Byggeskandalen på Stortinget: I stortingståken

Per Olav Istad er undervisningsleder og instruktør ved Prosjektlederskolen.

SYNSPUNKT: «Hvis man har trodd at vi er de som skal styre og følge opp, har de tatt feil i flere år», sier Multiconsult-direktøren om Stortingets budsjettsprekk til NRK.

Det er rimelig å tolke denne påstanden dithen at våre øverste folkevalgte i årevis har surret rundt i tåka – i sitt eget hus, samtidig som de har prestert å svi av over to milliarder på oppussing av huset.

I den grad Multiconsult-sjef Christian Nørgaard Madsens observasjoner er korrekt har våre folkevalgte gått i flokk inn i det som i forskningslitteraturen er velkjent som «The Planning Fallacy» (planleggingens villfarelse).

Lesere som er interessert i å gå i dybden på dette som gruppedynamisk fenomenet kan ta en titt på The Hourglass Is Half Full or Half Empty: Temporal Framing and the Group Planning Fallacy, av Sanna et alia, i Group Dynamics: Theory, Research, and Practice, Vol 9(3) (Sep 2005, side 173-188).

De av mine lesere som ikke prioriterer å sjekke kilden må nesten bare stole på mine fortolkninger. Med en grov forenkling handler dette om vår iboende tendens til å være systematisk overoptimistiske, og til å undervurdere hvor mye innsats og tid det vil kreve å gjennomføre en oppgave.

Resultatet av denne svært så alminnelige vrangforestillingen er forsinkelser, kostnadsoverskridelser og at verdien av innsatsen blir mindre enn en hadde forestilt seg.

Det finnes et hav av forskning som søker å forstå hvorfor fenomenet «Planning Fallacy» opptrer igjen og igjen. Fordi det skjer igjen og igjen. Kostandsavvikene rundt Stortingets byggeprosjekt er langt fra unike. Skolebokeksempler på sammenlignbare avvik, fra Grunnkurs i prosjektledelse, inkluderer operahuset i Sydney, Eurofighter Typhoon, Boston Central Artery og Denver International Airport. Å gå nærmere inn på de ulike forståelsesmodellene ville sprenge rammende for dette innlegget, og det er heller ikke mitt poeng.

Mitt poeng er at fenomenet «Planning Fallacy» er både velkjent og veldokumentert.

Det er derfor en skremmende tanke at våre øverste folkevalgte – alle sammen- har surret rundt i denne tåka i årevis. Enten det, eller så har ingen våget å tipse stortingspresidenten. Det synes klart at ingen har fortalt stortingspresidenten noe som helst.

Ettersom det er selveste Stortinget dette dreier seg om – og ikke hvilken som helst bedriftsforsamling – må vi nesten fortsette søket etter mening i demokratiteori. Vi må ta skrittet fra adferdspsykologi og prosjektledelse over i statsvitenskap. Her finner vi begrepet deliberativt demokrati.

For denne artikkelens formål vil jeg forenkle og tilpasse definisjonen av deliberativt demokrati: Det representerer ideen om at vi får mer rasjonelle beslutninger dersom beslutningstakerne bruker tid på å diskutere seg frem til hva som er best. Flere hoder tenker bedre enn ett; hverken mer eller mindre. Ideen om dialog står i kontrast til avstemminger. Under avstemminger vinner den løsningen som får flest stemmer; ikke nødvendigvis den «beste» ideen. Det kan hevdes at det i etiske spørsmål, såkalte verdispørsmål, er prinsipielt riktig at det synspunktet som får flest stemmer utgjør den beste beslutningen. Det er imidlertid tvilsomt om avstemmingsprinsippet bør overføres til byggeprosjekter.

Hvem er det som bestemmer hvordan Stortinget jobber? Om de skal ha dialog, eller gå til avstemming? Svar: Det gjør Stortinget. Ikke Kongen. Ikke Regjeringen. Ikke stortingspresidenten. Stortinget konstituererseg. Stortinget er – som forsamling – sin egen sjef.

Hvis de gjør dårlige beslutninger har de kun seg selv å skylde på. Hvis de – som Christian Nørgaard Madsen antyder – har surret rundt i tåken i årevis, har de selv vandret inn i tåken.

Det er ikke bare Olemic Thommesen som har havnet i The Planning Fallacy, det har hver enkelt folkevalgt. Om de folkevalgte har fulgt stortingspresidenten som om han var en bjellesau, burde de være forsiktige med å innrømme slik artstilhørighet, hvilket de faktisk ville gjøre dersom de skulle presentere ham som slaktoffer.

For ordens skyld: Jeg har ikke sammenlignet den tidligere stortingspresidenten med en sau. Jeg har heller ikke sammenlignet ham med Judas. Jeg har bare observert at kyssingen hans ligner veldig. Jeg sikter helt spesifikt til hans uttalelser i Dagsrevyen 26. februar: Han skylder på sin underordnede. I samme handling besegler han sin egen politiske skjebne.

For å videreføre landsbruksallegorien, i Jon Leirfalls ånd: Dersom han hadde vært en sau ville en nådig eier snarest befridd ham fra hans lidelser.

Jannecke Weeden informerer oss, i radioprogrammet Ukeslutt den 24 februar, om at overskridelser i oppussingsprosjekter faktisk er ganske vanlig, og at mangt et ekteskap har røket under oppussing. Det er, med andre ord, et allmennmenneskelig fenomen vi her står overfor.

Våre fremste tillitsmenn er som folk flest. De går i de samme fellene, og så hakker de løs på hverandre.

Vi har således et representativt demokrati. Samtidig kunne vi ønske oss at de viste seg hakket bedre.

Jeg lanserer herved «stortingståken» som kandidat til prisen for årets nyord. Hører dere, Språkrådet?

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---