AFP treffer ikke dem som trenger det mest

Even Bolstad er daglig leder i HR Norge.

SYNSPUNKT: AFP ble opprettet for å gi en verdig avgang til dem som ellers ble skyflet ut av arbeidslivet med uføretrygd.

I dag er AFP blitt til en generell tilleggspensjonsordning som kommer mange til gode. Men ikke nettopp dem LO historisk har hatt særlig omsorg for – de svakeste.

AFP er en privat pensjonsordning, inngått mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene i privat sektor. Deretter er den i stor grad kopiert inn i offentlig sektor. Pensjonsordningen gir et generelt påslag på den pensjonen du får med deg ut av arbeidslivet, det vil si i tillegg til Folketrygden, Obligatorisk Tjenestepensjon, eventuelle pensjonsordninger virksomheten har ut over det – og egen sparing.

Verdien av AFP er i størrelsesorden 1 million kroner – for den som er så heldig å falle innenfor ordningen. Av dette sponser staten om lag en tredel. I tillegg betaler samfunnet kostnaden av at ordningen bidrar til at flere kan gå av med pensjon tidligere – også dem som har mulighet for å stå lenge i jobb.

AFP er i dag underfinansiert og overbelastet. Det er som et tungt lastet skip, med mange som står på kaia og vil om bord.

Og oppover i gatene strømmer det stadig nye til. Regjeringen har forpliktet seg til å holde ordningen flytende på samme nominelle kostnadsnivå. Det betyr i praksis at de ikke garanterer for ytterligere passasjerer.

Hvis ikke ordningen legges kraftig om er skipet dømt til å synke. Vel og merke dersom ikke partene selv eller staten skyter inn ytterligere midler.

Det store problemet er ikke dem som får AFP. Problemet er dem som faller utenfor. Det ene er alle dem som har foretatt et valg om at de ikke ønsker å være med i en av de store fagforeningene og jobber i f.eks en oppstartsbedrift eller techselskap hvor fagforeningene tradisjonelt står svakt. Det lever LO godt med. Mye verre er det med den andre gruppen som ikke får millionen av skattepenger fra staten. Vi vet hvem hun er.

Undersøkelse fra Kantar og HR Norge identifiserer typisk «ikke-AFP’er» som kvinne, lav utdanning og inntekt – ofte alenemor med lang deltidskarriere i for eksempel varehandelen bak seg.

Alle politiske partier ser problemet. Men å kutte i AFP er ingen vinnersak. Rett og slett fordi flertallet av oss faktisk har ordningen og fordi de som kommer dårligst ut stiller svakest i samfunnsdebatten.

I stedet går partiene og håper at den tikkende bomben AFP utgjør går av når det er en annen regjering som er på vakt.

LO kjemper med ryggen mot veggen. Antallet organiserte i Norge har falt under femti prosent, og av disse har LO en stadig synkende andel. Avtaledekningen – det vil si hvor mange som styres av tariffavtale og som kan nyte godt av AFP – er imidlertid fortsatt høy. I offentlig sektor er den 100 prosent, mens tallet i privat sektor er vesentlig lavere med sine 57 prosent. (FAFO 2014).

Den beste og mest legitime grunnen staten har til å opprettholde AFP, er at det gir direkte økonomisk belønning for å organisere seg og gå inn i et av de store, etablerte forbundene med standard tariffavtaler.

AFP er forbeholdt dem som jobber i virksomheter som «har landsomfattende tariffavtale». Organisasjonsgraden ønskes opp. Men tallenes tale viser at man i liten grad har lykkes.

Neste år er det hovedoppgjør. Når partene kommer til myndighetene for å be om penger, så ber de om penger til en privat tilleggspensjonsordning. Der er det som bør være utgangspunktet. For det er partene som står ansvarlig for finansieringen – ikke staten, slik mange tror.

Den mest sannsynlige endringen, er å svekke ordningen for den enkelte i kombinasjon med økt innskudd fra arbeidsgiverne. Men AFP har blitt til en gordisk knute. Den klassiske måten å løse en slik knute, er å kutte den rett over.

Dersom myndighetene har mot og anstendighet overfor dem som faller utenfor og dem som kommer etter oss, tar de et oppgjør med seg selv og ordningen og sier at AFP ikke fungerer slik den skal, har gått ut på dato og må omformes til en generell pensjonsordning hvor alle skal med. Også de svakeste.

Det blir litt mindre til alle og innretningen må nødvendigvis bli annerledes. Men legges AFP inn i Folketrygden og staten tar styringen, kan staten samtidig ta over ansvaret for finanseringen.

Da kan partene igjen sove godt om natten, fordi de har kommet seg ut av et stort finansieringsproblem. Og særlig LO kan kanskje sove ekstra godt, fordi at de igjen viser at de har etikken som skal til for å være solidarisk med de aller svakeste i arbeidslivet.