Hva er klok oljepolitikk?

SYNSPUNKT | Magne Lerøs leder «Olje for klima i Ap» 3. april trenger noen kommentarer. Lederen er knyttet til uttalelser av Jonas Gahr Støre om at vi ikke må avvikle, men utvikle, oljeindustrien.

Lerøs sentrale anbefaling er: «Det mest effektive for å få ned utslippene av klimagasser, er å bygge ut Lofoten og Vesterålen og bruke alle milliardene vi tjener på det, til klimatiltak i U-land. Det vil monne». Det er å håpe at dette er et uttrykk for Lerøs hang til spissformuleringer, men ut fra det han skriver i resten av innlegget, virker det å være alvorlig ment.

Norge har gode muligheter for å bidra finansielt til klimatiltak i U-land uten å forsere en utbygging i nye, spesielt sårbare områder. Dette er en aktivitet som fører til raskere global oppvarming og større skader, spesielt i fattige land, enn om vi lot denne olja ligge. Norge kunne heller avsette til fattige land en liten brøkdel av vår formue opptjent på en virksomhet som alt nå bidrar til store og kostbare skader i fattige land.

Stadig flere forskere, norske så vel som utenlandske, påpeker at det ikke er tilstrekkelig med tiltak for å begrense utslipp av klimagasser fra forbruk av fossilt brensel. Det er nødvendig med tiltak også på produksjonssiden. Fergus Green (London School of Economics and Political Science, London, UK) og Richard Denniss (The Australia Institute, Canberra, Australia) nevner i en artikkel fra 2018 en rekke fordeler ved tiltak på produksjonssiden. De nevner blant annet at virkningene er lette å måle og verifisere og faren for at vi låser oss til bruk av fossilt brensel i lang tid, «lock-in» effekter, reduseres. De mener også det er lettere å få til internasjonalt samarbeid om slike tiltak.

Forskere ved Stockholm Environment Institute kom i februar i år med en rapport som foreslår tre kriterier for å begrense produksjonen av fossil brensel. Rapporten ser først og fremst på USA, men kriteriene kan gjelde mer generelt. De er:

• Produksjonen må reduseres raskt nok til å begrense klimaendringene i tilstrekkelig grad.

• Utfasingshastigheten må være størst i områder med robust økonomi.

• Menneskerettigheter, kulturelle verdier og det lokale miljøet må beskyttes.

Ut fra disse kriteriene bør det ikke letes etter olje utenfor Lofoten og Vesterålen. Norge har som en rik nasjon, et spesielt ansvar. Den vanlige påstanden om at hvis Norge begrenser produksjonen, vil bare andre overta, avvises av mange forskere både i Norge og utlandet. Ti norske forsker har gjort beregninger av hvilken effekt en reduksjon i norsk oljeproduksjon kan forventes å ha for globale klimagassutslipp. De konkluderer med: «Basert på empiriske beregninger som per i dag foreligger, ser kutt i norsk oljeeksport ut til å gi reell reduksjon i globale CO₂-utslipp, selv om reduksjonens størrelse svekkes av lekkasjeeffekter».

Lerø skriver, som flere andre forkjempere for olje og gassproduksjon, at norsk produksjon gir særlig lave utslipp av klimagasser. Men ifølge en studie publisert i det kjente tidsskriftet Science i 2018, er utslippene ved produksjonen i flere andre land, inkludert Saudi Arabia, like lave eller til og med lavere. Når Sverdrupfeltet kommer i drift, skriver Lerø, vil produksjonen være praktisk talt uten utslipp på grunn av elektrifisering. Men denne elektrisiteten kunne jo kommet til nytte på annen måte som også reduserte utslipp av klimagasser, for eksempel ved eksport til Tyskland. Dessuten er utslipp ved produksjon svært liten sammenliknet med utslippene ved bruken av gassen eller oljen.

Selvsagt kan ikke olje- og gassindustrien avvikles over natten, men en styrt avvikling må da være bedre enn plutselig å stå overfor en dramatisk kollaps. Det kjente tidsskriftet Nature skrev i en leder i april fjor: Å redusere karbonutslippene betyr å ta smertefulle avgjørelse: stoppe nye investeringer i leting etter og produksjon av fossilt brensel, og så stenge eksisterende anlegg. Det vil ikke bli lett, men det må sies.

Norge har som kjent sluttet seg til Paris-avtalen. Slik avtalen er i dag, kommer ikke tiltak på produksjonssiden inn i regnskapet. Norge bør arbeide for endringer i dette.

Når en høyt profilert mann som Lerø gir seg inn på å kommentere hva som er nødvendig for å redusere farlige klimaendringer, må en kunne forvente en grundigere analyse der han også tar i betrakting konklusjonene i «1,5 graders rapporten» fra FNs klimapanel (IPCC). Han ville da trolig forstått hvor mye det haster med store utslippskutt, spesielt i rike land som Norge, om vi skal kunne ha en viss mulighet for å unngå katastrofale klimaskader. En stor del av kjente fossile reserver må bli liggende ubrukt for å kunne unngå dette. Hvis ikke rike Norge viser vilje til å redusere utvinningen, hvilke land mener Lerø bør gjøre det?

Hans Martin Seip er professor emeritus ved Universitetet i Oslo. Gunnar Kvåle er professor emeritus ved Universitetet i Bergen.