Lederutfordringen: En statsrådspost temmer ikke alle

Per Sandberg er innvandringspolitikeren som ble fiskeriminister. Han er nestlederen fra Frps folkedyp, som ble statsråd.

Han er mannen med T-skjorta, han som skjeller ut forskere og journalister i tide og utide, han som skyter fra hofta og shotter akevitt.

Han er dømt både for å ha skallet ned en plagsom asylsøker og for å ha kjørt for fort.

Men det skal som kjent «kule til en trønder», og det skal i alle fall mer enn et par bøter til for å ødelegge Per Sandbergs politiske karriere. Sandberg er den som alltid rekker medienes deadlines, og han har vært en velgermagnet for Fremskrittspartiet.

Per Sandberg er også et menneske som trengte en pause fra politikken, men som ikke klarte å holde seg borte særlig lenge.

Mange var sikre på at Sandberg skulle bli statsråd allerede da den blå-blå regjeringen ble dannet i 2013. Men Sanderg sa selv at han ikke ville. Han var ikke motivert. I stedet opplyste han offentligheten om at han trakk han seg som nestleder i Frp, og at han skulle bruke mer tid til familien hjemme på Senja.

Men han trappet ikke ned så lenge. Mange ble overrasket da Per Sandberg ble presentert som ny fiskeriminister 16. desember 2015.

Etter 20 år på Stortinget var kanskje fiskeripolitikk et av de områdene Sandberg hadde jobbet minst med.

– Jeg er landkrabbe, men kan sette sjøbein. Jeg gleder meg til å snakke med de som skaper verdiene, sa Sandberg da han overtok statsrådsstolen i Fiskeridepartementet.

Var utnevelsen et grep fra Erna Solberg og Siv Jensen for å skape ro i egne regjeringsrekker? Eller et genialt trekk for å gi ny entusiasme og gjennomføringskraft i fiskeripolitikken?

Da eksperter og politiske motstandere skulle kommentere den nye statsråden, var det en ordgjell som gikk igjen: Nå må Per Sandberg slutte å være Per Sandberg».

Men har fiskeriminister Sandberg sluttet å være Per Sandberg?

Definitivt ikke.

Nå har Sandberg vært statsråd et drøyt halvår. Dagens Perspektiv har snakket med eksperter på ulike områder for lete etter noen svar på hva slags fiskeripolitikk Per Sandberg faktisk fører, om han fortsatt er seg selv og om hvilke lederutfordringer han står overfor i sin nye rolle.

(Saken fortsetter under faktaboksen)

Temmet, men ingen pusekatt

– Per Sandberg var Fremskrittspartiets joker da regjeringskabalen ble stokket om i desember 2015. Selv om den mest høylytte brølingen er borte, klorer trønderen godt fra seg innenfor rammeverket rollen som fiskeriminister setter, mener professor ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Bernt Aardal.

Kontrasten mellom et fiskeridepartement under styring av Per Sandberg sammenlignet med Elisabeth Aspaker, er stor. Kontroverser til tross – fiskeri er nå på dagsorden, påpeker Aardal.

– Han har gått inn i rollen som fiskeriminister med liv og lyst, og har også skapt oppmerksomhet rundt fiskeripolitikken. Det er nok en del som er uenig med ham, men jeg tror at mange innenfor sektoren er veldig opptatt av at en del ting må opp og fram, så på det feltet virker det som han har gått inn i oppgaven med stor energi, sier Bernt Aardal.

Han mener rollen som statsråd har lagt lokk på mye av det som gjennom en årrekke har gjort Sandberg til en av politikk-Norges mest fremtredende skikkelser, men at det «Sandbergske» fortsatt er til stede:

– Som fagstatsråd må han snakke på vegne av hele regjeringa og hele fagetaten, så det skaper jo begrensninger, men det er klart: Per Sandberg er Per Sandberg. Han gikk jo veldig offensivt ut, blant annet med kritikk mot den kritikken han selv fikk fra forskerhold. Han er jo ikke blitt noe pusekatt som statsråd. Han legger seg fortsatt ikke flat. Han kjører veldig hardt ut i en del sammenhenger, sier Aardal.

– Men det er klart at det er en helt annen rolle han har kommet inn i nå, så han har ikke den samme handlefriheten til verken å si eller gjøre det han vil, slik han kanskje hadde før.

Må dele rollen som talsmann for Frp-sjela

Sandberg er av mange betraktet som en representant for «Frp-sjela». Den er det vanskelig å holde på som leder for et område «Frp egentlig ikke satser så veldig på,» påpeker Aardal.

– Hans rolle som Frps talsmann for velgerdypet har ikke vært så fremtredende etter at han ble minister. Nå er de gangene han ytrer seg mer knyttet til fiskerisektoren. Den som i sterkere grad har målbåret dette «velgerdypet» er den nye innvandringsministeren, Sylvi Listhaug, som kanskje har overtatt litt av Sandbergs rolle der, sier professoren, som ikke vil mene noe om han tror dette rollebyttet er planlagt, men legger til at man «ofte tror det er mer samkjørt enn det faktisk er.»

– Men i og med at han nå har fått fiskeri som sitt felt, og hun har fått innvandringsfeltet, så har nok det ført til en forskyvning av rollen som den som tar vare på Frps velgere.

– Vil det svekke ham innad i partiet eller velgermassen?

– Ikke nødvendigvis. Vi vet jo at Sandberg kan være veldig frittalende når det gjelder. Jeg tror ikke man kan si at han nå er blitt bundet opp verken av embetsverk eller av rollen som minister. Han vil fortsatt kunne fylle i alle fall noe av den samme rollen, sier Aardal.

Bernt Aardal viser til den lave oppslutningen rundt Fremskrittspartiet ved forrige valg, og hvor frittalende Sandberg var rundt innvandring da flyktningstrømmen slo rekord etter rekord ved norske grenseoverganger:

– Da var man nok bekymret i Fremskrittspartiet for oppslutningen, og man så kanskje et ekstra behov for klare standpunkt i saken da flyktningstrømmen var så stor. Innstrammingstiltakene har blitt brukt som et argument for at Frp hadde rett, og så har vi sett at oppslutningen om partiet har økt. Og da er kanskje ikke behovet for å ha Sandberg i den rollen som han hadde like stort, sier professor Bernt Aardal.

Mye følelser

Per Sandberg har en lederstil som skiller seg ut i statsrådkorpset. Han har vært fiskeriminister i et knapt halvår, men har allerede lagt så mye energi og personlighet i rollen at han er mer synlig enn hva de fleste tidligere fiskeriministre har vært.

Trond Kjærstad – psykolog, høyskolelektor ved BI og partner i Promethevs, et selskap som driver med lederutvikling – beskriver Sandberg som en emosjonell leder.

– Jeg vet ikke hvordan han er som leder overfor medarbeiderne sine. Men ut fra måten opptrer på i det offentlige rom, vil jeg si at han er en impulsiv og emosjonell leder. Vi ser at han kan bli sint, glad, engasjert. Det er mye følelser.

– Hvilke muligheter ligger det i denne lederstilen?

– Det flotte er at han er så engasjert i jobben sin. Vi vil jo ha ledere som faktisk vil lede. Det er stort problem i norske organisasjoner at det er så mange ledere som egentlig ikke vil være ledere. Men det er ingen tvil om at Per Sandberg har vilje til lede. Det er hans store pluss.

– Hva oppnår han med den stilen han har?

– Jeg tror ikke at han gjør dette for å oppnå noe; jeg tror han er sånn. Med mye vilje har man mer gjennomføringskraft. Det er jo positivt. Men så er det mye som tyder på at stilen hans også vekker mye motstand, så alt i alt er det vanskelig å si om han oppnår så mye mer enn andre.

Autentisk ledelse?

Mange vil tenke at Sandberg er et godt eksempel på det som i ledelsesfaget kalles autentisk ledelse. De vil tenke at han er en politiker som er seg sjøl. Men selv om autentisk ledelse er en hyppig omtalt ledelsesteori, så tror Kjærstad at mange misforstår teorien.

– En del ledere jeg har snakket med tenker at autentisk ledelse betyr at folk må ta dem som de er. Eller som én sa det: «Det er så deilig å få lov til å være autentisk som leder. Jeg blir ofte bråsint, men det er jo sånn jeg er». Tenker man slik, kan man jo argumentere for med at «jeg kan skjelle ut folk – det er autentisk». Men det er ikke dette autentisk ledelse handler om, sier Kjærstad og viser til at ledelsesforskerne Fred Luthans og Bruce J. Avolilo definerte autentisk ledelse etter fire kriterier:

• Selvinnsikt

• Ekte og ærlig i relasjoner

• Moralsk kompass

• Balanserte vurderinger

– Det som blir problemet med å definere Per Sandberg som en autentisk leder, blir det siste. Han oppleves ikke som balansert i vurderingene sine.

– For lite logos

Det at fiskeriministeren gikk høyt ut mot forskere som var uenig med ham i lakselusproblematikken, er et eksempel på at Sandberg kan fremstå som lite balansert.

– Det kan virke som om han blir litt sur. Han mener at han har tenkt så klokt igjennom saken, og tror ikke at motstanderen helt har fått med seg poenget, sier Kjærstad, som presiserer at manglende balanse i vurderingene er et mindre problem i offentligheten enn det kan være overfor medarbeiderne. I det offentlig rom kan politikere møtes med debatt. Internt er lederen personalleder og maktperson på en annen måte. Kjærstad understreker at han ikke vet hvordan Sandberg er som leder internt i departementet, men sier at hvis Sandberg er like emosjonsstyrt overfor medarbeiderne som han er i offentligheten, vil han skape utrygghet.

I klassisk retorikk er byggesteinene i argumentasjon logos (rasjonell logikk), patos (følelser) og etos (tilit/troverdighet). Hos Sandberg kan det ifølge Kjærstad bli litt for mye patos og litt for lite logos.

– Hvordan påvirker det etos?

– Man kan bli usikker på det moralske kompasset. Nå skal ikke jeg si at Sandberg ikke har tillit og troverdighet. Det vet jeg ikke noe om. Men blir det for mye emosjoner i argumentasjonen, er risikoen at publikum kan bli usikre på fundamentet.

Har visjoner

Politikerne blir mer og mer like og strømlinjeformede som typer. Burde vi hatt flere statsråder som tør å skille seg ut og bruke følelsene sine? Trond Kjærstad synes ikke det er problematisk med statsråder som setter farge på politikken; så lenge det ikke blir for mange av dem.

– Får vi for mange slike statsråder blir det uutholdelig. Det vil øke konfliktnivået. Jeg tror at vi stort sett trenger logos-styrte ledere. Samtidig skal vi vokte oss for å få et offentlig rom uten emosjoner og engasjement. Vi har nå et politisk liv der politikerne starter karrieren sin i 14-årsalderen. Risikoen er at de blir til politiske administratorer, og får vi for mange av dem blir det veldig kjedelig. Da får vi politikere som forvalter et statsapparat istedenfor å ha visjoner. Er det noe ingen kan beskylde Per Sandberg for, så er det å mangle visjoner. Det man kunne ønske seg, er en mer balansert gjennomføring av den kongstanken han har.

(Saken fortsetter under faktaboksen)

PR-rådgiver og kommunikasjonsekspert Trond Albert Skjelbred mener at Per Sandbergs sterkeste sider innen kommunikasjon også er hans svakeste.

– Både styrken og svakheten hans er at han er Per Sandberg. Han skyter rett fra hofta. Alt han sier er rett fra levra, preget av enkle løsninger og populisme. Det gir ham masse oppmerksomhet, men også mange problemer, sier Skjelbred.

Sandberg har bidratt til at det har blitt rettet et stadig sterkere fokus mot fiskeriområdet – både på godt og vondt, ifølge Skjelbred.

– Det har vært konflikter, medieoppmerksomhet og et eneste sirkus til tider. Samtidig har dette vært viktig for å dreie fokuset over på området som Sandberg jobber med, sier han.

Skjelbred understreker at en annen årsak til den økte oppmerksomheten for fisk har med lavere oljepriser å gjøre, og dermed får fiskeriene økt betydning. Men Sandberg skal også ha sin del av æren, mener han.

Forsker-bråk

«Det er ikke Havforskningsinstituttets oppgave å heie på noe som helst», tordnet rektor ved Universitetet i Bergen, Dag Rune Olsen til Aftenposten. Bakgrunnen var at Sandberg hadde uttalt at politikerne har lagt rammevilkårene for hvordan denne næringen skal vokse, og at Havforskningsinstituttet skal dele ambisjonene for de vedtakene.

Inntrykket av at Sandberg bestilte politisk lojalitet fra Havforskningsinstituttet ble mottatt som både oppsiktsvekkende og bekymringsverdig blant flere forskere, som Sandberg derfor kom i konflikt med.

– Sandberg er hardtslående, og da må han både regne med, og tåle, at andre slår hardt tilbake mot ham også, sier Trond Albert Skjelbred.

Sandbergs stil kan være effektiv, men den har mer enn én gang sørget for at han har havnet i trøbbel. Da han satt i transportkomiteen i Stortinget stilte han blant annet en smule bedugget på Stortingets talerstol etter en julelunsj. Han har også begått blundere som fiskeriminister, ifølge Skjelbred.

– Da Sandberg besøkte en norsk fiskeribedrift, og fikk servert sushi, spyttet han den demonstrativt ut igjen. Han likte den rett og slett ikke. Jeg klarer ikke å se for meg at Jonas Gahr Støre eller andre statsråder ville gjort det samme, smiler Skjelbred.

Han beskriver generelt Sandbergs måte å kommunisere på som både taktisk lur og pussig på en gang.

– Han forteller forskerne at de må dele hans ambisjoner. Han burde jo latet som om han elsket sushien han fikk servert, dersom han levde som han lærte. Sandberg bør tenke over at han lever av tilliten som andre gir ham, sier han.

Samtidig mener Skjelbred at støyen rundt Sandberg setter fiskeriområdet på agendaen – et politikkområde som ikke har fått altfor stor oppmerksomhet de siste årene.

– Til tross for enkelte episoder, hadde muligens folk ventet enda mer bråk rundt Sandberg enn det vi har sett hittil, påpeker Skjelbred.

Han legger til at Sandbergs direkte lynne kan passe godt sammen med fiskerimiljøet.

– Hvis det er én bransje som tåler direkte meldinger og denne sjargongen, er det fiskeribransjen, sier han.

Ifølge Skjelbred kan Sandberg utnytte sine kommunikasjonsevner enda bedre, uten å miste særpreget sitt.

– Som alle oss andre blir Per Sandberg eldre og klokere. Det er ikke noe tvil om at han kan bruke synligheten sin enda bedre. I tillegg bør han velge sine kamper med omhu og unngå å bli for hårsår når han får kritikk. En så synlig leder som Sandberg innser nok at han ikke kan være god på alt, påpeker Trond Albert Skjelbred.

Historien om norsk lakseoppdrett - kortversjonen

I 1970-årene var lakseoppdrett en liten tilleggsnæring for styrke fiskeriene i Distrikts-Norge. I dag består næringen av om lag 130 bedrifter.

Det var først da Norsk Hydro kom inn i laksebransjen med erfaring fra industribygging og kapital at veksten skjøt fart.

Myndighetene kom også tidlig inn på eiersiden.

Men ulike regjeringer klarte aldri helt å bestemme seg for hva de ville med eierskapet.

På åttitallet var det gått politikk i saken. Målet var at næringen skulle bidra til å hjelpe små samfunn i distriktene som slet med fraflytting med stable nye arbeidsplasser på beina.

I starten fantes det ingen konsesjonsordning i oppdrettsnæringen. Alt man gjorde var å melde interesse hos myndighetene, så fikk man som regel klarsignal til å starte produksjon.

Etter hvert ble næringen konsesjonsbelagt og høsten 1977 mente fiskeriminister Eivind Bolle (Ap) at veksten i antall konsesjoner økte i for raskt tempo. Det førte til stopp i utstedelser av konsesjoner i fire år.

Den første store sykdomsperioden slo inn på trøndelagskysten i 1987. Hitrasyken, eller kaldtvannsvibriose førte til massedød. Enkelte steder rapporterte man om 90 prosent død fisk i merdene.

Det fantes ingen øvre grense for hvor mye laks man kunne produsere innenfor hver konsesjon. Det hadde medført en kraftig vekst i størrelsene på merdene på 80- og 90-tallet.

Tidlig på nittitallet førte overproduksjon til norgeshistoriens største konkurs. I et forsøk på å demme opp for all laksen i markedet som allerede hadde ført til lave priser, opprettet man et slags fond som kjøpte laks og fryste den ned. Til sammen ble det samlet inn 1,6 milliarder kroner fra ni norske banker. Men det var til ingen nytte. Samme året som det startet, var det over – og da var gjelden vokst til 2,5 milliarder kroner. Norske myndigheter hadde gått inn med 400 millioner kroner.

Fiskeriminister Oddrunn Pettersen (Ap) myket deretter opp eierskapsbegrensingene i oppdrettsloven.

Atle Eide ble konsernsjef i Hydro Seafood i 1994. Selskapet var eid av Norsk Hydro hvor staten var hovedaksjonær. Hydro Seafoood startet et oppkjøpsraid i næringen og ble etter hvert en gigant. Hydro solgte selskapet igjen i 1999 til nederlandske Nutreco som la eierskapet inn i det knøttlille selskapet Marine Harvest.

Noen måneder senere ble Statkorn Holding etablert., det som skulle vokse seg til å bli Cermaq gjennom kjøp av konsesjoner og selskaper.

John Fredriksen begynte å kjøpe seg inn i norsk oppdrettsnæring i 2005. Avgjørelsen ble visstnok tatt etter at Fredriksen hadde gjort noen beregninger på et ark og skriblet øverst i venstre hjørne: «Dette er billig». Derfra gikk det slag i slag til Marine Harvest gjennom diverse oppkjøp var den største laksen i sjøen.

Da selskapets vekst ble stoppet av en regel om at ingen kunne eie mer enn 25 prosent av konsesjonene i Norge, klaget Fredriksen regelen inn til ESA og fikk medhold. Den norsk begrensningen var i strid med EØS-reglene.

John Fredriksens Marine Harvest er i dag laksenæringens største aktør. Selskapet produserer om lag 22 prosent av all atlantisk oppdrettslaks i verden.

Også politikerne ønsket raskere vekst etter flere år med begrensninger. Fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen (Ap) sendte høsten 2010 et forslag på høring om oppheving av 25 prosent eierskap-grensen. Rett før den rødgrønne regjeringen gikk av, ble grensen flyttet til 40 prosent mot at selskapene oppfylte visse krav som skulle opprettholde arbeidsplasser langs kysten. Disse kravene er allerede fjernet av dagens regjering.

Regjeringen har også lovet å øke antallet konsesjoner og lette på begrensingene om hvor mye laks det er lov å produsere på hver konsesjon.

Foto

(Faksimile: Twitter@ViLeverer)

Lik politikk – men raskere avgjørelser

Forskjellige tolkninger på forskjellige nivåer i forvaltningen har vært problematisk for fiskeri- og havbruksnæringen i mange år. Per Sandberg bidrar med etterlengtet gjennomføringskraft, mener aksjeanalytiker.

Det er ingen kursendring på gang i fiskeri- og havbrukssektoren etter at Elisabeth Aspaker overlot roret til Per Sandberg i desember. Men næringen kan få vind i seilene med en gjennomføringskraftig leder, ifølge aksjeanalytiker for fiskeri- og havbrukssektoren i Sparebank 1 Markets, Tore A. Tønseth.

– Generelt er den politiske trenden at det skjer en liberalisering av fiskeri- og havbruk, og spesielt i fiskeri. Det tror jeg Sandberg vil fortsette med, og i så måte er det ikke noen endring på gang.

Men utviklingen kan fortere de neste årene, tror Tønseth. Han viser til Sandbergs avgjørelse om å overstyre Mattilsynet, og tillate Norway Royal Salmon (NRS) å sette ut 1,6 millioner triploide (sterile) fisk på to plasser i Finnmark. Normalt ville saken ta lang tid å behandle – men i dette tilfellet tok det i underkant av fire dager.

– Dette fremstår heller ikke som en stor endring i politisk ledelse eller retning, for jeg tror den avgjørelsen ville kommet under Aspaker også. Men han er en veldig klar stemme, og en person som har klare meninger. Han går ikke mye rundt grøten for å fortelle sitt eget standpunkt. Og det tror jeg på mange området kan være nokså hensiktsmessig.

– Også i fiskerisektoren, som har så mange aktører?

–Det er veldig politisk betent område, og det er mange som prøver å blidgjøre alle i en sak. Det kan være problematisk, for det blir vanskelig å vite hva de egentlig mener. Det er fryktelig mange interesser i næringa, påpeker Tønseth.

– Sandberg har framstått som en person som absolutt handler i havbruksnæringas interesse, og han har vist seg å ha gjennomføringsevne, sier Tore A. Tønseth.

Per Sandberg har meldt fra til sitt fylkeslag tidligere denne måneden at han ikke tar gjenvalg til Stortinget i 2017.

Men han understreker at han vil fortsette som fiskeriminister.

Saken er skrevet av Joakim Birkeli Jakobsen, Anita Myklemyr, Bård Andersson og Magnus Peter Harnes.