politisk analyse

Vindkraftutbygging er i ferd med å bli en grønn kampsak – frem til nå har det vært en sak for venstresiden. Her fra Midtfjellet vindpark i Fitjar kommune.

Distriktspolitikk kan bli blå

Klimadebatten kan gi store endringer i det politiske landskapet. De som er opptatt av distriktene, kan gå fra venstre til høyre, mens de som er mest opptatt av fornybar energi kan gå den andre veien.

Publisert Sist oppdatert

Aslak Bonde analyserer politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. SVs fylkesleder i Rogaland, Ingrid Fiskaa, inspirerte til ukens mest følelsessterke debatt da hun i Klassekampen mandag beskyldte sterke krefter på den norske venstresiden for å være som Hillary Clinton: De er elitistiske og ser på en stor del av velgermassen som forkastelige mennesker.

Mens Clinton brukte uttrykket «deplorables» om Trumps velgere, mener Fiskaa at en del venstresideledere egentlig mener det samme om det de oppfatter som irrasjonelle og nasjonalistiske EU- og vindkraftmotstandere.

SVs nestleder og finanspolitiske talsperson, Kari Elisabeth Kaski, er en av de mange som åpenbart følte seg truffet av kritikken og umiddelbart skrev et langt leserinnlegg der hun tok kraftig avstand fra påstanden.

«Nå kan klimapolitikken føre til at den tradisjonelle høyresiden blir minst like distriktsvennlig som venstresiden»

Man er ikke elitistisk, selv om man i en enkelt sak er enige med vindkraftutbyggerne og uenig med de mange folkelige gruppene som protesterer mot vindkraft-anleggene på land. Det dreier seg om saklig uenighet – ikke noe mer.

Utgangspunkt i brexit

På denne plass skal det ikke gjøres noe forsøk på å vurdere om det er nestlederen eller fylkeslederen i SV som har mest rett i spørsmålet om menneskesyn og elitisme. Men det kan ikke være tvil om at Fiskaa peker på et fenomen som er interessant allerede, men som kan komme til å bli enda mer interessant i tiden fremover.

Hennes utgangspunkt var brexit. Det har åpenbart vært vanskelig for den tradisjonelt venstrevridde nei-siden i Norge at det er høyresidepolitikere og nasjonalister som har fått Storbritannia ut av EU. Nå som Frp i praksis er blitt et rent nei-parti og antagelig også kommer til å si nei til EØS, er det blitt litt vanskeligere for noen tradisjonelle EU-motstandere å bli stående på den siden.

I politikken, og i livet forøvrig, tar man ikke stilling til sakene utelukkende ut fra argumentene. Det har også betydning hvilket meningsfellesskap du er med i.

Det blir forvirrende, dersom du har en mening som du selv oppfatter som venstrevridd, men som deles stort sett av høyrefolk.

Det kan fort bli situasjonen i deler av distriktspolitikken. Det å være for sterke og levende distrikter har helt siden 1970-tallet vært en klar venstreside-markør. Det er de røde og de grønne partiene som har argumentert for økte overføringer til distriktene, mot sentraliseringen som har fulgt med økt markedsstyring og ikke minst for et småskalalandbruk med gårder over hele landet.

Nå kan klimapolitikken føre til at den tradisjonelle høyresiden blir minst like distriktsvennlig som venstresiden. Det er Frp og tradisjonelle høyrefolk som kommer til å stå opp for beitenæringen – altså kyr og sauer, mens de ivrigste klimaforkjemperne på venstresiden vil kreve en reduksjon i kjøttforbruket som ganske sikkert vil føre til at beitemark gror igjen og gårder i distriktene blir lagt ned.

Skjønt uttrykket «ganske sikkert» bør ikke brukes om noe så komplisert og sammensatt som norsk landbrukspolitikk kombinert med internasjonal klimapolitikk. Ny teknologi, kunnskap og nye beregninger av beitedyrenes samlede klimaavtrykk kan føre til at det i fremtiden blir mer rom for ku og sau enn det ser ut til å være nå.

Dessuten er landbrukspolitikken utpreget planøkonomisk. Dersom politikerne har nok vilje, kan de ta vare på både kulturlandskap og bønder over hele landet, selv om de fratar dem muligheten til å ha særlig mange dyr.

Grønn motsand mot landbruket

Likevel; Klimakur 2030 – ekspertplanen for klimakutt i de ti kommende årene – anbefaler at 20 prosent av våre samlede reduksjoner skal tas innen landbrukssektoren. Mindre forbruk av rødt kjøtt er det fremste tiltaket for å gjennomføre disse kuttene.

I ekspertrapporten er det anslått at den nødvendige nedskaleringen av kjøttforbruket kan føre til at opptil ti prosent av landbruksarealet tas ut av bruk og at 5000 bondegårdsverk forsvinner. Ekspertene har ikke hatt noen motiver for å overdrive såpass dramatiske konsekvenser.

Så skal det sies at det er mulig å redusere følgene ved å legge om deler av landbruket. Bøndene kan dyrke mer korn, frukt og grønt. Det er også et visst potensial for å satse mer på proteinvekster som erter og åkerbønne, men mulighetene er størst der det er godt jordsmonn.

Det klassiske distriktsjordbruket har et klima, jordsmonn og en topografi som gjør at det er vanskelig å gjøre noe annet enn å dyrke gress. Og foreløpig kan ikke gresset brukes til annet enn mat for drøvtyggere.

Situasjonen slik den ser ut nå er derfor som følgende: De grønne; de som er mest opptatt av sterke og raske tiltak for å få ned klimautslippene, kommer til å være mest mot distriktslandbruket. De blå, de som tenker at vi kan bruke mer tid, eller som frir til de såkalte klimafornekterne, vil fremstille seg selv som forsvarere av det naturlig beitejordbruket og følgelig også av bøndenes muligheter til å skaffe seg et utkomme i de meste værharde deler av landet.

Dette holdningsskiftet kommer til å skape motsetninger innenfor mange partier. SV har eksempelvis vært tett knyttet til småbrukarlaget som organiserer mange av sauebøndene. Omsorgen for de små gårdene i distriktene er stor, men omsorgen for klimaet er større.

Endret politisk landskap

Konsekvensene kan også bli store for regjeringskonstellasjonene utover på 2020-tallet. Senterpartiet kan bli blåere fordi det ikke vil akseptere at klimapolitikken skal gi så store konsekvenser for landbruket. Blir partiet blåere, prøver det antagelig å gjenopplive det politiske sentrum slik at det i gitte situasjoner kan støtte en høyresideregjering.

Vindkraft-diskusjonen har ikke det samme potensialet til å endre hele det politiske landskapet, men den er likevel en god illustrasjon på hvordan holdningskartet endrer seg. Tradisjonelt ville man tro at de næringsvennlige høyrepartiene ville omfavne vindkraftutbyggerne.

Èn ting er at Høyre og Frp er for mest mulig næringsfrihet, men det er også et sunt høyresideprinsipp at man skal stimulere næringer som kan eksportere varene sine. Med nye strømkabler kan norsk vindenergi bli en eksportvare.

Samtidig er Høyre og Frp like vare for folkemeningen som alle andre partier. Vindkraftutbyggerne representerer en ganske liten næring uten særlig mobiliseringskraft. Da blir det logisk for Frp og deler av Høyre å lytte til folket. Det betyr ikke så mye for dem at det blir bygget nye vindmøller på land.

For de mest klimaopptatte på venstresiden er imidlertid det viktig. Det sees på som alt for dobbeltmoralsk at man skal oppfordre resten av verden til å gå raskt over til fornybar energi, mens man lar være å tilby den energien som kan produseres aller mest effektivt her i landet. Norge har ikke bare mye vind, vi kan kombinere med vannkraft som kan tappes på den tiden av året og døgnet når vinden ikke blåser.

Vindkraftutbygging er i ferd med å bli en grønn kampsak – frem til nå en sak for venstresiden.

Powered by Labrador CMS