Selvvalgt seigpining

Erna Solberg er evig optimist. På den tradisjonelle pressekonferansen i hagen utenfor statsministerboligen fastslo hun at hun ser løsninger på striden innad i regjeringen om bompenger. Samtidig sa hun at det er mye arbeid som gjenstår og at hun ikke aner når og hvordan resultatene av de interne dragkampene vil bli presentert.

Forventningene i Fremskrittspartiet er at det skal komme et resultat innen valgkampinnspurten.

Slapp skinnfell

Det har lenge vært snakket om at det kan komme noe rett etter regjeringens avsluttende budsjettkonferanse i den siste uken av august. Dersom resultatet ikke er bra nok for både Frp og Venstre, kan det hende at forhandlingene blir skjøvet helt frem til oktober – når forslaget til statsbudsjett for neste år skal presenteres. Kanskje vil noen av de vanskeligste stridsspørsmålene forbli uløste helt frem til fremleggelsen av den neste nasjonale transportplanen vinteren 2021.

For tre uker siden virket et slikt tidsperspektiv fullstendig uaktuelt for grasrota i Frp. Landsstyret gjorde etter sigende opprør på det ekstraordinære møtet om bompenger. Vi var mange som trodde at partileder Siv Jensen var i ferd med å miste kontrollen på sitt eget parti. Så ble det plutselig stille. Carl I. Hagen og Christian Tybring-Gjedde fikk beskjed av egen stortingsgruppe om å droppe ethvert protestforslag i Stortinget. De to sørget for at mediene skrev om den manglende kampviljen, men det kom ingen proteststorm fra tillitsvalgte ute i landet. Deres frustrasjon over regjeringssamarbeidets negative konsekvenser var tilsynelatende forsvunnet.

Etter at den såkalte bompengekrisen ble erklært har Frp godtatt at Stortinget har vedtatt tre nye bompengeprosjekter, og det er blitt undertegnet reviderte byvekstavtaler både i Oslo og Trondheim. Torsdag denne uken bekreftet også Siv Jensen at det tilsynelatende bastante kravet fra landsstyret om å stoppe nye bypakker heller ikke er bokstavelig ment.

Det er ikke lett å vite hva som er årsaken til at Frps landsstyre nå fremstår som en slapp skinnfell. Det kan være at krisemaksimeringen for noen uker siden aller mest var for syns skyld – at det bare dreide seg om et spill. Men det kan også hende at Frp-ledelsen har fått gjennomslag internt for sitt syn om at det er mulig å håndtere utfordringen fra bompengepartiene uten at regjeringen gjør så mye med bompengene. Velgerne legger skylden på de andre regjeringspartiene og godtar at Frp blir overkjørt. Det viktigste er at partiet viser at det ikke har glemt sin gamle kampsak og at det kjemper hver eneste dag for størst mulig gjennomslag.

Med et slikt utgangspunkt er det heller ikke så farlig for Frp om bompengespørsmålet blir dominerende også i de siste ukene av valgkampen. Partiet kan leve med at det en gang etter sommerferien presenteres en løsning som er ganske langt fra landsstyrets forhandlingsutgangspunkt, men som viser at Frp skritt for skritt klarer å få hele regjeringen med seg på å minske bompengebelastningen.

Fortrengt av bompenger

Verre er det for de tre andre regjeringspartiene, og for den sakens skyld for alle opposisjonspartier utenom MdG. De får den felles utfordringen at deres utpekte valgkampsaker blir fortrengt av bompengespørsmålet. Høyre vil snakke om skolepolitikk, Ap om eldreomsorg, Sp om sentralisering, SV og Rødt om fattigdom og privatisering, men de risikerer alle å komme i skyggen av de mange duellene mellom bompengemotstanderne/Frp og MdG.

All erfaring tilsier at valgresultatet blir påvirket av valgkampens dagsorden. Snakkes det ikke mye om skole og omsorg, får de sakene mindre betydning for velgerne på valgdagen. Høyres foreløpige plan for å gjenerobre dagsordenen er å forsøke å vri bompengedebatten over til en generell debatt om skatte- og avgiftsnivået. Erna Solberg gjentok denne uken sin analyse om at det opprøret vi nå ser viser at folks grense for å betale skatt er nådd. Som analyse betraktet er den ikke overbevisende, men Høyre har en stor og effektiv valgkamporganisasjon og det kan hende at partiet klarer å hamre inn budskapet om at bompengeopprøret like mye er en protest mot et høyt skattenivå som mot byvekstavtalene.

Det er nemlig ingen tvil om at Høyre, når partiet blir presset til det, må slå ring om avtalene som er laget for å stoppe veksten i biltrafikken i og rundt de store byene. Disse byvektstavtalene, eller -pakkene, er helt sentrale virkemidler både i klima- og i bypolitikken, og Høyre er avhengig av å fremstå som rimelig offensivt i klimapolitikken.

For Venstre dreier deg seg om livet. Partiet har fortsatt en viss størrelse i Oslo og en del andre store byer, men det blir det slutt på dersom det fester seg et inntrykk av at Frp vinner frem i arbeidet med å gjøre regjeringen til fossil-bilistenes beste venn. Dersom Venstre frykter at regjeringen ender opp med bompenge-endringer som skaper et slikt inntrykk, vil partiet sørge for at det ikke kommer noen løsning før valget.

Kjøper seg ut?

Erna Solbergs oppgave er dermed klar: Hun må finne en løsning som gjør at bompengebelastningen for bilistene går ned, samtidig må den løsningen være slik at Venstre med troverdighet kan presentere den som et nytt løft i regjeringens arbeid med å få ned klimautslippene. Tilsynelatende er det en umulig oppgave ettersom bompengeregulering i de største byene er et av de viktigste virkemidlene for å få ned bruken av bensin og dieseldrevne biler.

Samtidig snakker Erna Solberg neppe over seg når hun sier at hun ser en mulig løsning. Antageligvis kommer hun til å gjøre det samme som hun alltid har gjort i sine seks år som statsminister – å kjøpe seg ut av problemene.

Både hun og Siv Jensen snakker veldig mye om hvordan den økende elbil-andelen undergraver både byvekstavtalene og bompengeprosjekter i distriktene. Ettersom elbilene kjører gratis eller med stor rabatt gjennom bommene, blir de samlede inntektene langt mindre enn beregnet. Uavhengig av vårens bompengeopprør måtte det gjøres noe for å kompensere for inntektsbortfallet både i veiprosjekter og i byvekstavtalene.

Det kan enklest gjøres ved at staten stiller opp med penger. Nye overføringer fra statsbudsjettet kan på ulike måter knyttes til utslippsreduksjoner. De byene og de prosjektene som får ned utslippene aller mest, får mest penger fra staten. Det fiffige med en slik politikk er at man da kanskje kan tilfredsstille Frps krav om at man erstatter det såkalte nullvekstmålet med et utslippsmål. Istedet for å kreve at all økt trafikk skal tas med kollektiv, sykkel eller gange, kan man sette et minimumskrav for beregnede utslipp fra biltrafikken og premiere de som oppnår enda større utgiftsreduksjoner.

Blir premien for reduserte utslipp høy nok, kan Venstre godta avtalen. Så får det heller være at utgiftssiden i statsbudsjettet vokser enda mer. Vi har jo oljepenger.