Samfunn

Oljens vokter: Farouk Al-Kasim har fått mye av æren for det norske oljeeventyret. Sammen med et fåtall andre formulerte han premissene for petroleumsvirksomheten på norsk sokkel for mer enn 40 år siden. Financial Times har titulert ham som «Norges mest lønnsomme innvandrer». Al-Kasim er i dag 80 år. Han jobber fortsatt med oljeforvaltning.

Norges mest lønnsomme innvandrer: Farouk Al-Kasim er reisende i den norske oljemodellen

Irakeren Farouk Al-Kasim har gjennon sine mange år i Oljedirektoratet helt siden 1968 fått mye av æren for det norske oljeeventyret. 80-åringen nekter å pensjonere seg, og reiser nå verden rundt for å inspirere andre oljeland til å lære av Norge.

Publisert Sist oppdatert

– Alle land beundrer Norge og måten vi har håndtert oljeformuen på. Dessverre har oljen blitt mer en forbannelse enn en lykke for mange land, sier Farouk Al-Kasim, nettopp hjemkommet fra Nicaragua.

Han har bak seg en lang karriere i Oljedirektoratet, hvor han satt som ressursdirektør i en årrekke. Farouk Al-Kasim var nøkkelpersonen bak oppbyggingen av den norske oljeforvaltningen. Sammen med et fåtall andre formulerte han premissene for petroleumsvirksomheten på norsk sokkel for mer enn 40 år siden.

Stole på amerikanerne?

Da oljkeaktiviteten begynte på slutten av 1960-tallet, var mange norske politikere fristet til å gi oljeselskapene et fritt spillerom. Phillips hadde søkt konsesjon for hele sokkelen. Politikerne visste lite om den nye næringen, og mente at vi fikk stole på dem som behersket businessen – amerikanerne.

Da kom Farouk Al-Kasim som en reddende engel og kjempet fram rammene som siden ble selve grunnmuren for oljeeventyret. Prinsippene var mangfold og konkurranse på sokkelen, styring gjennom konsesjoner og hard skattlegging samt etablering av et norsk, operativt selskap – Statoil. I dag er dette selvsagte og høyt verdsatte premisser, for 40 år siden murret mange politikere over det strenge regimet.

Siden er Farouk Al-Kasim æret med St. Olavs-medaljen og andre priser. Financial Times kalte ham i en artikkel «Norges mest lønnsomme innvandrer», og «mannen som reddet Norge fra oljens forbannelse». Hans liv er spennende og fargerikt som en roman.

Foto Første kapittel: Oljeboringsplattformen Ocean Viking i Nordsjøen i 1966. (Foto: NTB-scanpix).

Traff norsk au pair-jente

Som guttunge så Farouk flammene fra oljetårnene i ørkenen fra taket på familiens hus i Basra i det sørlige Irak. Han lurte på hvorfor noen trengte å fyre når det var så skrekkelig varmt. Basra var den gangen den største havnen i Persiabukta. En livlig by hvor muslimer, jøder og andre etniske grupper levde sammen i respekt og harmoni. Gjennom byen renner elven Shatt al-Arab, en flod som ga liv til det golde landet, lenger nord splittes landet av de to store elvene Tigris og Eufrat. Dette frodige elvelandet het en gang Mesopotamia, og er vuggen til vår sivilisasjon.

Farouk var lærersønn og hadde en god og beskyttet oppvekst. Han var ingen ramp i gata, han søkte heller mot bøkenes verden, Den skoleflinke og ambisiøse gutten fikk et statlig stipend for å studere geologi i London, Irak trengte egne fagfolk i landets viktigste eksportindustri. I London var det en rystet Farouk som så unge jenter i miniskjørt og kort bluse sykle i gatene, foreldrene eide ikke skam som tillot slikt, tenkte han da.

I den britiske hovedstaden møtte han kjærligheten, ei norsk au pair-jente fra Åndalsnes. De giftet seg, til tross for advarsler og milde protester fra hans muslimske foreldre.


«Vel, jeg er helt ubrukelig som politiker»

Dramatisk flukt fra Irak

Den ferske oljegeologen gjorde rask karriere i det statlige irakiske oljeselskapet. Imens strammet regimet tøylene, Baath-partiet med Saddam Hussein i rekkene vant oppslutning og det ble etter hvert en større og større risiko å være gift med ei kvinne fra et vestlig, kristent land. Ekteparets tredje barn ble født med store handicap, og det ga støtet til den dramatiske avgjørelsen – familien måtte ut av Irak for å sikre sønnen behandling og et verdig liv. Men Farouk sto på ei liste over nøkkelpersonell som ikke kunne forlate landet, og familien måtte snike seg over grensen til Kuwait. De måtte reise i to puljer, spenningen var stor da de passerte irakiske grensevakter.

Dette var i 1968 og Norge hadde forventninger til oljefunn i Nordsjøen, til tross for at norske geologer noen år tidligere kategorisk hadde slått fast at det var ingen sjanse for å finne petroleumsreserver på norsk sokkel. Farouk Al-Kasim kom til Oslo en vårdag og hadde noen timer å slå ihjel før nattoget gikk til Åndalsnes. Han fant en telefonkatalog og slo nummeret til Industridepartementet. Etter en kort presentasjon, ble han invitert opp til et møte. Departementet var i villrede og desperat nød for fagfolk, oljekontoret bestod av en vanngeolog, en ingeniør og en jurist – og oljeselskapene hamret allerede på døren.


«Den norske modellen er ikke en dress som kan kjøpes ferdigsydd i butikkene. Ingen kan kopiere Norge. Men vi har gjort erfaringer som er nyttige for alle»

Skepsisen mot en arabisk oljegeolog satt dypt i de norske byråkratene, endog statsminister Per Borten måtte rådspørres før Farouk Al-Kasim ble engasjert. Farouk tok fatt på oppgaven med glød og overbevisning. Dag ut og dag inn argumenterte han for norsk kontroll over næringen, mens selskapene slåss for større handlerom. Men han hadde sett hvordan oljeselskapene kunne stikke av med verdiene og etterlate land og folk i elendighet. Norge var et åpent demokrati, dette landet måtte kunne statuere et eksempel for en oljeforvaltning til beste for samfunnet og ikke bare for Esso og BP.

Foto Besøk i hjemlandet: Situasjonen var rolig, men anspent da Farouk Al-Kasim var i Erbil i Nord-Irak i 2011. (Foto: Per Lars Tonstad).

Kjempet mot ressurssløsing

Også i Oljedirektoratet måtte han kjempe mange kamper. Det var tiår med store oljefunn. Selskapene ville maksimere profitten og produsere de lettest tilgjengelige reservene, for så å fortsette til neste felt. Farouk Al-Kasim mente det var sløsing med ressursene og uansvarlig ressursforvaltning. Men selskapene måtte presses til å satse på utvikling av teknologi for å øke utnyttelsesgraden. I starten anså man det bare som mulig å utvinne 20-25 prosent av reservene. Et eksempel er Ekofisk, der operatøren ville nøye seg med å utvinne 17 prosent. Ekofisk produserer fortsatt, og stenges kanskje ikke før i 2050. En annen tøff utfordring var det enorme gassfeltet Troll. Europa hungret etter norsk gass, og selskapene ville produsere gassen så fort som mulig, og la den vanskeligere tilgjengelige oljen ligge. Farouk Al-Kasim og hans medarbeidere slåss for oljeutvinningen, og vant fram. Det viste seg at Troll hadde oljereserver verdt nesten 1000 milliarder kroner. I dag ligger utvinningsgraden i mange felt på over 50 prosent, og fortsatt forskes det på hvordan den kan økes ytterligere.

Dette er verdiene Farouk Al-Kasim fortsatt forfekter med samme engasjement som for 40 år siden.

– Budskapet er det samme, jeg har aldri famlet. Men den norske modellen er ikke en dress som kan kjøpes ferdigsydd i butikkene. Ingen kan kopiere Norge. Men vi har gjort erfaringer som er nyttige for alle. Nysgjerrigheten ute er stor, forteller Farouk Al-Kasim.

Norsk støtte er viktig

Al-Kasim har i mange år vært engasjert i Norad-programmet «Olje for utvikling», som i 2016 hadde et budsjett på 300 millioner kroner og prosjekter i 12 land. Ideen er å hjelpe til med å konvertere olje til velferd for befolkningen, basert på norske erfaringer. I tillegg ringer norske ambassader i mange land Farouk Al-Kasim når de ønsker en fagperson til seminarer og konferanser.

På alle disse reisene og møtene i land på ulike kontinenter har ikke Farouk A-Kasim sett drastiske forbedringer. Mange oljestater har fortsatt et korrupt regime, demokratisk kontroll er mangelvare, verdiene beholdes på få hender.

– Land som Norge har bistått over mange år, har oppnådd resultater. Det går an å forbedre sektorer i oljeforvaltningen. Men hvis aktiviteten støter mot et korrupt styresett, har man ikke noen sjanse til å lykkes. Dog er små skritt i riktig retning bedre enn stillstand, understreker Al-Kasim, som det siste året har hatt oppdrag for Mosambik, Libanon, Ghana, Irak og Nicaragua.

Foto Familie i Irak: Farouk Al-Kasim og hans søster besøker Nord-Irak. Familien bor i Basra i Sør-Irak, der situasjonen akkurat nå er ganske rolig. Men Farouk ser ingen rask løsning på uroen i Irak og landene rundt. (Foto: Per Lars Tonstad).

Håper på et mirakel

Som iraker følger Farouk Al-Kasim nøye med på utviklingen i fødelandet spesielt og i Midtøsten generelt. Han møtte sin to søstre og sin bror i Nord-Irak for noen år siden, siden har han ikke våget å reise på besøk.

– Myndighetene makter ikke å garantere for sikkerhet og fredelige forhold, derfor frister det ikke å dra til Irak nå. Jeg har kontakt med min familie, og de lever trygt i Basra. Livet går stort sett som normalt i byene, inntil noen sprenger en bombe og sprer død og fordervelse. Etter noen dager med kaos, vender rutinene tilbake. Folk overlever, men savner stabilitet som gir rom for adspredelse, hygge og framtidstro.

– Hvordan ser du på framtiden for Irak?

– Vel, jeg er helt ubrukelig som politiker. Problemet nå er at det er så mange fraksjoner med ulike interesser og allierte. IS er på retrett, den irakiske hæren med hjelp av amerikanske rådgivere erobrer land og er nære ved å frigjøre Mosul. De kan klare å sparke ut IS, men det store spørsmålet er hva som kommer i stedet. Og befolkningen er maktesløs. Når jeg tenker etter, kan jeg bare håpe på et mirakel. Men det vil jo ikke skje. Det går sikkert an å skissere en teoretisk løsning, men slike løsninger er vanligvis langt fra virkeligheter. En seier til en part, behøver ikke være en god løsning. Det står alltid noen rede til å utnytte en situasjon til egen fordel. Bildet er svært dystert, mener Al-Kasim.

Han tror heller ikke stormaktenes innblanding bidrar positivt i det lange løp.


«Å slutte med dette, vil ikke være bra for meg. Disse oppdragene er livets glede»

– USA og Russland driver en slags skyggeboksing i Midtøsten. De later som om de tar ansvar og spiller en rolle, for ikke å se latterlige ut. Men de er ikke villige til å ofre noe selv. De ønsker litt av æren hvis det går bra, men vil ikke dele skylden hvis alt bare blir verre. Militær innblanding pleier ikke hjelpe, gode løsninger oppnås sjelden ved konfrontasjon. Men det er vanskelig å se hvilken prosess som kan danne grunnlaget for stabilisering og fred. I det minste må lederne ta sin rolle på alvor, og prioritere befolkningens behov og ønsker framfor egeninteresse. I dag råder totalt kaos, sier Farouk Al-Kasim.

Han har til daglig sin base i Stavanger, hvor også barn og barnebarn bor. Hver eneste dag er han på kontoret, hvis han ikke er på reise til Latin-Amerika, Afrika eller Asia med det samme budskapet – det er mulig å slippe fri fra oljens forbannelse.

– Å slutte med dette, vil ikke være bra for meg. Disse oppdragene er livets glede, sier Farouk Al-Kasim.

Powered by Labrador CMS