Etter pandemien: En verden delt i to?

Kai Eide har vært toppdiplomat for Norge.

SYNSPUNKT. Ordkrigen om skylden for krisen har allerede satt spor i forholdet mellom de to gigantene. For Donald Trump er det et spørsmål om å overleve valget i november. For Kinas ledelse dreier det seg om å fremstå som nasjonen som selv mestret krisen og deretter generøst viste global solidaritet.

Kanskje vil ingen av dem lykkes. Men i mellomtiden kan de påføre verden stor skade. Økonomiene lider. I USA regnes det med at arbeidsledigheten kan nå 22 prosent i juni. I Kina valgte Folkekongressen – talende nok – for første gang å ikke offentliggjøre tall over økonomisk vekst.

Trump dyrker nå et fiendebilde av Kina. To tredjedeler av amerikanerne har en negativ oppfatning av landet. Mistroen overfor Beijing er temmelig tverrpolitisk – og stadig dypere.

Situasjonen rundt Hong Kong gjør situasjonen verre. Opptøyene har blusset opp igjen. Folkekongressen i Beijing har behandlet en sikkerhetslov, som demonstrantene i Hong Kong ser som slutten på demokratiet.

USA har protestert og lover sanksjoner, noen som har fått Kinas utenriksminister Wang Yi til å erklære at USA skyver forholdet inn i en kald krig.

Dersom Kina skulle gripe inn i Hong Kong og USA reagerer med sanksjoner, står vi overfor en helt ny situasjon. Omfattende straffetiltak i begge retninger vil ramme begge, men trolig påføre USA større skade enn Kina. Handelsutvekslingen mellom de to er ikke preget av balanse. Mens USA i fjor eksporterte for 106 milliarder dollar, importerte landet for 452 milliarder. Altså et enormt amerikansk handelsunderskudd.

Kina ligger strategisk i verdikjeden for produksjon av amerikanske varer, ikke minst innen elektronikk. Det vil ta årevis og være kostbart dersom amerikanske selskaper føler seg tvunget til å plassere produksjon av varer og komponenter i andre land.

Noen amerikansk militær intervensjon overfor Hong Kong er lite sannsynlig. Men et tilspisset forhold mellom de to supermaktene kan spre seg og øke faren for en direkte konfrontasjon rundt andre stridsspørsmål, som Taiwan-spørsmålet og konflikten om øyene i Sør-Kina havet. Her berøres amerikanske venner og allierte.

Samtidig vil økt spenning mellom USA og Kina ramme andre, store økonomier i regionen.

USA vil forvente solidaritet fra sine allierte. Australia, Japan og Sør-Korea – alle med stor handel med Kina – vil i så fall raskt merke konsekvensene i en tid hvor de skal komme seg etter korona-krisen.

I en tilspisset situasjon vil amerikanske allierte i Europa også se seg tvunget til å følge USA – i alle fall et stykke på vei. Og Kina vil forvente tilsvarende støtte fra Russland og land i Asia og Afrika, som mottar betydelig kinesisk støtte. Den kinesiske modellen har liten tiltrekningskraft i Vesten. Men den er sterk i mange asiatiske og afrikanske land.

Dermed kan vi stå overfor en mer delt verden – en variant av det vi opplevde under den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen.

Et radikalt brudd i økonomiske forbindelser vil trekke alle parter med i en kraftig økonomisk nedgangstid. Men selv mildere former for frakopling vil koste dyrt – og trolig «Vesten» mer enn Kina.

Sikkert er det at korona-krisen har fått mange land til å tenke gjennom sin avhengighet av Kina og India for produksjon av legemidler, beskyttelsesutstyr og avanserte medisinske produkter.

Selv om verdens største farmasøytiske selskaper er amerikanske eller europeiske er de avhengige av globale verdikjeder, hvor de to landene spiller en helt avgjørende rolle. Men å flytte produksjon hjem eller til nærliggende land vil være kostbart og tidkrevende.

At verden vil se annerledes ut etter pandemien er det liten tvil om. Hvor annerledes vil avhenge av at lederne i Washington og Beijing viser vilje og evne til å sette bremsene på.