Starten på slutten

Aslak Bonde er frittstående analytiker og skriver fast om politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE: Det er sjelden regjeringskrise i Norge, men det er likevel mulig å fastslå to fellestrekk for slike kriser: Det har vært noen nesten-kriser i forkant, og de er blitt utløst fordi den politiske virkeligheten har endret seg på en slik måte at den eksisterende regjeringskonstellasjonen ikke har hatt mulighet eller vilje til å tilpasse seg.

Når dette skrives, torsdag formiddag, er det fortsatt uklart om bompengekrisen i regjeringen ender med en de facto regjeringskrise eller med en avtale som gjør at det i ettertid vil bli snakket om nesten-krisen i valgkampen 2019.

Det siste er fortsatt mest sannsynlig – aller mest fordi det rett og slett er utenkelig at de fire regjeringspartiene vil seg selv så vondt at de oppløser regjeringen to og en halv uke før valget. Det har aldri skjedd før – verken her eller i andre europeiske land.

Et varsel

Da kan valgkampen komme tilbake til det sporet der den startet, men resten av høsten kommer uansett til å bli preget av det som bompengespørsmålet illustrerer. Det er nemlig langt større ting enn en krone fra eller til i bomringene som skiller regjeringspartiene.

Krisen som spilles opp i mediene denne uken kommer grunnleggende sett fordi klimapolitikken er kommet inn i en ny fase og fordi klimaendringene er såpass synlige at langt flere velgere enn før føler behov for rask og resolutt handling.

Det igjen gjør at noe tilsvarende bompengekrisen kan dukke opp ganske raskt, og at det er ganske sannsynlig at det som antagelig blir en nesten-krise nå blir stående som et varsel om den regjeringskrisen som kommer senere i høst.

Her er det mange poenger som skal utdypes. Først om klimakampens nye fase. Denne regjeringen gjør mer for å få ned klimautslippene enn noen forgjengere. Det ville absolutt alle tenkelige regjeringer ha gjort – på grunn av Paris-avtalen og at behovet for handling hele tiden blir større.

Men Solberg-regjeringen har også fulgt opp sine forgjengeres metode for klimakamp. Den har i store trekk dreid seg om å bruke mye penger til regnskogbevaring, teknologiutvikling og elbil-satsing. Det er blitt gitt ut ganske mange gulrøtter og er i veldig liten grad blitt brukt pisk.

Nå er det ikke så lett for regjeringen å fortsette den metoden. Pengetilgangen er begrenset. Dessuten er behovet for adferdsendring såpass stort på noen områder at absolutt alle eksperter mener at det er fornuftig å bruke økte avgifter og reguleringer.

Dermed kommer spørsmålene om flyskam opp, derfor blir det debatt om klimaavgift på rødt kjøtt og i kommunene blir det diskusjon om det faktisk bør bli vanskeligere for folk å finne parkeringsplass. For ikke å snakke om at det er blitt bevegelse i det spørsmålet som det stort sett har vært tabu å stille: Bør vi gi avkall på noen nye olje- og gassprosjekter som sannsynligvis vil gi mange milliarder kroner inn i statskassen?

Trussel fra Senterpartiet og MDG

Når Fremskrittspartiet er så opptatt av bompenger, har det noen historiske årsaker. Kravet om å rive bomstasjonene stammer fra en tid da Frp i større grad enn i dag fulgte opp det opprinnelige partinavnet om å bekjempe skatter, avgifter og statlige inngrep.

Men det dreier seg også om at bompengemotstanden symboliserer mange velgeres uvilje mot å gjøre noe ekstra selv for å bekjempe klimaendringene. Frp kjemper først og fremst mot bompengelistene akkurat i den pågående kampen, men det er Senterpartiet som på lang sikt er den største trusselen.

Sp har under dekke av distriktspolitikken fått en profil der partiet går kraftig i mot de aller fleste nye klimaavgifter. Partiet vil ha billigere fly i nord og står fremst på barrikadene mot kjøttavgift. Dermed tar partiet velgere fra et Frp som er bundet på hender og føtter av de tre andre regjeringspartiene.

Spesielt Venstre. Årsaken til at partiets stortingsgruppe onsdag sto klart og sterkt opp mot det som var en utilslørt utpressingstaktikk fra Frp er at hele partiets klimatroverdighet sto på spill. Miljøpartiet De Grønne blir kanskje akkurat i denne valgkampen løftet frem bompengestriden, men det er heller ingen tvil om at MDG nå profiterer på et generelt økende klimaengasjement.

Frem til nå har Venstre med en viss troverdighet kunnet hevde at det gjør en minst like bra jobb for klimaet som MDG og SV fordi det har sørget for å få Høyre og Frp til å gjøre langt mer enn de to partiene ellers ville ha gjort. Men det fungerer bare så lenge det går an å drive en effektiv klimapolitikk ved hjelp av gulrøtter og pengestøtte til de som jobber for å bruke ny teknologi på å løse klimautfordringene.

Når klimapolitikken går over i den fasen der den på noe vis gir ubehag eller kostnader for velgerne, blir Venstre effektivt stanset av Frp. Trine Skei Grande mister sin troverdighet som klimaforkjemper.

Klima-konfliktinjen

Det kunne partiet ha levd med, dersom klima bare var én av mange saker. Men nå er klima-kampen i ferd med å bli så viktig for mange velgere at man i statsviterspråk kan snakke om den som en helt sentral konfliktakse. Ja, den kan til og med i mange sammenhenger bli konstituerende. Det betyr at man i arbeidet med å lage regjeringskonstellasjoner og kommunestyreflertall ikke tar utgangspunkt i den vanlige høyre-venstre aksen, men heller ordner partiene etter hvordan klimapolitikken deres er.

Venstre i Oslo har illustrert dette godt ved å invitere Miljøpartiet De Grønne til å hoppe over til dem. Venstre mener at MDG og Venstre sammen kunne danne byråd med KrF og Høyre og at de i så fall ville presse frem en enda grønnere politikk enn det MDG har fått til i samarbeid med Ap/SV og Rødt som støtteparti. Venstre fikk et klart nei til svar – aller mest fordi MDG i Oslo ser på Venstre som et parti som alltid vil prioritere samarbeid til høyre over klimasaken.

Det omdømmet kan Venstre vanskelig leve med, dersom det vil beholde posisjonen som et tydelig parti på den grønne siden i klima-konfliktinjen. Da står partiet overfor to valg: Enten tone ned klimaengasjementet og si at det er mange andre saker som også er viktige, eller å forlate regjeringen.

Dersom det siste skjer, vil Erna Solberg høyst sannsynlig fortsette. Venstre vil neppe straks benytte sin vippemakt til å gi statsministerjobben til Jonas Gahr Støre. I hvert fall ikke så lenge Trine Skei Grande er partileder. Men hvor lenge forblir hun det?