg kan virke preventivt. Arbeidsgivere ville med dette fått en større oppfordring til å følge reglene i Arbeidsmiljøloven. I tillegg ville de blitt mer aktive der det fremmes krav om arbeidsforhandlinger. I frykt for å bli klaget inn til et slikt utvalg, vil insentivet for å komme til en forhandlingsavtale på et tidligere tidspunkt i prosessen bli større.

Et arbeidstvistutvalg vil også kunne motvirke sosial dumping. Regjeringen har ytret ønske om å forebygge dette, i overnevnte stortingsmelding. Dersom arbeidsgivere visste at det lå en økonomisk og rettslig risiko i ikke å følge arbeidsmiljølovens regler for lønn, feriepenger og riktig avslutning av arbeidsforhold i form av sanksjonsmuligheter ilagt av et utvalg, er det en stor sannsynlighet for at mange av problemene som øst-europeiske arbeidstakere i dag møter, reduseres betraktelig.

Et slikt utvalg kan og bør bestå av jurister. Flere høgskoler og universiteter utdanner rettsvitere på bachelornivå. Såfremt de har hatt arbeidsrett som fag, vil bachelorutdannede være mer enn kompetente nok til å sitte i et utvalg og foreta mekling og avsi dom. Dette understrekes av at forliksrådet har kompetanse til å avsi dom, selv om det består av lekmenn uten juridisk utdannelse. Av erfaring vet vi også at en juridisk utdannelse på tre år, danner et godt grunnlag for å vurdere arbeidsrettslige spørsmål på et forsvarlig nivå. Dette underbygges av at flere av de gratis rettshjelptiltakene som bistår klienter i arbeidsrettslige spørsmål, betjenes av studenter med tre års juridisk utdannelse.

Rent praktisk bør arbeidstvistutvalgene plasseres i de større byene, der flest bedrifter er plassert. Likevel bør det være en mulighet for å klage saker fra andre verneting inn til nærmeste arbeidstvistutvalg, slik det fungerer med søksmål til tingretten. Arbeidstvistutvalgene kan også opprettes med kontor i samme bygning som forliksråd, tingrett og husleietvistutvalg.

Jussformidlingen er av den oppfatning at opprettelsen av et slikt utvalg vil øke rettssikkerheten og forutberegneligheten for utenlandske arbeidere i Norge. I tillegg vil det kunne skape mer konsistens mellom arbeidsmiljøloven i teorien og arbeidsmiljø i praksis.