Derfor vender Brasil seg mot en «sterk mann»

Søndagens valg i Brasil representerer et politisk veiskille. Høyrepopulisten Jair Messiah Bolsonaro vant første valgrunde etter å ha uttalt «Jeg har fordommer og er stolt av det» og deretter ramset opp kritikk mot svarte, kvinner, homofile og andre minoriteter. Hvordan havnet Brasil i dette politiske uføret?

For å forstå betydningen av valget og Bolsonaros fremmarsj må vi se valget i kontekst.

Denne historien starter med at det brasilianske arbeiderpartiet vant valget i 2003. De vant også de kommende valgene og satt med makta frem til Dilma Rouseff ble avsatt etter å ha blitt stilt for riksrett i 2016. Tretten år med arbeiderpartiregjering innebar en radikal endring av brasiliansk politikk. For første gang kom velferd til folket og utryddelse av sult og fattigdom øverst på den politiske agendaen. Dette gikk ut over noen.

Eliten, som hadde styrt Brasil siden Cabral «oppdaget» Brasil i år 1500, mistet makten. I disse 13 årene jobbet høyresiden systematisk for å få tilbake makten. I 2016 kom gjennombruddet da de lyktes med å stille Dilma Rousseff for riksrett. Rousseff ble anklaget for økonomisk kriminalitet da hun hadde lånt penger fra kontoen til et departement for å betale ut velferdsytelser da velferdsdepartementets konto var tom.

Selv om dette var ulovlig var det en vanlig praksis i brasiliansk politikk. Etter at Rousseff ble dømt og gav presidentembetet til daværende vise-president Michel Temer gjorde den nye ikke-valgte presidenten om på denne loven slik at det som Rousseff hadde blitt dømt for ikke lenger var ulovlig.

Kritikere argumenterte for at senatorene og kongressmedlemmene som hadde stemt for å stille Rousseff for riksrett hadde sine egne motiver for å få henne fjernet. Flesteparten var høyrepolitikere med egne politiske motiver da de ønsket de å endre 13 år med arbeiderpartistyre for å styrke næringslivet.

Mange var også nervøse for Rousseffs ønske om å utvide den pågående korrupsjonsetterforskningen da dette ville innebære tiltale mot flere kongressmedlemmer som nøt politisk immunitet.

Fokuset var først og fremst mot korrupte arbeiderpartipolitikere, og operasjonen bilvask, som etterforskningen het, var også ledet av dommer Sergio Moro som var partimedlem i det største høyrepartiet. Korrupsjonsskandalene bidro til en folkelig misnøye mot det brasilianske arbeiderpartiet spesielt, og politikere generelt, og dette politikerhatet fikk vind i seilene media, sosiale medier og via gatedemonstrasjoner.

Dette er utgangspunktet for Jair Messiah Bolsonaro sin vekst på meningsmålingene.

Konservative Bolsonaro, som hadde vært kongressmedlem i 28 år, fikk god mediedekning etter at Temer ble president. Bolsonaro brukte det voksende hatet mot korrupte arbeiderpartipolitikere til å utvikle et polemisk språk hvor han anklagde alle i arbeiderpartiet for å være kommunister som forsøkte å gjøre Brasil om til et nytt Venezuela.

• Totalitær vending | Norge tar oljen og lar det brasiliankse folk i stikken

Ofte var han skarpere, og i en debatt uttalte han: «problemet med militærdiktaturet var at de torturerte fangene (mange var politiske fanger på venstresiden), de skulle drept dem».

Selv om det er vanskelig å forstå hvordan slike utsagn høster oppslutning hos en tredjedel av folket (meningsmålingene viser at ca. 30 % vil stemme på Bolsonaro, det vil si ca. 50 millioner brasilianere) er det viktigere å forstå «klikk-verdien» i slike utsagn da de sprer seg lynraskt på sosiale medier. Hvis Bolsonaro tjener på å være polemisk i sin kritikk av venstresiden, og hvis all PR er god PR, så bidrar summen av slike «klikk» til å gi Messias, som er mellomnavnet hans, oppmerksomhet.

Kirken er også blant Bolsonaros viktigste støttespillere sammen med eliten i næringslivet og militæret. Bolsonaro argumenterer for at militæret kan skape ro og orden i det som han beskriver som et voldelig og kaotisk land ledet av korrupte politikere.

I og med at Brasil aldri har tatt et politisk og juridisk oppgjør med militærdiktaturet (1964-1985), ingen er dømt og flere som hadde toppstillinger under militærdiktaturet gikk over i toppstillinger etterpå, er det flere som har positive assosiasjoner til militæret i Brasil.

Militæret har også spilt en nøkkelrolle i utviklingen av den brasilianske velferdsstaten under regimet til Getulio Vargas da han som først kom til makten via statskupp (1930-1934), deretter ble valgt (1934-1937), før han igjen tok makten ved et statskupp (1937-1945). Vargas lovfestet blant annet åtte timers arbeidsdag og grunnleggende rettigheter til arbeidere i det som da var et gryende industrisamfunn.

Det sorte hullet i Brasils kollektive hukommelse gjør det mulig for Bolsonaro å si at «korrupsjon ikke fantes under militærregimet (1964-1985)». Med andre ord, militæret kan løse dagens politiske problemer knyttet til korrupsjon.

For å gjenskape ro og orden vil Bolsonaro gi nøkkelposisjoner i en fremtidig regjering til generaler i militæret. Han vil også bruke militæret aktivt i bekjempelsen av vold i et av verdens mest voldelige land ved å sette hardt mot hardt. Eller som han sier «En god kriminell er en død kriminell».

I tillegg til kampen mot vold er Bolsonaros støtte hos kristne sentral for å forstå hans fremmarsj, og han har flere ganger brukt sin kristne overbevisning for å legitimere strengere straffer. I en debatt uttalte han: «Jeg tror på Gud. Jeg er katolsk og har lest bibelen. Du har gode eksempler der. Det er skrevet: Et tre som ikke fremmer, skal kappes ned og kastes i ilden. Jeg er for dødsstraff.»

Norge sitter på begge på begge sider i det brasilianske valget. På den ene siden har norske regjeringer aktivt støttet det brasilianske arbeiderpartiets kamp mot fattigdom, rettigheter til minoriteter og bevaring av regnskogen.

Samtidig har Equinor tjent gode penger på den sittende ikke-valgte presidentens privatisering av den brasilianske oljesektoren.

Equinor vil tjene mye mer hvis Bolsonaro vinner valget da han vil privatisere ytterligere.

Selv om dette vil bidra til økt handlingsrom for den norske velferdsstaten, og mer penger i statskassa, er det problematisk at dette går på bekostning av demokratiets utvikling i Brasil og fremtiden til den brasilianske velferdsstaten.

Enda viktigere er det at norske politikere sier fra om hvilket Brasil vi ønsker i fremtiden, og at verdenssamfunnet blir enige om felles rammer for politisk debatt.

Kjetil Klette Bøhler

SYNSPUNKT-forfatter Kjetil Klette Bøhler er postdoktor på NOVA, ved Høyskolen i Oslo og Akershus. Han er tilknyttet det NFR-finansierte prosjektet «The Politics of Music in a Changing Latin America: Cuba, Brazil and Haiti».

---