Oslos ordfører, Marianne Borgen: – Når man får litt motstand, oppnår man ofte de beste resultatene

Kan jeg ta meg en matbit mens vi snakker? Oslos nye ordfører Marianne Borgen (SV) har satt seg godt til rette i det staselige hjørnekontoret i Rådhuset. Hun drar frem en matpakke – to stykker med brie på hjemmebakt brød – mens hun snakker om «begeistringens kraft».

– Lederskap handler om å hjelpe medarbeiderne til å brukes sine beste sider. Det er viktig å synliggjøre små og store resultater. Det lærte jeg ikke minst da jeg var i Redd Barnas og jobbet med tunge og vonde problemstillinger, barn og unge som ble drept og seksuelt misbrukt.

– Hver gang vi hadde fått til noe, viste jeg medarbeiderne som hadde vært ansvarlige at jeg la merke til det. Gjerne med en liten kakebit til. Hvis medarbeidere fyller år eller gifter seg, har jeg også med kake på jobb.

Duft i hele huset

Hun viser frem et bilde på mobilen av en brudekake i marsipan i flere etasjer. Den ble fortært av hennes selv og medarbeiderne før en ansatt skulle gifte deg.

– Hvor ofte baker du brød eller kaker?

Ordføreren tenker seg om.

– En eller to ganger i uken i snitt. Her om dagen bakte jeg boller til barnebarna. De kommer på besøk ustanselig, og så er det stadig bursdager. Jeg som har jobbet så mye med administrasjon og politikk, hvor resultatene kommer gradvis over tid, synes det er noe befriende jordnært ved baking. Man kan se resultatet, man kan smake det, og ikke minst kan man lukte det.

– Duften av nybakte brød og kaker legger seg som en sky ut over huset eller arbeidsstedet, og folk blir glade. Selv etter at jeg har kommet hjem fra et bystyremøte klokken halv elleve om kvelden, har det hendt at jeg bakt en kake. Det roer meg ned.

– Hva kjennetegner en god leder – utenom kakebaking da?

– For meg er en god leder er en som gir sine medarbeidere tillit, kombinert med tydelige krav og forventinger til måloppnåelse og en tydelig rolleforståelse.

– Hvordan liker du å bli kalt «mor Oslo»?

– Veldig hyggelig. Men jeg tror ikke at det primært handler om baking eller mine tre egne barn, men om at jeg var leder for Redd Barna de siste 16 årene før politikken tok meg helt. Jeg sa tidig at jeg ønsket å bli barnas ordfører. Når jeg jobber med politiske saker stiller jeg alltid spørsmål om det som foreslås er til barnas beste. Hver gang det bygges en skole eller barnehage, skal vi spørre barna og de unge. Barn skal bli hørt i alle saker som vedkommer dem, som sykkelveier og utearealer.

«Jeg tror sjakken har gjort meg til en bedre leder. Jeg tenker alltid to trekk frem»

Å gripe sjanser

At Marianne Borgen kommer fra enkle kår, oppvokst i blokk på Veitvet med en far som var ufaglært bygningsarbeider og trikkefører, vet alle som leser avisene og hører på radio. Hun tror ikke barndommen på Veitvet har gjort henne spesielt ambisiøs, men legger ikke skjul på at moren, som bare hadde mulighet til å ta framhaldsskolen og gjerne skulle ha studert selv, nok har påvirket henne og broren, journalisten Erling Borgen.

– Hun lærte meg å gripe de sjansene jeg har fått i livet, sier hun og forteller under tvil en historie som gjorde inntrykk, men som hun er litt redd for å bringe til torgs for å unngå støte et oppvekstmiljøet hun var en del av og var knyttet til. Den dreier seg om hvordan enkelte av naboene reagerte på at hun og Erling studerte på universitetet, som de eneste ungene i blokken. «Du må ikke tror du er noe mer enn oss andre fordi du studerer», var budskapet.

En annen historie som gjør henne trist i øynene når hun forteller om den, handler om farens barndom. Han var en av en barneflokk på fem, og da morens hans – Mariannes farmor – døde, ble ungeflokken splittet og han ble «satt bort» på en gård. Marianne vet ikke om han hadde det rimelig bra etter forholdene eller om han led – og det er noe hun standig tenker på.

Marianne Borgen er ikke trist i blikket særlig lenge. Hun beretter muntert og livfullt om hvordan hun knapt hadde vært på vestkanten i Oslo og ikke hadde noe særlig forestillinger om hvordan det var der før hun begynte å studere sosiologi på Blindern. Før studiene hadde hun forøvrig tenkt på å bli sosionom og derigjennom «redde verden». Så hun begynte som en slags praktikant på et sosialkontor og be satt til å rydde arkivet. Det var gørrkjedelig, og hun synes sosionomene skrev mange rapporter og var lite ute og reddet verden, så da en student var innom og fortalte om dette spennende og relativt nye universitetsfaget som de færreste visst noe om, kastet hun seg over det – og hun angret ikke.

Med flosshatt

– Jeg var for ung til å være med i 1968. Jeg begynte ikke på Blindern før i 1971, fortsetter hun, men forteller så om stadige demonstrasjonstog – mot Vietnam, apartheid, norsk EU-medlemskap og andre av 70-årenes store kampsaker. Å gå i tog var en del av kulturen, i hvert fall for en sosiologistudent. «Det går alltid et tog», var tidens motto. EU er hun fremdeles ingen tilhenger av – «det er en udemokratisk organisasjon».

Mariann Borgen husker ikke om hun hadde fotformsko, men Sigrun Berg-skjerf hadde hun definitivt. Medstudent Lars, som også gikk på sosiologi og som hun nå er gift med, kom fra eksotiske Majorstua.

– Dette er litt morsomt: Da jeg var liten pleide venninnene og jeg å kappskryte. Jeg sa at oldemoren min bodde i Sverige, det var stort. Men jeg ble slått av en venninne som hadde en onkel og tante som bodde på Majorstua.

– Så blir du en del år eldre og fikk se vestkantfolket på nært hold, hvordan var de?

– Hyggelige og greie, men jeg merket at de var annerledes. I hvordan de snakket, vaner, holdningen til å ta drosje og pengebruk generelt. Jeg husker at jeg var hjemme hos noen på vestkanten og ble imponert over hvordan de skar osten. Med kniv! Men jeg var aldri skamfull over hvor jeg kom fra. Vi bodde bra på Veitvet. Jeg var med i en Amnesty-gruppe som femtenåring, og selv om jeg var den eneste fra østkanten, invitert jeg alle hjem til meg, sier Borgen.

Barndommen i blokkbebyggelsen var nær og varm, slik Marianne Borgen beskriver den. Som liten jente ville hun bli flyvertinne. Hun så med lengsel i blikket på en Veitvet-dame som hadde dette ettertraktede kvinneyrket – hun gikk rundt i nabolaget med uniform og flott hatt. Men den gang kunne man ikke bli flyvertinner hvis man var over 173 cm – og Marianne Borgen var 182 centimeter høy allerede da hun var fjorten. Derfor spilte hun også alltid gutteroller på skoleavslutningen (for hun gikk i jenteklasse) – enten det var Josef, politimester Bastian eller ordfører med flosshatt. Samlingsstedet for venninnene etter skolen var biblioteket på Veitvet, der bibliotekarene – hyggelige, men myndige eldre damer – sørget for at jentene fikk et rom for seg selv hvor de kunne gjøre lekser. Når jentene satt fast, spurte de bibliotekarene om råd.

Som elleveåring ble hun med i den første sjakklubben for unge jenter i Oslo. Før hadde de bare hatt sjakklubber for gutter – det var også en del den tidens tankegang. Men en lærer, som fremdeles er i live – han Bror Eeg – oppdaget Mariannes talent, og hun gikk videre til flere ungdomsmesterskap. I etterkant tror hun det har gitt henne noen ekstra fordeler som leder.

– Dette er noe jeg har tenkt på senere. Jeg tror sjakken har gjort meg til en bedre leder. Jeg tenker alltid to trekk frem. Dersom motparten gjør det eller det, hvilke utveier har jeg? Hvis jeg velger dette trekket, hvilke motforstillinger kan komme, og hvem kan jeg få støtte fra?

De nye nordmennene

Miljøet i Oslos monokulturelle østlige bydeler på 50- og 60-tallet virker så trygt og optimistisk at det er naturlig å trekke inn noen dagsaktuelle problemstillinger.

– Hva synes du om boken til Halvor Fosli om etniske norske fra Groruddalen, «Fremmed i egen land»?

– Den ligger her på skrivebordet mitt, og jeg gleder meg til lese den. Jeg kjenner til folk som har flyttet fra Groruddalen fordi de synes de er blitt fremmede i eget land. Men jeg kjenner til andre som flyttet til Ammerud for at barns deres skal gå på flerkulturell skole og bli kjent med det nye Norge. Groruddalen var forresten en innvandrerbydel i min barndom også. Mange kom fra Nord-Norge, steder som Mosjøen – men alle var jo arbeiderklasse. Vi gikk ut og bygget nærmiljøet sammen – bokstavelig talt. Jeg vokste opp i en tid da alle foreldrene var ute og la plen mellom blokkene og plantet blomster.

– Innvandrere er jo ikke så veldig interessert i norsk dugnad, blir det påstått?

– Jeg tror det er i ferd med forandre seg. Jeg ser det når jeg treffer etniske minoriteter, i hvor stor grad de ønsker å bli informert og å være med. Og jeg hører at de er blitt mer aktive i foreldremøter i skoler og barnehager.

– Hvordan vil du integrere etniske minoriteter i Oslo i enda større grad enn i dag?

– Det viktigste er å begynne med barna. De må kommer tidlig i barnehage og lære norsk så de kan følge med når de begynner på skolen. Gjennom å satse på barna, når vi også foreldrene. Dernest er det viktig at foreldrene kommer i jobb og lærer å jobbe sammen med andre. Det er slik du lærer språket og forstår samfunnet, sier sosiolog Borgen.

Terrortrusselen

Når man intervjuer politikere og toppledere i næringslivet, skjer det ofte med en medierådgiver ved bordet. Vedkommende sier ikke stort, men følger nøye med, og det kan enkelte ganger legge en demper på stemningen.

Slik er det ikke hos Marianne Borgen. Medierådgiveren går med en gang jeg kommer, og jeg får ingen følelse av at hun trenger noen heller – man har jo lært en del når man er 64 og har vært i politikk og offentligheten det meste av yrkeslivet, som hun sier selv.

– Når du ser på scenene fra Paris på TV, hvilke tanker får du om hva som kan bli dine fremtidige pikter i et potensielt terrortruet Oslo?

– Det gjør vondt når terroren rammer unge mennesker meningløst som den gjorde i Paris. Jeg har nettopp vært i møte med den franske ambassadøren om å lage et arrangement for å minnes ofrene for terroren i Paris her Oslo. Det er byrådet som er de som egentlig er ansvarlige for beredskapen – selv om ordføreren også får en fremskutt rolle utad. Fabian gjorde en flott innsats etter Utøya, påpeker hun, og legger til:

– Vi må sammen arbeide mot alle former for fundamentalisme og ekstremisme. Det viktigste vi kan gjøre er å utjevne urettferdige forskjeller og sikre inkludering av barn og ungdom. Da må vi satse sterkere på gode oppvekstvilkår for alle barn fra de er små. Vi også må ha økt fokus på ungdom som ikke fullfører skolegang og ungdom som ikke er i arbeid og som søker tilhørighet

– Noen mener vi bør åpne hjemmene våre for flyktningstrømmen fra Syria og Afrika? Vil du også oppfordre Osloboere til det, og er det aktuelt for deg selv?

– For noen kan det være aktuelt, og jeg synes det er flott hvis folk kan åpne kjellerleilighetene sine for eksempel. Men det er ikke alle som har plass. Selv har jeg ikke areal til overnatting, for den yngste datteren min bor fremdeles delvis hjemme. Men man yter også en innsats med en kopp kaffe og litt vennlighet.

«Mor Oslo»: Marianne Borgen er forholdsvis fersk ordfører i Oslo. Men hun er en erfaren by-politiker. Siden 1996 har hun sittet i Oslo bystyre.

Roser Willoch

Selv om Marianne Borgen har vært SV-er siden hun engasjerte seg politisk – relativt sent, synes hun selv – «jeg var ikke ungdomspolitiker, begynte ikke i bydelsutvalget på Linderud før jeg var 20» – roser hun gjerne de hun synes fortjener det uansett hvor de står politisk. Fabian Stang er ett eksempel. Og Kåre Willoch, som hun jobbet for i tre år, da han var fylkesmann i Oslo og Akershus.

– Kåre Willoch var fantastsk å jobbe for. Kunnskapsrik og reflektert og med et stort samfunnsengasjement. Vi var ikke alltid enige, men hadde mange spennende samtaler. Og noen ganger ble vi enige selv om vi kom fra hver vår kant, sier Marianne Borgen.

– Jeg har alltid rekruttert bredt, gjerne noen som er svært forskjellig fra meg selv. Jeg synes det er spennende å diskutere med folk jeg er uenig med. Når man får litt motstand, oppnår man ofte de beste resultatene, sier Oslos ordfører.