Brexit svekker Europa

Datoen 29.mars, og Storbritannias uttrekning fra EU, nærmer seg med stormskritt.

Uansett om Brexit blir en «lett» eller «hard» prosess, må Storbritannia belage seg på en periode med kraftig økonomisk turbulens. Men britene har overlevd lang verre kriser, og på sikt vil de også komme helskinnet gjennom denne også.

Mitt sentrale spørsmål er derimot hva Brexit betyr for Europas fremtid.

«Ideen om Europa» vil etter all sannsynlighet overleve. EU lar seg ikke blekne i kjølvannet Brexit, og vil etter hvert kunne utjevne de økonomiske ringvirkningene.

Men Brexit vil svekke Europas rolle i verden på en måte som vi europeere ennå ikke klarer å ta innover oss.

Da EU-ambassaden i Washington nylig ble nedgradert fra ambassade til internasjonal organisasjon av den amerikanske presidenten Donald Trumps administrasjon, var det bare en smakebit på hva vi har i vente.

Det geopolitiske bakteppet for Brexit må ikke undervurderes, fordi det kan få stor betydning for hvilke konsekvenser Brexit får for EU.

Det mest åpenbare er at verdens geopolitiske og økonomiske maktbalanse vil forflytte seg fra Atlanteren til Stillehavet – og det kan man ikke utelukkende klandre populister for, slik som Trump. President Barack Obama var tross alt den første som kalte USA for et stillehavsland fremfor et atlanterhavs-land, mens samtlige forgjengere har omtalt USA som en transatlantisk aktør.

I dag lever vi i en verden hvor den globale makten ikke tilhører en enkelt stat, mens morgendagen kan preges av en verden der to stormakter – USA og Kina – konkurrerer om global dominans.

Europeere – og her inkluderer jeg britene – må spørre seg hvorvidt (og hvordan) kontinentet kan opprettholde suvereniteten, ettersom de befinner seg i kryssilden mellom disse nye rivaliserende maktsentrene.

Med unntak av klimapolitikk, er Europa allerede plassert på tilskuerbenken til de fleste globale konflikter og utfordringer. Det inkluderer det skremmende våpenkappløpet som Trump og den russiske presidenten Vladimir Putin virker besatt av å forfølge, så vel som de voldelige opprørene i Midtøsten. Etter at Trump annonserte tilbaketrekningen av amerikanske styrker i Syria, har opprørsgruppene som kjemper mot president Bashar Al-Assad rettet blikket mot Russland og Tyrkia, fremfor å søke støtte fra Europa.

Brexit kan skape farlige situasjoner for Europa, fordi verden vil anse europeere for å være enda større sveklinger.

Ettersom vi ikke klarer å ta oss sammen og ramme inn interessene våre, fremstår forsøkene på å overbevise andre om vårt eget verdenssyn intet annet enn kaotisk. Brexit innebærer også at EU mister et medlem med århundrelange diplomatiske nettverk, et økonomisk makthus og en atommakt med et førsteklasses militære.

Dette burde være god nok grunn til å utnytte de resterende ukene frem mot 29. mars til å finne kompromiss som kanskje kan begrense skadevirkningene av Brexit. Dessverre taler oddsen imot at det vil lykkes.

For de fleste i britiske Labours opposisjon, er hensynet til Europa langt mindre viktig enn å velte statsminister Theresa May. Flere av toriene (og heldigvis noen fra Labour), vil derimot oppnå sine mål for Brexit med å sitte helt stille.

Det er også usannsynlig å oppnå parlamentarisk flertall for en ferdig forhandlet «myk» Brexit, fordi det ville etterlatt Storbritannia i en lite gunstig situasjon når de senere skal forhandle med EU om betingelsene for å bli værende i det indre markedet.

Så hva burde europeerne gjøre? Det er for så vidt legitimt å påpeke at Storbritannia selv har satt seg i denne situasjonen, på grunn av den politiske elitens tankeløse atferd. Men slike utsagt hjelper ingen. Det er ikke bare den britiske befolkningen som vil lide under konsekvensene av Brexit – dette rammer Europa som helhet. For å sikre at Storbritannia i størst mulig grad forblir en nær alliert med EU, må enhver europeer erkjenne at det som skjer 29. mars er viktig for oss alle.

Mer spesifikt; europeiske sosialdemokratiske partier burde strekke ut en hånd til Labour og dets europaskeptiske leder Jeremy Corbyn. Konservative og liberale i Tyskland, sammen med den franske presidenten Emmanuel Macron, må strekke ut en hånd til den irske regjeringen med tanke på de potensielle konsekvensene ved en «hard» Brexit, nemlig en «hard» grense mellom Irland og Nord-Irland og gjenoppblomstring av vold på øya. Målet med «backstop» i Mays uttrekningsavtale med EU, som det britiske parlamentet avviste 15. Januar, var å forhindre nettopp dette.

Europeere må også spørre seg selv hvorvidt vi kan enes om en bedre avtale mellom EU og Storbritannia enn den vi har så langt. Kanskje finnes det andre måter å forsikre Storbritannia om at det vil foreligge en oppfølgingsavtale som er akseptabel for begge parter, der ingen holdes som gisler til evig tid.

Og kanskje det er rom for en manøver når det gjelder bevegelsesfriheten innen EU. Det er tross alt ikke bare den britiske regjeringen, men også flere borgermestre og byråd i Tyskland, som ettertrykkelig ønsker flere og bedre retningslinjer for å utjevne effekten av migrasjon på velferdssystemene. Bedre regulering fratar ikke nødvendigvis folk bevegelsesfriheten.

Ettersom 29. mars nærmer seg, burde EU gjøre det tydelig at de kan stoppe klokken hvis Storbritannia trenger mer tid.

Det vil ikke være en revolusjonerende nyhet innen internasjonale forhandlinger. Valget i Europaparlamentet burde heller ikke hindre dette.

Nå trenger vi politisk kreativitet.

Man må gripe enhver sjanse for å lykkes – uavhengig av oddsene. Prisen å betale for et kaotisk Brexit, er alt for høy til at noen i Europa blindt kan akseptere den.

Sigmar Gabriel er tidligere tysk utenriksminister og næringsminister. Han har også vært leder for det tyske sosialdemokratiske partiet SPD og sitter i dag i det tyske parlamentet Forbundsdagen.

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø.©Project Syndicate, 2019. www.project-syndicate.org

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---