Kriser og innovasjon – hva er sammenhengen?

Truls Liland er avdelingsleder, Hauge School of Management (NLA Høgskolen)

SYNSPUNKT. Er det en slags automatikk her eller kan vi lære noe mer om denne sammenhengen ved å se dette i lys av innovasjonsteori?

I økonomisk teori påpekes det at nyskaping ofte skjer i nedgangstider eller i kriser. Den kjente økonomen Joseph Schumpeter (1883 - 1950) var tidlig ute med å studere hva som forårsaker økonomisk vekst. Han registrerte at nyskaping eller innovasjon var en viktig årsak.

Innovasjon forstås her som å fornye noe eksisterende eller skape noe nytt. Det er en prosess som går fra idé til vellykket gjennomføring. En interessant observasjon Schumpeter gjorde, var at innovasjon ikke er spredd jevnt utover i tid, men er samlet i klynger. Dette skjer vanligvis i perioder preget av nedgang. Denne sammenhengen er også funnet i andre studier.

En vanlig forklaring på dette er at nye løsninger og svar kommer når vi nærmest ikke ser noen annen utvei. Altså en slags «nød lærer naken kvinne å spinne»-effekt. Brutalt nok kan dette skje i forholdsvis dramatiske situasjoner hvor man mister jobben eller på andre måter går gjennom en krevende og utfordrende fase i livet.

Ser vi dette i et samfunnsperspektiv, vil dermed fremvekst av nye virksomheter, nye arbeidsplasser og nye løsninger på ulike samfunnsproblemer ofte følge perioder med tilbakegang og kriser.

Et annet viktig poeng Schumpeter understreket, var at vi i disse periodene ofte kunne observere det han kalte kreativ destruksjon, hvor det nye vokser frem ved at det gamle og etablerte blir utfordret og etter hvert ødelagt. Den kreative kraften brukes til å se ting på en ny og annerledes måte.

Med nye perspektiv kan en oppdage nye muligheter. Sånn sett kan vi kanskje si at innovasjon skjer gjennom at det frigjøres ressurser og ved at disse brukes til kreativ problemløsning.

Samtidig vet vi fra litteraturen om innovasjon at nyskaping er en prosess med flere ulike faser. Disse fasene har forskjellige egenskaper og det kreves ulik kompetanse i hver av dem for å lykkes med hele prosessen. Dette er beskrevet på litt forskjellige måter i litteraturen, men først kommer det ofte en idegenereringsfase som er preget av kreativ og mulighetsorientert tenkning.

En krise kan både aktualisere en tidligere kjent idé og gi startskuddet til en ny. En ingeniør innen oljeservicesektoren, kan for eksempel anvende kjent teknologi på helt andre områder og gjennom det starte sitt eget selskap etter først å ha mistet jobben på grunn av dramatiske fall i oljeprisen på kort tid.

Kanskje hadde ingeniøren ideen fra før og så ble krisen utløsende for å realisere den. Eller kanskje presset ideen seg frem i det krisen inntraff. Uansett, krisen er dermed kanskje ikke det som direkte og automatisk forårsaker nyskapingen, men kan være en viktig del av konteksten som muliggjør den.

Videre er det en fase i innovasjonsprosesser som er preget av seleksjon, valg og prioritering av hvilke ideer vi faktisk skal jobbe videre med. Her trengs det forretningsmessig teft, samt god forståelse av kundenes situasjon og det aktuelle markedet for å ta gode og riktige beslutninger.

Kriser kan heller ikke gjøre dette for oss. Men i slike situasjoner er vi kanskje mer vare for hva som er viktig og hvordan vi kan utnytte de nye mulighetene som har åpnet seg. Uansett vil det å ha god forretningsmessig forståelse i denne fasen være viktig, noe som gjelder enten vi er i en krise eller ikke.

Videreutvikling av ideer og adopsjon av innovasjonen er andre avgjørende faser som krever ulik tilnærming og kompetanse for å lykkes. Hvis det er slik at kriser gjør oss mer skjerpet og oppmerksomme, samt kan hjelpe oss til å være tydeligere i våre prioriteringer og vårt fokus, vil dette åpenbart være en fordel i disse fasene. Her vil oppmerksomheten være mer på gjennomføringskraft og evnen til å gjøre relevante markedstilpasninger.

Kriser kan bidra til at nye muligheter åpner seg, ressurser frigjøres og kreativ problemløsende atferd stimuleres. Men det at krisen treffer er i seg selv ingen garanti for at innovasjonen blir til virkelighet. Mulighetene må utnyttes og virkeliggjøres, ressursene må brukes smart og strategisk og utfordringene som dukker opp må løses klokt og effektivt.

Ser vi nærmere på krisen vi opplever i dag, er det slik at vi på noen områder nærmest tvinges til å gjøre nye ting. Flere av oss har fått erfare hva det innebærer å flytte oppgaver til digitale kanaler nærmest over natta.

Mange bedrifter og organisasjoner har erfart store endringer på veldig kort tid. Dette har potensiale for nyskaping, men hvorvidt dette resulterer i faktisk innovasjon er avhengig av hvordan disse mulighetene forvaltes og videreforedles.

Kriser og nedgangstider utfordrer våre og organisasjoners prioriteringer, og kan ofte peke på nye muligheter. Dette kan bidra til å starte en innovasjonsprosess eller hjelpe oss videre i ulike faser i prosessen. Men som vi har sett er det er ikke gitt at kriser automatisk gir innovasjon, og heller ikke at innovasjonen vil lykkes.

Til det er innovasjonsprosessen altfor kompleks og de ulike faktorene som påvirker prosessen for mange. Men med en god forståelse av denne prosessen, riktig kompetanse i de ulike fasene, samt god dømmekraft og gjennomføringsevne, står vi bedre rustet til å utnytte mulighetene for innovasjon og nyskaping i krisetider.