Frykter midlertidighet blir normalen

I debatten om midlertige stillinger som har rast etter at arbeids- og sosialminsiter Robert Eriksson la fram forslag til endringer i Arbeidsmiljøloven, har forskningen spilt andrefiolin. Arbeidsgiversiden hevder at midlertidige stillinger vil fungere som springbrett inn i arbeidsmarkdet for ungdom og andre som står utenfor. Arbeidstakersiden mener at disse effektene ofte har uteblitt i land som har innført lignende ordninger.

Det hele kulminerte i en storstilt politisk streik sist uke, da LO, Unio og YS manet medlemmene ut i gatene i protest. Samtidig hevdet flere eksperter at hele debatten er basert på tro – og ikke på vitenskap.

Det ønsker forskerne å gjøre noe med.

I en ny rapport fra Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) finansiert med NAV-midler og initiert av Unio, har man sett på om det å øke adgangen til midlertidige ansettelser vil innebære en styrking eller en svekkelse av tilknytningen til arbeidslivet.

En gruppe forskere ledet av Ann Cecilie Bergane ved AFI har gått igjennom en stor mengde internasjonal forskning og resultatet er som det ofte er med forskning: Det er hold i begge parters syn.

Forskerne har delt spørsmålet inn i to hovedperspektiver.

Integreringsperspektivet vektlegger styrking av arbeidsmarkedsdeltakelsen. Her finner man igjen regjeringens tanker om midlertidighet som springbrettet som får flere utenfor abeidsmarked til å sprette inn i faste stillinger. I tillegg har man den såkalte screeningseffekten hvor midlertidige stillinger fungerer som en sil som sorterer ut mindre produktive arbeidstakere.

Innelåsningsperspektivet står på den andre siden. Her er tanken at midlertidighet svekker tilknytningen til arbeidslivet. Forskerne trekker frem flere mekanismer som bidrar til det: Blant annet segmentering, signaleffekter og svingdørmekanismen.

Konklusjonen er at midlertidighet er komplekst. Mekanismene fungerer gjerne samtidig, men drar i motsatte retninger: Midlertidighet som springbrett har et visst belegg, rundt halvparten går over til faste stillinger. Men overgangen må komme raskt. Går det for lang tid faller sannsynligheten for fast stilling dramatisk. Det gjør den også for arbeidstakere over førti år, og for arbeistakere med høy utdanning.

Internasjonale forskjeller

Stillingsvernet i Norge er sterkt i dag. Mens rundt 9 prosent av de sysselsatte i Norge er ansatt i midlertidige stillinger, ligger det mye høyere i andre land i Europa.

Ann Cecilie Bergane viser til en rapport som har analysert forskjellene mellom de nordiske landene. Mens Norge har sterkt stillingsvern for både faste og midlertige stillinger, har Danmark lavt stillingsvern for begge typer stillinger. Sverige og Finland har en form for blandingssystemer. Endringene til ny arbeidsmiljølov, som er ventet å bli behandlet i Stortinget før påske, gjør at Norge tar noen skritt i retning av Sverige og Finland, ifølge forskerne.

I analysen går det frem at det svenske og finske systemet var best egnet til å få arbeidsledige over i midlertidige stillinger. Men det norske systemet var best egnet til å få ledige over i faste stillinger, og her kommer det svenske og finske systemet dårligst ut.

Midlertidighet som fenomen er mer politikk enn kunnskap, og sånn vil det fortsette, sier forskerne.

Men noe er de likvel sikre på: De foreslåtte endringene i arbeidsmiljøloven bidrar til å institusjonalisere midlertidighet i det norske arbeidsmarkedet. Det å være ansatt midlertidig går fra å være avvik, til å bli det normale.

Politikk – ikke forskning

Venstres Sveinung Rotevatn mener funnene er i tråd med det man allerede visste: At dette er politikk mer enn forskning.

– Dessuten skal vi ikke glemme at vi alltid kan endre regelverket igjen dersom det ikke fungerer som vi ønsker, sier han.

Unio-leder Anders Folkestad mener midlertidighet er en risikosport for samfunnet.

– Selv om rapporten peker i ulike retninger, så er det god grunn til å si at regjeringen gjennomfører et risikoprosjekt, sier han og maner næringslivet til å tenke selv.

– Den fremtidige loven åpner for dårlige valg, men den forplikter ikke til å ta dårlige valg. Arbeidsgivere kan ta ansvar for at folk får faste stillinger, sier han.