Hvilken form for ­kapitalisme ønsker vi oss?

Klaus Schwab er grunnlegger og styreleder i World Economic Forum.

SYNSPUNKT. På et overordnet plan finnes det tre varianter å velge mellom. Den første er «aksjonærkapitalisme», som vestlige selskaper har omfavnet, fordi den understøtter at et selskaps primære mål bør være å maksimere profitt.

Den andre varianten er «statskapitalisme», hvor myndighetene avgjør retningen for økonomien, og som har hatt suksess i mange fremvoksende markeder – spesielt i Kina.

Sammenlignet med disse to variantene, er imidlertid det tredje alternativet langt mer lovende. «Interessent-kapitalisme», en modell jeg foreslo allerede for et halvt århundre siden, som oppfordrer til at private selskaper fungerer som bobestyrere for samfunnet. Dette er uten tvil det beste alternativet for dagens sosiale og klimarelaterte utfordringer.

Aksjonærkapitalismen, som dominerer i dag, fikk fotfeste i USA på 1970-tallet, og økte deretter sin globale innflytelse i tiårene som fulgte. Mange satt igjen med god fortjeneste; flere hundre millioner mennesker rundt om i verden gikk en bedre økonomisk fremtid i møte, ettersom profittsøkende selskaper åpnet opp nye markeder og skapte nye arbeidsplasser.

Men det er mer til historien. Aksjonærkapitalismens forkjempere, inkludert Milton Friedman og The Chicago School of Professional Psychology, neglisjerte det faktum at et offentlig registrert selskap ikke kun er en profittsøkende enhet, men også en sosial organisme. Sammen med presset fra finansindustrien om økte kortsiktige resultater, førte det ensporede fokuset på profitt til at aksjonærkapitalismen beveget seg stadig lengre unna den reelle økonomien.

Mange erkjenner derfor nå at denne formen for kapitalisme ikke lenger er bærekraftig. Spørsmål blir da; hvorfor tok det så lang tid å innse dette?

«Greta Thunberg»-effekten er sannsynligvis en av årsakene. Den unge, svenske klimaaktivisten har minnet oss på at troskap til dagens økonomiske system er et svik overfor fremtidige generasjoner, fordi det ikke er bærekraftig for klimaet. En annen (relatert) årsak er at «Millennials» og «Generasjon Z» ikke lenger ønsker å jobbe for, investere i eller handle fra selskaper uten et verdigrunnlag som strekker seg utover det å maksimere aksjeverdien. I tillegg har direktører og investorer begynt å innse at egen langsiktig suksess er nært forbundet med kundenes, de ansattes og leverandørenes suksess.

Resultatet er at interessentkapitalismen raskt vinner støtte. Behovet for en ny økonomisk retning er langt på overtid. Jeg beskrev dette konseptet allerede i 1971, og etablerte World Economic Forum for å hjelpe bedrifter og politiske ledere med å implementere interessent-kapitalismen. To år senere, i 1973, ble det såkalte Davos-manifestet, som beskriver et selskaps prinsipielle ansvar overfor interessentene, signert.

Heldigvis viser flere nå interesse for denne modellen. USAs mest innflytelsesrike lobbyvirksomhet for bedrifter, The US Business Roundtable, annonserte dette året at de formelt vil støtte oppunder interessentkapitalismen. Samtidig virker såkalt bærekraftig investering lovende, ettersom flere investorer ser etter måter å koble sosiale og klimarelaterte fordeler sammen med økonomisk utbytte.

For å sikre at interessentkapitalismen forblir den dominerende modellen, bør vi gripe denne sjansen. World Economic Forum legger i den forbindelse frem et nytt Davos-manifest, som understreker at selskaper bør betale sin andel av skatter og avgifter, vise nulltoleranse for korrupsjon, overholde meneskerettighetene langs hele den globale forsyningskjeden, og fremme like rammevilkår – særlig innen plattformøkonomien.

Men for å overholde interessentkapitalismens prinsipper, vil selskaper trenge nye mål å basere seg på. Til å begynne med, bør et nytt mål for «felles verdiskapning» inkludere miljømessige, sosiale og statlige mål, som et supplement til standard finansmål. Heldigvis er det allerede tatt initiativ til å utvikle en ny standard med hensyn til disse aspektene.

Det andre målet som må justeres, er lederlønninger. Siden 1970-tallet har lederlønningene steget i taket, i et forsøk på å «likestille» ledelsens beslutningsansvar med aksjonærenes interesser. I det nye interessent-paradigmet, burde lønningene i stedet samsvare med det nye målet på langsiktig felles verdiskapning.

Store selskaper burde også forstå at de – i seg selv – er sentrale interessenter i vår felles fremtid. Alle selskaper bør fortsette å jobbe mot å øke sin kjernekompetanse og opprettholde et entreprenør-tankesett. Men de burde også arbeide sammen med andre interessenter, for å forbedre den verdenen de opererer i. Dette siste poenget bør faktisk være selskapers ultimate mål og mening.

Finnes det en annen utvei? Motstanderne vil nok blant annet si at også statskapitalismen forfølger en langsiktig visjon, og at den stadig gjør suksess, spesielt i Asia. Men selv om statskapitalismen kanskje fungerer godt på et utviklingsstadium, burde også den modellen gradvis utvikle seg til noe som likner mer på en interessent-modell – med mindre den bukker under for korrupsjon.

Bedriftsledere står overfor en gylden mulighet. Ved å gi konkret mening til interessentkapitalismen kan de bevege seg forbi sine juridiske forpliktelser og opprettholde samfunnsplikten. De kan bringe verden nærmere sine felles mål, som blant annet er presentert i Parisavtalen og i FNs utviklingsmål. Hvis de virkelig ønsker å sette spor her i verden, finnes det ikke et annet alternativ.

Oversatt fra engelsk av Ingrid Lerø. ©Project Syndicate, 2019.www.project-syndicate.org