Aps forsvarsklemme

Aslak Bonde er frittstående politisk analytiker, og skriver fast for Dagens Perspektiv. Les flere av hans innlegg her.

ANALYSE: I fjor høst ble Ap og Krf enige med regjeringen om den delen av langtidsplanen for Forsvaret som aldri ble behandlet i forrige stortingsperiode. De to partiene støttet i store trekk regjeringens plan for videreutvikling av Hæren og Heimevernet, men de fikk samtidig løfter om flere helikoptere i nord, mer satsing på stridsvogner, litt mer penger til Heimevernet og en styrking av de faste stående styrkene ved 2. bataljon i Skjold i indre Troms.

Løftene skulle konkretiseres og finansieringen skulle ordnes i forslaget til revidert nasjonalbudsjett våren 2018. Nå er forslaget kommet. Forsvarsministeren sier at han har fulgt opp enigheten fra i fjor, mens Ap og Krf sier at han ikke har gjort det. Ap oppfatter at regjeringen har brutt forliket som ble inngått. Det sies ikke rett ut, men partiet føler seg rett og slett lurt.

Regjeringens forslag til helikopter-dekning i Bardufoss er nemlig så svak at regjeringen selv innrømmer at den ikke engang kan videreføre avtalene med politiet om å ivareta deres transportbehov. Forslagene om å kjøpe inn, eller leie, helikoptere fra andre land avvises med den begrunnelsen at vi ikke har nok kompetent personell. I avtalen om stridsvogner står det at regjeringen skal legge frem «en sak om lån eller leasing av stridsvogner tilgjengelig fra 2019». Det har forsåvidt regjeringen gjort, men i den saken står det at det ikke er noen stridsvogner å få tak i. Regjeringen vil derfor holde fast ved sin opprinnelige plan om å kjøpe nye moderne stridsvogner som kan komme i perioden 2025 til 2028. Forslaget om å styrke den permanente styrken på Skjold blir avvist med henvisning til at det vil ta ressurser vekk fra viktigere innsatsområder.

Man skulle tro det var ytterst risikabelt for en mindretallsregjering å være såpass lite flink til å følge opp avtaler i Stortinget. Sannsynligvis er det et flertall i stortingssalen som er enig med Ap og Krf – ikke i synet på forsvarspolitikken generelt, men i de enkeltsakene som dreier seg om å styrke Hærens kapasitet i nord.

Slik det ser ut akkurat nå, er det minst like risikabelt for Arbeiderpartiet å være forlikspartner med denne regjeringen om Forsvar. I Nord-Norge er opphisselsen stor over at Ap støtter en regjering som satser langt mer på fly og ubåter enn på landmakten i nord. Folk som ikke bor i Evenes-området er også rasende over at Ap har støttet regjeringens nedleggelse av flybasen på Andøya. Arbeiderpartiet tapte i fjor ekstra mange velgere i nord, og den allmenne forklaringen er at partiet fremsto som medansvarlig for forsvarspolitikken.

Da Ap inngikk det siste forliket om landmakten i fjor høst, ble gjennomslagene for stridsvogner, helikopter og sterkere Skjold-satsing feiret som viktige seire. Nå som Ap fremstår som lurt, er det avgjørende for Jonas Gahr Støre og forsvarspolitisk talsperson Anniken Huitfeldt å få satt regjeringen på plass. Men det er ikke så lett å gjøre uten videre. Det er Kristelig Folkeparti alene som forhandler med regjeringen om å skaffe flertall for revidert nasjonalbudsjett. KrF er enig med Ap i at regjeringen ikke har levert som forventet, men Krf er samtidig opptatt av ikke å gjøre revidert-forhandlingene for kompliserte. Det viktigste for dem er å få mer penger til barnehager og andre gode formål og å få lagt et løp for å få en mer treffsikker sukkeravgift. Foreløpig ser det derfor ut til at Krf vil skyve de vanskelige forsvarssakene foran seg – helt frem til budsjettbehandlingen i slutten av oktober.

Dessuten er det ikke uten videre lett å dokumentere regjeringens løftebrudd. De såkalte anmodningsvedtakene som ble fattet i fjor høst er nemlig tolkbare. Hva betyr det egentlig at regjeringen skal legge frem en sak om lån eller leie av stridsvogner? Har regjeringen da lovt lån eller leie, eller har den bare lovt å legge frem en egen vurdering av mulighetene for å få det til? Og når det gjelder helikopterne: Stortinget har vært tydelig på at regjeringen skal dele dagens Bell-helikoptere mellom Bardufoss og Rygge, men det står ikke eksplisitt hvor mange som skal være hvor. Og når Ap og KrF har presset regjeringen til å «legge frem en plan» som både sikrer dedikert helikopterstøtte til Hæren og sikrer økt helikopterkapasitet for spesialstyrkene, har den kanskje gjort det vel lett for regjeringen. Spesialstyrkene er nemlig i sør (Rygge), og hvis de skal ha økt helikopterkapasitet, kan det forsvares at de får 15 og at det bare blir tre maskiner igjen på Bardufoss. Der er regjeringens plan at man kan leie inn sivile helikoptere i tillegg.

Arbeiderpartiet har helt rett i at intensjonene ganske sikkert var annerledes da forliket ble inngått, men det er ikke så lett å dokumentere intensjoner. Debatten kommer til å gå, og regjeringens erfaring frem til nå er at den er minst like skadelig for Ap som for dem. Mange forsvarsvenner tegner nå bildet av et servilt opposisjonsparti som lot seg lure av regjeringen første gangen da det godtok å støtte en langtidsplan for Forsvaret som bare omhandlet luft og sjø. Konsekvensen ble at Hærens og Heimevernets behov ikke ble vurdert på samme måte som Marinens og Luftforsvarets, og at landmakten derfor endte med å måtte gjøre det beste ut av de pengene som ble igjen etter at jagerfly- og ubåtkjøpene var vedtatt. Da Arbeiderpartiet forsøkte å rette opp dette – ved fjorårets behandling av langtidsplanen for landmakten, ble partiet lurt igjen.

Slik tegnes bildet akkurat nå. Men det kan snu. Inntil videre er historien om landmaktsforliket kanskje aller mest tjenlig som en illustrasjon på hvor vanskelig det er for et opposisjonsparti å styre politikken fra Stortinget.

I det siste er det blitt mye oppmerksomhet om det såkalte stortingsregjeriet – det som skjer når flertallet på Stortinget mer eller mindre åpent presser regjeringen til å føre en politikk den egentlig ikke er enig i. Presset gir seg tydeligst uttrykk i et sterkt økende antall anmodningsvedtak – Stortinget anmoder regjeringen om å gjøre det ene eller det andre. Slike vedtak må følges opp av regjeringen, skjer det ikke, er sannsynligheten for regjeringskrise stor.

Om da ikke anmodningsvedtakene er tolkbare eller vage. Og det er de som oftest. Så vage at regjeringen fint kan innfri dem. Og jo oftere regjeringen lykkes med å lure seg rundt anmodningsvedtak, jo mer lysten blir den på å gjøre det igjen. Da vil plutselig opposisjonen ha et stort problem. Det vil bli avslørt at den er avmektig, selv om det gis inntrykk av at den er mektig.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---