Samfunn

I dialogens tid. De daværende presidentene i USA og Russland, Bill Clinton og Boris Jeltsin, under et toppmøte i Helsinki i 1997.

Dialogens død

På 1970-tallet erkjente supermaktene at våpenkappløpet kostet for mye og skapte en altfor ustabil verden. Nå må vi erkjenne at rivalisering, fiendtlighet og kappløp koster oss for mye. Vi må finne tilbake til dialogen.

Publisert Sist oppdatert

Kai Eide er tidligere toppdiplomat for Norge.

SYNSPUNKT. Egentlig hadde jeg tenkt å skrive en bok om dette temaet. Og den kan fortsatt komme. I min karriere har jeg opplevd kald krig, avspenning, Berlin-murens fall, Balkan-krigene og konflikten i Afghanistan – og en ny konfrontasjon mellom rivaliserende stormakter. Alt på nært hold – og ofte som deltaker.

Jeg fulgte intenst med da NATO og Warszawapakten begynte å utveksle forsiktige signaler og de første initiativene mot slutten på 1960-tallet. I 1967 kom NATOs såkalte Harmel-rapport, oppkalt etter den belgiske utenriksministeren som ledet arbeidet. Den tok til orde for en omfattende dialog, for avspenning og en slutt på delingen av Europa.

Og jeg fulgte godt med da Øst og Vest satte seg sammen i en banebrytende dialog, som i løpet av to årtier ga oss historiske avtaler om nedrustning av kjernevåpen og konvensjonelle våpen, samt om adferdsregler over jernteppet.

Fra 1977 fikk jeg være en deltaker i dette arbeidet. Vi følte oss som pionérer.

Men fra midten av 1990-tallet skjedde det noe. USA sto tilbake alene på verdensarenaen, som den eneste supermakten. Da jeg ledet forhandlingene under OSSEs toppmøte i Istanbul spurte jeg en russisk kollega: Hvorfor gikk det hele så lett? Jeg hadde ventet harde forhandlinger. Svaret var; det var fordi Jeltsin var beruset. Russland var uten lederskap. USAs daværende utenriksminister Madeleine Albright kalte nå USA «The indispensible power» – den uunnværlige stormakten. Det er – underlig nok – fortsatt en språkbruk, som preger mange i Washington, i alle fall utenfor Trump-administrasjonen.

USAs tro på egen fortreffelighet fremstår etter de siste månedenes hendelser som en illusjon.

Det neste årtiet startet med at president Bush stanset en lovende dialog mellom USA og Iran ved å erklære Iran som en del av «ondskapens akse». Snart kom den amerikanske invasjonen av Irak – basert på løgnhistorier om at Irak var i ferd med å utvikle atomvåpen.

Dialogen var dødennær. Riktignok gjorde Obama spede forsøk på å holde den i live. Det eneste viktige resultatet var atomavtalen med Iran.

Deretter har det gått utvetydig i gal retning. Avtalene om nedrustning er sagt opp. Klima-avtalen er kastet på båten. Iran-avtalen likeså. Det som har vært av samtaler mellom USA og andre land har væt uforberedte media-begivenheter. Nå er WHO blitt Washingtons skyteskive. Og retorikken overfor Kina blir stadig mer uforsonlig.

I tillegg til de politiske konfliktene og den økonomiske nedgangen vi må vente de neste årene, står vi også overfor en helsekrise og en klimakrise

Hvor går vi videre fra dette? På 1970-tallet erkjente supermaktene at våpenkappløpet kostet for mye og skapte en altfor ustabil verden.

Siden den gang har mye forandret seg. Geografien er ny – etter at mange Warszawapakt-land har sluttet seg til NATO og EU. Aktørene er blitt flere – med Kinas nye rolle på verdensarenaen. Og teknologien har utviklet seg – med cyberkrig som et nytt viktig tema. Nye utfordringer hoper seg opp. I tillegg til de politiske konfliktene og den økonomiske nedgangen vi må vente de neste årene, står vi også overfor en helsekrise og en klimakrise.

I dag brukes uttrykk som «vaksinenasjonalisme» om landenes – og særlig USAs – politikk. Kina og Russland demoniseres på en måte jeg knapt opplevde under den kalde krigen. Nye sanksjoner innføres over en lav sko.

Nå må vi erkjenne at rivalisering, fiendtlighet og kappløp koster oss for mye. Vi må finne tilbake til dialogen.

Det var vanskelig på 1970-tallet. Og det blir enda vanskeligere nå. Men den gang førte dialogen frem, takket være pragmatiske politikere.

Dialog betyr ikke at vi aksepterer. Det gjorde vi ikke da Sovjetunionen invaderte Afghanistan i 1979. Men vi fortsatte dialogen. Nå rettes skytset mot Kinas behandling av sin muslimske befolkning og mot – den forutsigbare – konflikten om Hong Kong. Men svaret er ikke sanksjoner og signaler om regime-endringer. Det gjør bare frontene enda skarpere.

Tiden er kommetfor en ny dialog – mer omfattende enn noe vi har opplevd tidligere.

Det var vanskelig på 1970-tallet. Og det blir enda vanskeligere nå

Uten en slik dialog kan vi verken mestre de politiske og økonomiske konfliktene eller de stadig mer påtrengende klima- og helsekrisene som har rammet oss.

Det kan bli vanskelig. Motstanden mot Kina og Russland er tverrpolitisk i USA. I dag er USA – langt mer enn før – avhengig av sine militære styrker som instrument i sin utenrikspolitikk. Utenriksdepartementet, USAID (den amerikanske bistandsorganisasjonen) og USIS (Washingtons informasjonstjeneste) er kraftig svekket. Men for å lykkes må USA finne en bedre balanse mellom de instrumenter Washington har til rådighet.

Håpet ligger i at de europeiske landene vil legge full kraft bak en ny politikk basert på dialog.

Og Norge – som går inn i Sikkerhetsrådet med respekt for folkerett og dialog som merkesaker – bør alliere seg med europeiske og andre venner for å kunne medvirke til at vindene snur.

Powered by Labrador CMS