– Kan øke stresset for den enkelte

Ole Jacob Madsen er førsteamanuensis ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo og har skrevet boken «Det er innover vi må gå». Her diskuterer han selvhjelpskulturens implikasjoner, deriblant selvledelse. I utgangspunktet ser han selvhjelp og selvledelse som delvis overlappende begreper.

– Selvledelsesbegrepet dukket opp på 1980-tallet som en utvidelse av selvstyring. I ettertid har begrepet blitt svært utbredt innen vitenskapelig forskning, ledelsesteori, populærpsykologi og selvhjelpsbøker. Mantraet om å være sin egen leder ser også ut til å ha slått an utenfor arbeidslivet. Så selv om selvledelse ikke nødvendigvis må være selvhjelp så har begrepet åpenbart også blitt en del av selvhjelpskulturen i takt med dets økte popularitet, sier Madsen.

– Ledelse blir delegert i større grad enn før, vi har færre lag med mellomledere. Vi trenger fremdeles noen overordnede som tar ansvar for økonomi, juss og det sosiale, men ledere kan tillate seg å slippe kontroll på mange områder.

Nå potensialet ditt

Selvhjelpslitteraturen, herunder selvledelse, skilter ofte med flere typer gevinster, som økt produktivitet, bedre motivasjon og jobbtilfredshet.

– Selvledelse kan vel på sitt beste gi den enkelte et verktøy som gjør at han eller hun får mer autonomi, innflytelse, kontroll og tilfredshet med arbeidet sitt, blir mer produktiv og får ut en større del av potensialet sitt til beste for seg selv og organisasjonen man jobber for, mener Madsen.

Som så mye annet har også selvhjelpslitteraturen en slagside. Selvledelse så ut til å slå an innenfor selvhjelpslitteraturen på 2000-tallet, i en tid preget av økonomisk usikkerhet og midlertidighet. I sin mest rendyrkede form, sier Madsen, forvandlet selvledelseskonseptet mangelen på ansvar og ansvarliggjøring av den enkelte til et komfortabelt budskap om å nå sitt eget potensial. Han mener at den kanadiske ledelsesguruen Robin Sharma kanskje er det beste eksempelet.

– I hans visjon om lederskap 2.0, eksempelvis i boken «The leader who had no title», søker han å overbevise leseren om at den tradisjonelle hierarkiske maktforståelsen ikke betyr noe lenger, for i framtidens arbeidsliv så kan alle være ledere ved å realisere potensialet man allerede har i seg – uavhengig av posisjon, privilegier, titler eller penger.

Overfører innflytelse – og stress

Sosiologene Anthony Elliott og Charles Lemert påpekte i boken «The New Individualism: The Emotional Costs of Globalization» at under «den nye individualismen» så gjør økonomisk usikkerhet og mer kortvarige arbeidsforhold i arbeidslivet at arbeidstaker tvinges til å investere i seg selv og sin profesjonelle identitet som det sikre, bærende elementet.

– Man overfører makten og innflytelsen over egen arbeidssituasjonen til hver enkelt, men man overfører også byrdene. Paradoksalt nok kan derfor selvledelse også øke stresset for den enkelte, sier Madsen.

Større vekt på selvledelse gjør at hver enkelt er sin egen garantist for jobb, noe som visker ut forholdet mellom arbeid og fritid. Man er alltid påkoblet sin profesjonelle identitet.

– Du driver hele tiden et ustanselig arbeid med deg selv. Alt du gjør, uansett om det er arbeidstid eller fritid, skal skje ut fra lønnsomhet, effektivitet og langsiktighet. Ikke uten grunn har enkelte sosiologer døpt idealborgeren under nyliberalismen og senkapitalismen for «bedriftsselvet» – idealet er å styre og administrere seg selv som en bedrift som tar initiativ, ansvar og risiko på egne vegne.