Aps pengebruk

ANALYSE: Denne fredagen skjer det noe historisk viktig i Stortinget. Arbeiderpartiet sier klart og tydelig at det er enig med Sp, SV og Krf i at bøndene i årene fremover skal få høyere inntektspåslag i kroner enn alle andre arbeidstagegrupper. Dersom det blir regjeringsskifte i høst, kan aktørene i landbruket regne med noen fete jordbruksoppgjør. På lang sikt er det mye viktigere enn at Venstre har laget kaos i årets jordbruksoppgjør.

Mener alvor

Forutsetningen er at Arbeiderpartiet mener alvor med sin historiske snuoperasjon, og at det ikke bare er valgkampen som motiverer ønsket om å bedre landbrukets økonomiske handlingsrom. Dette er en forutsetning som det er all grunn til å diskutere. Spesielt fordi partiet tidligere denne uken så åpenbart var i valgkampmodus da det bestemte seg for å overby regjeringens forslag til nasjonal transportplan (NTP).

Da denne planen ble lagt frem av regjeringen og samarbeidspartiene i mars, ga transportpolitisk talsmann Eirik Sivertsen, et klart inntrykk av at han syntes regjeringen brukte for mye penger. Ap regnet den gangen ut at det var nødvendig å plusse på de 12 kommende statsbudsjettene med 3,7 milliarder kroner hvert eneste år for å nå den samlede økonomiske rammen på 1000 milliarder. Dersom man skal ta regjeringens egne beregninger av det økonomiske handlingsrommet på alvor, så betyr det at mer enn halvparten av alle ekstrasatsinger i årene fremover skal gå til veier og jernbane. Sivertsen syntes for tre måneder siden det var underlig at Siv Jensen ikke klarere redegjorde for hvor alle pengene skulle tas fra.

Forklaringsproblem

Nå har han og Ap selv fått et forklaringsproblem. Ikke bare foreslår partiet å øke regjeringens forslag til ramme med 7 milliarder, det fremskynder også en del store prosjekter uten å regne skikkelig på hvilke økonomiske konsekvenser det har. Ap er så ambisiøst i samferdselssatsingen at det er vanskelig å tro at partiet virkelige vil gjennomføre det det lover. Det virker som om Ap-strategene satser på at NTP nå er blitt så omfattende at det uansett må sees på mer som en ønskeliste enn som en forpliktende plan.

Økonomisk uansvarlighet

Ulempen for Ap er at den har gitt nytt grunnlag til høyresidens argumentasjon om økonomisk uansvarlighet. «Jens Stoltenberg er dratt til Brussel og han tok med seg kalkulatoren», sies det i Høyre og Frp. Underforstått spilles det på utbredte forestillinger om at Jonas Gahr Støre er mer opptatt av verdipolitikk enn av budsjettbalanser, og at han som statsminister ikke vil passe godt nok på finansene. Ekstra ille kan det gå, om Sp blir så sterkt at det får ansvar for å styre finansdepartementet.

Partiene på venstresiden vil mene at Høyre og Frp bør være forsiktige med å advare mot økonomisk uansvarlighet etter fire år der de to partiene har brukt mer oljepenger enn de fleste ville ha trodd på forhånd. Det har de rett i, men det betyr ikke at diskusjonen om Aps finanspolitiske styring er uinteressant. Absolutt alle de pressgruppene som ønsker å få støtte over statsbudsjettet vet at den viktigste oppgaven er å overtale finansministeren og statsministeren. Fagministeren er som oftest enig med pressgruppene i at det bør komme mer penger til deres sektor.

Spørsmålet om økonomiske ansvarlighet er derfor relevant og viktig. Og en ting er sikkert: Det vil være færre tidligere finansministere i en Gahr Støre regjering enn det var i de to rødgrønne regjeringene. Det betyr noe for et regjeringskollegium om finansministeren er alene om å snakke med innlevelse om det lille økonomiske handlingsrommet, eller om han eller hun blir støttet av tre eller fire andre som vet hvor viktig det er at finansministeren backes opp i de interne diskusjonene.

Blir det regjeringsskifte, er det derfor grunn til å tro at finansministeren blir stående alene – støttet av en statsminister som alltid tidligere har latt andre passe på den økonomiske ansvarligheten.

Disiplinerte

På den annen side: Arbeiderpartiet har i de fire opposisjonsårene vært nesten oppsiktsvekkende disiplinerte. Helse- og omsorgsområdet er et eksempel. Der er det ikke antydning til forsøk på å drive overbudspolitikk. Jonas Gahr Støre har i tillegg gitt tydelig beskjed til sine egne om at han stoler fullt og helt på partiets finanspolitiske talskvinne, Marianne Marthinsen. Hun er samfunnsøkonom og akkurat så opptatt av budsjettbalansen som Jens Stoltenberg alltid var. Hun blir antagelig finansminister, dersom valget blir bedre for Ap og dårligere for Sp enn det nå ser ut til.

Dersom Ap ikke får finansministeren, er det en mulighet for Gahr Støre å gjøre Marthinsen til minister ved statsministerens kontor. Hun kan få den samme rollen som Karl Eirik Schjøtt-Pedersen hadde i den rødgrønne regjeringen.

I så fall er det all grunn til å tro at noen av partiets samferdselsløfter, som blir banket i Stortinget neste uke, ikke kommer til å bli innfridd. Men bøndene kan regne med at løftene til landbruket blir innfridd – i hvert fall noen år fremover.

Konsekvensen

Det er konsekvensen av at Arbeiderpartiet i løpet av denne vårens spill om jordbruksoppgjøret har latt seg presse til å presisere hva partiet mente da det i landbruksmeldingen for noen måneder siden fastslo at inntektsgapet mellom bøndene og andre skulle «reduseres». Lenge lot Ap det være tvil om den reduksjonen skulle være i prosenter eller i kroner, men nå har partiet sluttet seg til fortolkningen om at det er kroner som gjelder. Dersom et inntektsnivå er lavt i utgangspunktet, skal det veldig mange prosenter til før man får like mange kroner som de høytlønte.

Aps landbrukspolitiske talsmann, Knut Storberget, har litt av æren eller skylden for at Ap lot seg presse. Han har målbevisst brukt de siste fire årene til å bygge opp Aps troverdighet i landbrukspolitikken. Han og partiledelsen visste utmerket godt at dette arbeidet ville ha vært forgjeves, dersom Ap sluttet seg til høyresidens fortolkning ved første anledning. Ap hadde ikke noe annet valg enn å love fete jordbruksoppgjør i mange år fremover.

Aslak Bonde

ANALYSE-forfatter Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker. Han er utdannet cand.philol., og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.