Blir dette Trumps år?

Fjoråret endte med massiv kritikk; krangelen om Mexico-muren førte til «shutdown» i USA, og han annonserte uttrekningen av militære styrker i Syria og Afghanistan – uten å forhøre seg med sine allierte. Selv den godt likte forsvarsministeren James Mattis leverte sin oppsigelse.

Utenrikseksperter, diplomater og allierte er forferdet over Trumps aggressive tilnærming. Men tilhengere enser knapt kritikken; de stemte på forandring og ønsker endringene velkommen.

Enkelte eksperter påstår faktisk at handlingene hans kan rettferdiggjøres hvis konsekvensene viser seg å være fordelaktige for amerikanske interesser; inkludert et mer vennlig regime i Iran, atomnedrustning i Nord-Korea, nye økonomiske retningslinjer i Kina og et mer balansert internasjonalt handelsregime.

Å forutsi de langsiktige konsekvensene av Trumps utenrikspolitikk, er like håpløst som å forutsi det siste målet midt i en fotballkamp.

Niall Ferguson, en anerkjent historiker fra Stanford, tror at «nøkkelen til Trumps presidentskap ligger i at det trolig er USAs siste sjanse til å stanse eller svekke Kinas overlegenhet.

Og til tross for en påfallende lite intellektuell fremtoning, kan det faktisk hende at Trumps tilnærming til problemet – å demonstrere USAs makt på uforutsigbare og nye måter – kanskje er det eneste levedyktige alternativet vi står igjen med».

Trumps kritikere påpeker imidlertid at man må veie kostnadene opp mot ulempene, selv om det viser seg at han lykkes til en viss grad.

De mener at prisen er for høy å betale med tanke hvilken skade han påfører internasjonale institusjoner og tilliten blant sine allierte.

Når det gjelder kampen med Kina, har for eksempel USA hatt flere titalls allierte og få konfrontasjoner med sine naboland, mens Kina har hatt få allierte og en rekke territorielle konflikter.

Og selv om USA kan oppleve å bli holdt tilbake av regler og institusjoner, så har de hatt stor tyngde i utformingen av avtalene og nyter fortsatt av en rekke fordeler.

Er personlig stil relevant for å vurdere en presidents utenrikspolitikk? I august 2016, hevdet 50 tidligere ansatte innen nasjonal sikkerhet – hovedsakelig republikanere – at Trumps personlige temperament ville gjøre han uskikket som president. De færreste ble en del av presidentens administrasjon – men hadde de rett?

Hvorvidt Trump er en dyktig leder, er vanskelig å vite. Men temperamentet tyder på at han skårer lavt på emosjonell og kontekstuell intelligens – det som i sin tid gjorde Franklin D. Roosevelt og George H. W. Bush til suksessfulle presidenter.

Tony Schwartz, medforfatter på Trumps bok The Art of the Deal, forteller at «Trumps selvfølelse alltid henger i en tynn tråd. Han reagerer impulsivt og går i forsvar når han føler seg tråkket på. Han dikter alltid egne historier som rettferdiggjør egne handlinger, uavhengig av fakta, og plasser skylden hos andre».

Schwartz tenker at dette er et uttrykk for hvordan Trump forsvarte seg mot sin dominerende far. Han beskriver faren som «ubønnhørlig krevende og vanskelig. Du dominerte eller underkastet deg. Du skapte og utnyttet frykt, eller bukket under for den – slik Trump trodde storebroren hadde gjort».

Derfor «unngikk han å lete etter følelser eller interesser hos andre» og ble vant til at «fakta er det han bestemmer at det skal være på enhver gitt dag».

Vi vet ikke om Schwartz har rett når det gjelder årsakene. Men det ser uansett ut til at Trumps ego og emosjonelle behov ofte farger relasjonen til andre ledere og forståelsen av sentrale hendelser i verden.

For ham er det viktigere å opprettholde en hard fasade enn å finne sannheten. Journalisten Bob Woodard påstår at Trump, i samtale med en venn som innrømmet dårlig oppførsel overfor kvinner, fortalte at «reell makt handler om frykt … Du må nekte, nekte, nekte og slå tilbake mot disse kvinnene. Hvis du innrømmer noe som helst – kun en ørliten feil – er du død».

Trumps kontekstuelle intelligens begrenses av temperamentet. Han manglet erfaring, men har gjort lite for å fylle kunnskapshullene.

De som arbeider tett på ham, forteller at han leser lite, insisterer på at rapporter skal være svært kortfattet og at han i stor grad baserer seg på nyheter fra TV.

Ryktene tilsier at han har brukt pinlig lite tid på forberedelser i forkant av viktige møter med sentrale ledere, som den russiske presidenten Vladimir Putin eller Nord Koreas Kim Jong-un.

Hvis Trumps aggressive tilnærming bare hadde hatt et lite snev av den tradisjonelle etiketten som forbindes med presidentrollen, kunne man kanskje argumentert for at kritikerne var for trangsynte eller at de var fanget i en gammeldags forståelse av diplomatiet.

Men overtramp kan få konsekvenser. Han har svekket institusjoner og brutt allianser – og kun uvillig innrømmet hvilken betydning de har for både verdenssamfunnet og USA.

Trumps retorikk har svekket demokratiet og menneskerettighetene. Det er den beskjedne reaksjonen på drapet av den saudi-arabiske dissidenten, journalist Jamal Khashoggi, et tydelig bevis på.

Selv om Trump til tider har vært et ekko av president Ronald Reagans retorikk, så har atferden han har vist overfor landets presse, domstoler og minoriteter svekket Amerikas demokratiske appell.

Internasjonale undersøkelser viser at Amerikas makt er svekket etter at Trump inntok Det hvite hus.

Kritikere og tilhengere diskuterer hvordan Trumps tilnærming virker inn på politikken og samfunnet. Men en upartisk analyse kan ikke unnskylde at hans personlige og emosjonelle behov har vært et hinder for politisk gjennomføring.

Når det gjelder klokskap, har Trumps uttalte motstand mot internasjonal innblanding beskyttet ham mot enkelte potensielle tabber.

Men man kan lure på om han egentlig forstår hvilken risiko han utsetter USA for, ettersom han skaper splittelse innad i eget land og bryter internasjonale bånd, i en tid med store internasjonale spenninger.

På sikt kan det bli umulig å samarbeide med Trump.

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø. ©Project Syndicate, 2019.www.project-syndicate.org