Nei til velferdsprofitt eller ja til velferdsmiks?

SYNSPUNKT Øivind Fjeldstad er redaktør av Velferd.no.

Onsdag i forrige uke la forskningsstiftelsen Fafo fram en ny rapport om konkurranseutsetting av velferdstjenester. Rapporten «Når velferd er til salgs - Ideelle og kommersielle leverandører av velferdstjenester», inneholdt én god og flere dårlige nyheter for de kommersielle aktører på dette markedet.

Den gode nyheten sett fra de kommersielle aktørenes side, er at de vokser og kaprer større markedsandeler. Det er for eksempel tilfellet når det gjelder sykehjem, barnehager, hjemmehjelp og barnevern.

ANTALLET PERSONER SOM jobber med å utføre velferdsoppgaver har generelt økt de siste årene, og det aller meste av denne veksten har kommet kommersielle aktører til gode. Antallet ansatte innen offentlige og ideelle virksomheter har holdt seg mer stabilt, viser rapporten.

«Kommersiell drift utgjør med andre ord en større bit av kaka i dag», fastslo Fafo da rapporten ble lansert.

Les også: Fafo-rapport: Privat velferd - dårligere arbeidsvilkår

En av de dårlige nyhetene for de kommersielle aktørene er at deres popularitet er dalende, både blant lokalpolitikere og blant folk flest.

Mens 45 prosent av befolkningen var ganske eller svært positive til konkurranseutsetting i 2012, hadde andelen positive falt til 34 prosent i 2018. Andelen som var ganske eller svært negative økte fra 28 til 37 prosent i samme periode.

BARNEVERNET ER ET av områdene der de kommersielle aktørene har vokst mye de siste årene. Samtidig er dette det området folk mener er dårligst egnet for konkurranseutsetting. Bare 16 prosent mener barnevernet egner seg godt for konkurranseutsetting.

Det er for øvrig verdt å merke seg at skepsisen til velferd på anbud har økt mest blant folk som stemmer Høyre og Fremskrittspartiet. De er fortsatt mer positive til konkurranseutsetting enn andre, men er klart mindre positive enn for noen år siden.

Mens 72 prosent av Høyre- og FrP-velgere var svært eller ganske positive til konkurranseutsetting i 2012, var andelen positive falt til 58 prosent i 2018.

KOMMUNEPOLITIKERE ER ENDA mer skeptiske enn folk flest, viser Fafo-rapporten.

I 2013 var 44 prosent av kommunepolitikerne positive til konkurranseutsetting. Fem år senere var andelen positive redusert til 31 prosent.

En annen dårlig nyhet for de kommersielle aktørene, er at Fafos rapport gir mer støtte til argumentene mot konkurranseutsetting enn til argumentene for.

RAPPORTEN ER LAGET på oppdrag fra LO, og den støtter opp under bekymring i fagbevegelsen for at konkurranseutsetting har negative konsekvenser for arbeidstakerne.

– Det er en tydelig tendens til at private velferdsløsninger bidrar til å presse ned lønns og arbeidsvilkårene for de ansatte, fastslo Fafo-forsker Jon Helgheim Holte da han presenterte rapporten.

En tilsvarende konklusjon kom i en rapport om lønns-, arbeids- og pensjonsvilkår i offentlig og privat barnevern, som Velferd.no nylig omtalte.

ET VANLIG ARGUMENT for konkurranseutsetting er at det vil gi billigere tjenester, og dermed spare fellesskapet for utgifter. Men det finnes ikke sikre studer som viser dette, ifølge Fafo-rapporten.

– Det er ingen entydig sammenheng mellom private velferdsløsninger og kostnader til driften av tjenestene, fortalte Jon Helgheim Holte da rapporten ble lagt fram.

Han påpekte at studier av økonomien ved konkurranseutsetting sjelden regner med de såkalte transaksjonskostnadene. Det er kostnader knyttet blant annet til gjennomføring av anbudskonkurranser og til å følge opp og kontrollere de private aktørene som vinner kontrakter. Disse kostnadene kommer på toppen av prisen det offentlige betaler for å kjøpe tjenestene.

Argumentet om at konkurranseutsetting fører til økt kvalitet på tjenestene får heller ikke ubetinget støtte i rapporten.

Det er ingen entydig sammenheng mellom private velferdsløsninger og kvaliteten på tjenestetilbudet. Konkurranseutsetting bidrar dessuten til økt segregering; det vil si at det blir større forskjeller mellom ressurssterke og ressurssvake grupper, ifølge rapporten.

Den slår også fast at det ikke er noen automatikk i at at private velferdsløsninger bidrar til økt mangfold og innovasjon.

Det er for øvrig verdt å merke seg at bare 28 prosent av befolkningen mente konkurranseutsetting av helse- og omsorgstjenester vil gi bedre kvalitet på tjenestene da de ble spurt i fjor. I 2013 var det langt flere – hele 47 prosent – som mente dette.

DEN ØKENDE SKEPSISEN til velferd på anbud, og manglende dokumentasjon av positive effekter av konkurranseutsetting, kan skape hodebry blant forkjempere for å gi kommersielle aktører en større rolle som leverandør av velferdstjenester.

Den økende skepsisen har trolig flere forklaringer. En delforklaring kan være at folk har sett eksempler på at privatisering ikke fører til økt kvalitet. Eksempelvis har erfaringene med privat søppelhåndtering i Oslo ikke vært noen god reklame for at private selskaper er best egnet til å utføre offentlige tjenester.

KRITISK SØKELYS PÅ lønns- og arbeidsvilkår hos kommersielle velferdsleverandører kan også har bidratt til økt skepsis. Rettssaken mellom omsorgsselskapet Aleris (nå Stendi) og selskapets innleide konsulenter, som har gått til sak fordi de hevder å ha hatt krav på fast ansettelse, er et eksempel på dette.

Et annet eksempel er selskapet Din Utvikling, som svingte seg opp til å bli den største tiltaksleverandøren til Nav ved å basere virksomheten på innleid arbeidskraft. Det var en praksis som var i strid både med arbeidsmiljøloven og med selskapets avtale med Nav, ifølge en juridisk utredning som ble gjort for Nav. Dermed var heller ikke dette noen god reklame for å sette velferdstjenester ut på anbud.

Konkurranseutsetting av Nav-tjenester har for øvrig resultert i mindre mangfold, ved at det har blitt færre aktører på markedet enn før. Konkurransen har favorisert de store og kommersielle aktørene, på bekostning av de små og ideelle.

MOTSETNING MELLOM STORE og små, og mellom kommersielle og ideelle aktører, kan man også se på andre områder. Før helgen rapporterte Klassekampen for eksempel at enkeltstående private barnehager føler seg overkjørt av de store aktørene i denne sektoren.

I Private Barnehagers Landsforbund (PBL) pågår det nå en debatt mellom enkeltstående ideelle barnehager og de store barnehagekjedene, ifølge avisen. De små aktørene opplever at de store aktørene har for stor makt i organisasjonen.

I løpet av de siste årene har sammensetningen av barnehagesektoren endret seg. De fire største kjedene står nå for halvparten av de private plassene.

DEN OFFENTLIGE DEBATTEN om velferdsprofitører kan også ha bidratt til å påvirke folks holdninger til velferd på anbud. Rødt og Sosialistisk Venstreparti – og kampanjen «Velferd uten profitt» – er blant aktørene som har lyktes med å sette dette temaet på den politiske dagsordenen.

Svaret fra dem som organiserer private velferdsleverandører, er at vi trenger en velferdsmiks.

«Store samfunnsoppgaver blir løst ved at små og store bedrifter samarbeider med kommunene og staten», skriver administrerende direktør Anne-Cecilie Kaltenborn, i NHO Service og Handel i et innlegg på dagens Perspektiv.

«Velferdsmiks er den norske modellen», lyder tittelen på innlegget.

Også arbeidsgiverorganisasjonen Spekter løfter fram velferdsmiks som svaret på utfordringene det norske velferdssamfunnet står overfor. For å få fram budskapet har organisasjonen blant annet etablert en egen nettside med adresse velferdsmiks.no.

«Det er, og skal være, et offentlig ansvar å sørge for at alle får de helse- og omsorgstjenestene de har behov for. Men når tjenestene skal ytes, trenger vi et mangfold av alternativer», heter det på nettsiden. Der argumenteres det også for at man i fellesskap skal sikre innovasjon, kvalitet og trygge omsorgstjenester.

DET VIL VÆRE vanskelig å finne motstandere av innovasjon, mangfold og kvalitet. Men tilhengere av en velferdsmiks der kommersielle aktører spiller en viktig rolle, står overfor en stor utfordring:

Hvis de ikke er i stand til å møtegå Fafo-rapportens funn om at kommersialisering gir dårligere lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte, mens det er høyst usikkert om det bidrar til bedre og billigere tjenester og til økt innovasjon, vil de slite med å øke oppslutningen i befolkningen om at det er en god idé å sette velferdstjenester ut på anbud.