Fra tøffhets­bransjen til godhetsbransjen

Han ga seg selv denne jobbeskrivelsen for sine første hundre dager da han begynte som generalsekretær i Røde Kors 1. november.

– Og etter at jeg er ferdig med de 100 dagene? Da gir jeg meg selv 100 nye lyttedager. Minst, sier den nye generalsekretæren.

– Jeg har voldsom respekt for Røde Kors som organisasjon. Min jobb er ikke å komme inn og gjøre endringer basert på mine vurderinger, men å vurdere, sammen med alle de ansatte, medlemmene og de frivillige, hvilke behov som finnes her hjemme og ute i verden og hvordan behovene endrer seg. Det er lokallagene som bestemmer sine aktiviteter og landsmøtet med alle medlemmene som legger kursen. Vi i sekretariatet legger til rette, legger Bernt Apeland til.

– Men du har jo et budskap til alle disse ansatte, medlemmer og frivillige?

– Nøkkelbudskapet, som må gjentas hele tiden, er at vi er ikke her for oss selv, vi er her for andre. I motsetning til andre typer virksomheter, som f. eks. er til for å tjene penger.

– Er de som jobber hos dere, snillere enn folk flest, siden dere jobber for andre?

– He he, nei. Men de kan ha en litt annen motivasjon, sier Apeland og benekter at det er spesielt vanskelig å være sjefen til en så mangfoldig gjeng med ansatte og frivillige.

– Alle steder der det er mange mennesker er det en viss temperatur. I Røde kors jobber vi innenlands og utenlands, vi har lokalavdelinger over hele landet som jobber med det som trengs der de bor. Noen er engasjert i ungdomsarbeid, andre med omsorg for minoriteter; andre igjen med redningsarbeid. Rundt slike forskjeller kan det oppstå spenningsfelter. «Where you stand, depends on where you sit», som amerikanerne sier. Altså hvordan du stiller deg til ulike spørsmål avhenger av hvor du selv er plassert. Men primært synes jeg at mangfoldet er en stor kilde til utvikling og innovasjon.

– Kan du fortelle om en gang du utøvde ikke så god ledelse, og lærte av det?

– Det har vært mange slike tilfeller. Som ung leder gikk jeg mange ganger på den samme smellen. Det var fordi jeg trodde jeg hadde svarene, så jeg gikk rett på, uten å lytte.

VG rydder opp

Apeland kom fra en stilling med samme tittel i UNICEF, og før det var han han i Røde Kors i forskjellige stillinger, til slutt som kommunikasjons- og markedsdirektør. Men opprinnelige begynte han å jobbe i media. I VG.

– Du var journalist i utgangspunktet. Har du journalistutdannelse?

– Jeg begynte som journalist da jeg var 25. Før det hadde jeg studert litt av hvert, ble utdannet som lydteknikker, fikk noen år på Blindern, studerte statsvitenskap, sosialøkonomi og filosofi. Men jeg brøt tvert da jeg fikk jobb i VG, først som redaksjonsassistent, siden som journalist. Så jeg er god gammeldags halvstudert røver. Jeg var forresten jeg frilans i Dagbladet en periode også.

– Så du har beveget deg fra tøffhetsbransjen til godhetsbransjen?

– Ja det kan du si! Mine gamle kolleger sier det utrolig hvor langt en journalist kan komme, bare han slutter i mediene i tide. Men jeg gikk ikke fra media til å bli toppleder i Røde Kors, jeg var mange år i bransjen – og så i UNICEF. Det var nyttig og lærerikt.

Apeland lærte mye samfunnet som journalist. Han mener journalister lærer å skille klinten fra hveten, og det er nyttig i enhver jobb. Man lærer å jobbe under press.

– Jeg lærte mer om samfunnsmaskineriet av å jobbe i VG noen uker enn måneder på statsvitenskap. Det finnes mange dimensjoner i pressen. Jeg opplevde sterkt at vi var den lille manns forsvarer. Det var vårt oppdrag. Og vi fortalte historiene på en enkel måte. Jeg oppfattet det som utelukkende positivt at vi satt søkelyset på urett og overtramp og ofte fikk rettet opp i det. «VG løser saken». Men jeg ble skuffet, og ofte sjokkert, over hvor ryggesløse enkelte politikere var. De snudde så lett om enkeltsaker.

– Mens annen urett, som VG ikke grep fatt i, bare kunne fortsette?

– Nettopp.

Ny rekrutteringsbase?

– En del unge journalister har høy selvtillit og litt liten ydmykhet. Var du også sånn?

– Ja, jeg kjenner meg litt igjen i dette, men jeg har alltid hatt en dobbelthet i meg. Selv da jeg var i VG, var jeg innerst inne en sårbar sjel på mange måter. Det ligger en dualisme her, som jeg alltid har hatt, men i de fleste jobbsammenhenger er det den tøffe gutten som kommer til syne.

– Bør virksomheter begynne å rekruttere ledere utradisjonelle steder, blant journalister for eksempel, i stedet for økonomer og jurister?

– Jeg synes jeg kan se en aldri så liten trend allerede! Jeg har ingen forskning å vise til, men jeg ser oftere, synes jeg, at kommunikasjonsmennesker blir valgt som lederemner. Det synes jeg er utmerket. Vi lever i et kommunikasjonssamfunn hvor evnen til å kommunisere er ekstra viktig, sier Apeland.

Marco Polo og Nansen

Han vokste opp i Ås i Akershus. Begge foreldrene jobbet på Landbrukshøgskolen, som det het da (i dag Norges Miljø- og biovitenskapsuniversitet), faren som professor, moren som gartner. Et godt oppvekstmiljø synes han – jordnært i flere betydninger av ordet, med folk fra alle kanter av landet og til og med utvekslingsstudenter og forskere fra hele verden. Det det kom rett som det var afrikanere på søndagsmiddag til familien Apeland.

Den store verden fascinerte. Unge Bernts barndomshelter var oppdagelsesreisende og polarhelter, Marco Polo og Fridtjof Nansen. Han var opptatt av fjellklatring og av Arne Næss – filosofen, ikke nevøen – og av heltedåder under annen verdenskrig.

– Gutta på skauen leste jeg en masse bøker om som gutt. Bøker om Milorg også. «Og tok de enn vårt liv» om motstandsmannen Peder Morset som ble henrettet av nazistene. Det skal henge et bilde av Nansen der, sier han og peker på en ledig veggplass mellom to vinduer på kontoret sitt.

Nå leser han ikke så mye bare for fornøyelsens skyld, foreller han. Jobben krever for mye til det. Hvis han en sjelden gang skal sette seg ned med kindle-brettet hjemme i godstolen, vil han lære noe. Som så mange andre har han lært av Elena Ferantes Napolikvartetten, om fattige jenters oppvekst på 1950-tallet. Han nevner også «Fiskene har ingen føtter» av islandske Jón Kalmar Stefánson, «Arkitektens læregutt» av tyrkiske Elif Shafak og «Ned til elva» av norskamerikanske Leif Enger.

Huset i furuskogen

«Hjemme» er forøvrig på Malmøya i Oslofjorden, i et hus i skogen, midt blant furutrærne, forteller han. Mellom trestammene kan han se sjøen. Her bor også samboeren Anett, som er finansdirektør i Manpower.

– Hun ville ikke bo midt i tjukkeste Oslo, og jeg ville ikke flytte ut, og dermed ble det Malmøya, både skog, sjø og nær byen, forteller han.

– Hva er din policy i den polariserte debatten om innvandring og integrering og flyktninger som vi har hatt en tid i Norge nå?

– Den bidrar til at vi får informert om hvilke humanitære behov som vi har i Norge i dag, og som vi vil få enda mer av i årene fremover, og hvor Røde Kors bidrar mange steder i landet. For eksempel overnattingstilbud til rumenere og bulgarere, behov for skolegang for voksne på asylmottak, norskopplæring for mødre i minoritetsbefolkninger, og rett og slett det å være en støttekontakt for flyktninger. Vise dem hvor postkontoret er, hvor NAV er, hvor det er loppemarked. Røde Kors har flere slike typer tilbud, for voksne, for ungdom og for familier som tar inn mindreårige asylsøkere.

– Har du «adoptert» en flyktningfamilie som du hjelper regelmessig og fungerer som mentor og venn for, eller har du noen boende hos deg i det røde huset i furuskogen?

– Det brunbeisede huset. Nei. Jeg jobber og reiser for mye. Men jeg har jobbet mye med barn fra innvandrerfamilier i idrerettslag, og ikke bare hvis sønnen min var med. I flere av fotballagene var det ingen norske barn med. Men kanskje jeg skal bli enda mer aktiv etterhvert.

– Hva syns du om uttrykk som «godhetsindustrien» og om kritikere som mener bistand er blitt en politisk korrekt karrierevei for ambisiøse nordmenn?

– Jeg synes det er strålende hvis det er blitt en karrierevei å hjelpe mennesker! Det må vi bare få mer av. Jo flere flinke folk som ønsker seg til bistand og nødhjelp, jo bedre resultater får vi. Så det heier jeg på. Men «godhets»-stemplet synes jeg er i ferd med å gå ut på dato. Det var en debatt om det på nittitallet, nå synes jeg det har fått karakter av en besvergelse som jeg ikke kjenner meg igjen i, sier Røde Kors-generalen.

Flyktningkrisen fortsetter

Han ser ingen tegn i horisonten til at det blir mindre flyktninger i verden. Tvert imot, med en befolkningsvekst i Afrika sør for Sahara som er estimert til å vokse med en milliard mennesker frem til år 2050, eskalerende klimakrise og stadig flere konflikter i verden, må vi belage oss på å ta imot flyktninger i flere tiår fremover, mener han.

Barns lidelser er det som gjør størst inntrykk på ham personlig. Hvis han lukker øynene, kan han fremdeles se for seg de store øynene til det underernærte barnet som døde mens han besøkte et hospital drevet av Leger uten grenser i Djibouti for flere år siden.

– Du kunne se på blikket at livet til det barnet henger i en tynn tråd. Men aller verst var de døde øynene til moren etterpå, minnes han.

– Dere forvalter en stor formue – flere milliarder forstår jeg – og under TV-aksjonen sist ble det et tema. Hvordan skal dere få opp troverdigheten etter den knekken dere fikk da?

– Omdømmet til Røde Kors hviler på lokal humanitær aktivitet i norske kommuner. Det er bunnsolid, så det engster jeg meg ikke for. Vi er der for dem som trenger oss. Men det er klart at vi vil møte kritikk. Vi er Norges største humanitære frivillige organisasjon, og mange oppfatter oss som mektige. Det er viktig at vi er åpne og ydmyke, og så lenge vi er det, tror jeg omdømmet vil holde seg høyt. Men det er farlig for en organisasjon som Røde Kors å opptre arrogant.

– Hva er det største du har opplevd i livet?

– Å bli far.

– Hva er livets mening?

– Å ha det godt. Å gjøre godt

– Tror du på Gud?

– Nei.

– Hvordan motiverer man mennesker til å gjøre godt?

– Ved å se dem og ta dem på alvor.

Bernt Gudmund Apeland

Foto

(Foto: Nina Kraft)

• Født: 1965.

• Sivilstand: Samboer, en sønn fra tidligere ekteskap, en bonusdatter og en bonussønn.

• Stilling: Generalsekretær i Norges Røde Kors.

• Omsetning: 1,6 milliarder, hvorav to tredjedeler av det til internasjonal aktivitet. Får mye støtte fra Norad og UD, gaver fra private, samarbeid med næringslivet og tippemidler.

• Utdanning: Diverse universitetsfag.

• Bakgrunn: Var generalsekretær i UNICEF 2011 – 2016. Før det jobbet han i Røde Kors som bla. markedssjef og kommunikasjonssjef, han begynte der som informasjonsrådgiver i 1994. Var spesialrådgiver i FN-delegasjon til Det internasjonale Rode Kors- og Røde Halvmåne-forbundet i New York i 2001. Begynte karrieren som journalist i VG og Dagbladet. Apeland har også sittet i bydelsutvalget Sagene bydel i Oslo for Ap.