Statsetatene er ute av takt!

Espen Nøklebye Evensen er konsulent i Devoteam.

SYNSPUNKT. De siste årene har det vokst frem en vesentlig høyere forståelse for verdien av yrkesutdanning.

Yrkesutdanninger er ikke lenger blindveier. Disse endringene er både bra og nødvendige, men denne forståelsen er for lite utbredt i flere store statsetater.

De statlige etatene må ta inn over seg hva som forventes av dem som store aktørene i arbeidsmarkedet – både i kraft av sin størrelse, sin landsdekkende tilstedeværelse og sin profesjonalitet som arbeidsgiver.

Det gjelder blant annet lærlingeplasser og rekruttering av fagutdannet kompetanse.

Det gjelder også karriereløp og erkjennelsen av at riktig bruk og utvikling av kompetanse omfatter både høyskoleutdannede og fagutdannede når statlige oppgaver skal løses – akkurat som i samfunnet ellers.

Tidligere sikret etatene seg arbeidskraft gjennom etatsutdanningene. Det sikret kompetanse, men ga også innelåsing av arbeidskraft. Nå konkurreres det om kompetent arbeidskraft i et mye mer åpent arbeidsmarked.

Er karriereløpene konkurransedyktige?

Offentlig sektor omorganiseres og digitaliseres. Det åpner for nye arbeidsformer og utløser behov for ny kompetanse.

Når dynamikk og endringsevne er viktig blir gamle holdninger om høyere utdannings eksklusive fortreffelighet som karrierevei både avleggs og konserverende.

Staten bør i praksis teste ut hvordan lærlinger fungerer i et arbeidsfellesskap.

De vil finne ut at det både er berikende og skjerpende, og at masterutdanning er ikke den eneste løsningen for kompetanse- og arbeidskraftbehovet i offentlig forvaltning.

Ansatte med bachelornivå eller god fagutdanning kan gi nødvendig kvalitet i oppgaveløsningen på flere områder.

For passive statsetater

Som rådgivende konsulenter nyter vi det privilegiet å kunne sette oss ganske godt inn i mange ulike virksomheter – ofte også i offentlige etater.

Med spesielt Forsvaret som hederlig unntak er det slående hvor ensrettet karriereløp og maktstrukturer i statsforvaltningen baseres på akademisk utdanning.

Endringer av yrkesutdanningsløpene har gitt gode muligheter for verdifull samhandling mellom akademia og yrkesfag også i offentlig forvaltning og tjenesteyting. Det stiller statsetatene seg for passive til.

Det blir noe grunnleggende feil og realpolitisk taktløst når en statlig etat med to tusen medarbeidere ikke har én lærling.

Selvsagt må en statlig fagetat ha juridisk kompetanse som gjør at etaten både kan forvalte og utvikle et regelverk på en god måte, men også et faglig forvaltningsområde utøves i en større og bredere sammenheng enn den forvaltningsrettslige myndighetsutøvelsen.

Der er det rom for kan ivaretas fullgodt av andre.

Motsetningsforholdet mellom akademisk utdanning og yrkesfaglig utdanning blir ikke større enn hva man velger å gjøre det.

Det er samspillet mellom fag og akademia og fravær av høye hierarkiske strukturer som det har gitt Norge en leverandørindustri i verdensklasse.

I offentlig sektor er prehospitale helsetjenester er et godt eksempel på god kompetanse- og ressursutnyttelse der ulike utdanningsgrupper supplerer og utfyller hverandre.

Fagutdannede ambulansearbeidere starter livreddende pasientbehandling ute på et hendelsessted.

Det er ikke i konflikt med den livreddende behandlingen pasienten vil få av legespesialister og akuttsykepleiere i akuttmottaket på sykehuset i neste fase.

Viktig med bred produktkunnskap

De fleste etater møter brukere som har svært ulike problemstillinger og forutsetninger for å legge frem sin sak.

Jeg er ikke overbevist om at dybden av spisskompetanse er avgjørende for hvor vellykket en første kontakt mellom etat og bruker er.

Mine egne erfaringer fra ledelse av kundesentra og brukerveiledning gjør at jeg heller i retning av at det er kunnskap og egenskaper innen service og publikumsveiledning som utgjør fundamentet for effektiv og konstruktiv brukerkontakt.

Da må den etatsspesifikke kunnskapen bygges opp med det som utgangspunkt.

Parallellen er slående til salg: en produktekspert kommer til kort hvis han ikke forstår kundebehovet eller ikke klarer å lese kjøpssignalene.

En god selger klarer å sette seg inn i kundebehovet og leser kjøpssignaler, men for å begeistre kunden må hun rustes med bred produktkunnskap på toppen av salgskompetansen.

I en digitalisert hverdag og forvaltning må etatene og enkeltvirksomhetene legge bedre til rette for lærlingeplasser – ikke for lærlingenes skyld, men for sin egen skyld siden lærlingordningen er en viktig rekrutteringsarena.

Karriereløpene kan ikke bare peke inn mot det dypeste og smaleste ekspertområdet eller lederløp.

De må også sikre tilgang til bred, erfaren kompetanse som kan gi betryggende veiledning og utøve myndighetsutøvelse i sanntidsdialog med brukeren.