Sluttdato eller stans i leting?

Aslak Bonde er frittstående analytiker. Han er utdannet cand. philol. og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.

ANALYSE. Forrige helg vedtok landsmøtet i Kristelig Folkepartis Ungdom at man allerede nå bør vedta at det skal være slutt med olje- og gassutvinning innen 2035. Flere av de andre partienes ungdomspartier har tilsvarende vedtak. Det har også Miljøpartiet de Grønne, selv om det virker som om ledelsen i MdG er i ferd med å manøvrere seg bort fra sitt eget partiprogram på dette punktet.

Urealistisk

Nesten uansett hvordan klimadebatten utvikler seg her hjemme er det nemlig ganske så urealistisk å tro at et vedtak om sluttdato kan få flertall i folket og i Stortinget. Én ting er frafallet av inntekter til statskassen, noe annet er at en sluttdato ganske raskt vil stenge ned alle leting etter nye olje- og gassforekomster, og at det kan være juridisk vanskelig å hindre at de som investerer i nye felt plutselig blir nektet å hente ut de ressursene de har fått tillatelse til å ta opp.

Kravet er så urealistisk at det er pussig at det fremmes – om det da ikke er den symbolske verdien som hele tiden har vært viktigst. Det er det antageligvis. De politikerne som nå krever en sluttdato henviser til Paris-avtalens bestemmelser om at vi skal jobbe for å begrense jordens gjennomsnittlige temperaturøkning til 1,5 grad, og de resonnerer seg da frem til at det nesten ikke må være olje- og gassutvinning mot slutten av det neste tiåret. Sluttdatoen vil bli satt som en konsekvens av den øvrige klimapolitikken. Derfor er ikke kravet urealistisk.

Strategisk lurt

De mer drevne klimapolitikerne ser også fordelene ved å etablere et ekstremt krav som et slags ytterpunkt i debatten om fremtidens klimapolitikk. Når det nå er mer og mer tydelig at Arbeiderpartiet og Høyre begge innser at det ikke går an å ha en offensiv klimapolitikk uten å gjøre noen endringer i oljepolitikken, tenker de grønneste partiene at det er lurt å ha standpunkter som gjør at de hele tiden vil fremstå som grønnere enn Ap og Høyre.

Dessuten ser de at kravet om sluttdato kan hjelpe de i Ap og Høyre som virkelig ønsker å gjøre partienes sine mer offensive. I de interne debattene i de to største partiene vil det være mulig å fremme mange ulike tiltak for å begrense petroleumsvirksomheten samtidig som det argumenteres kraftig mot det totalt urealistiske kravet om sluttdato. Jonas Gahr Støre og Erna Solberg kan gi vesentlige grønne innrømmelser og likevel fremstå som varme forsvarere av oljeindustrien fordi de sier aktivt nei til kravet om en absolutt slutt.

Høyst sannsynlig er det det som kommer til å skje. Både i Arbeiderpartiet og i Høyre tenkes det nå mye på hvordan det kan komme inn formuleringer i det kommende stortingsvalgprogrammet som i større grad enn i dag gjør det mulig å styre omfanget på petroleumsvirksomheten. I begge partier er det nok et håp om at overgangen til et mer klimavennlig næringsliv vil gå av seg selv. Selv om de sier offentlig at de håper på nye store funn av olje og gass, så er det klimamessig mest bekvemt om selskapene ikke finner noe særlig. Det vil, kombinert med en økende usikkerhet om olje- og gassprisene på 2030-tallet, føre til at næringen slanker seg selv i så stor grad at det blir mulig med troverdighet å snakke om at næringslivet omstiller seg til en virkelighet der CO2-utslippene skal ned mot null.

Akkurat nå er næringens egne fremskrivninger slik at et slikt scenario ser realistisk ut. Men det er mer regelen enn unntaket at oljenæringen gjør det bedre enn prognosene tilsier. I de siste tiårene har det nesten kontinuerlig blitt tegnet kurver med ganske kraftige fall noen år frem i tid, men med ganske høye aktivitetsnivået i nåtid. Akkurat nå er det Johan Sverdrup-funnene som gjør at fremskrivningene fra noen år tilbake er gjort til skamme, og at det er mer trykk i oljenæringen enn noen gang – målt i kvantitet.

Dette er årsaken til at grønne politikere i Ap og Høyre vil ha en ny politikk. De må – for å si det billedlig – sikre seg at et nytt Sverdrup-funn ikke låser petroleumssektoren fast til dagens aktivitetsnivå.

I hovedsak er det to virkemidler som er aktuelle. Man kan begrense ny leteaktivitet, og endre på skattesystemet. De to store partiene er antagelig mest lystne på å gjøre litt av begge deler. Så lite at de kan stå fast på sitt løfte til næringen om forutsigbare rammevilkår, og så mye at de kan fortelle klimabevisste velgere at de er i ferd med å få til en varig omstilling av næringslivet – fra sort til grønt.

I det arbeidet trenger både Høyre og Ap hjelp. Tenketankene er i gang allerede, men oljenæringens representanter er tilbakeholdende. I hvert fall ser det slik ut i offentligheten. Det virker som om Norsk Olje og Gass og de de største selskapene slår seg til ro med at vi har en olje- og energiminister som senest denne uken fikk medieoppslag om at han vil ha mest mulig leting for å finne nye felt som ligner på Johan Sverdrup.

Statsråd Kjell-Børge Freiberg følger en strategi som helt sikkert er fornuftig sett med Frp-strategenes briller. Hans parti kan veldig fort fremstå som den eneste sanne forsvarer av oljenæringen – noe som kan skaffe en god del ekstra stemmer i neste stortingsvalg. Men det kan også føre til at Frp forsvinner ut av regjering. Et veldig oljevennlig Frp vil være en umulig samarbeidspartner for et Høyre som også skal være spiselig for partier i sentrum.

Jobbe aktivt mot Ap og Høyre

Den beste strategien for landets mange petroleums-lobbyister må derfor være å jobbe mest mulig aktivt med påvirkning av programarbeidet i Høyre og Ap. Da gjelder det å finne frem til de justeringene av skattesystem og lete-tildelinger som reelt virker til å begrense petroleumsvirksomheten, men som samtidig sikrer forutsigbarhet for alle de som har investert penger og arbeidskraft i sektoren.

Lobbyistenes alternativ er å fortsette den strategien det ser ut som om de har i dag – nemlig å insistere på følgende: Norsk olje og gass er renere enn alle andre lands. Det vil alltid være behov for noen petroleumsprodukter. Gass er klimavennlig fordi det erstatter kull. Dessuten skaffer næringen så mange penger til statskassen at den norske velferdsstaten ikke overlever uten.

Det er mye sannhet i alle disse påstandene, men det holder ikke for Ap og Høyre. Sentrale folk i begge partier mener at de må presentere noe mer for velgerne – noe som er offensivt grønt, og som begrenser den sorte virksomheten.