Vil brexit gi et mini USA?

Så skulle det altså bli noe som kalles «deal» om brexit. Og for Norge betyr nok det etter hvert avtale om omtrent samme løsning som den EU får. Selv snart fem år etter folkeavstemningen, er dette en god nyhet som sparer både Storbritannia , EU og Europa for mye av skadevirkningen av «no deal». Selv om ingen kunne forutse det endelige utfall, er det trolig slik at selve konfliktnivået og stemningen mellom partene har mye å si for hvor ille det blir framover. I et hav av regler som i seg selv er kompliserte og uklare, vil graden av pragmatisme og konstruktiv innstilling ha mye å si for de praktiske virkninger. Skal en se gjennom fingrene i en overgangsperiode, eller skal man insistere på paragrafer som lett krever mye tid og krefter å avklare når konflikt oppstår?

Hovedtrekk

Brexit-løsningen illustrerer til fulle at man «må gi og ta» i den internasjonaliserte økonomien. Jeg omtalte de to mest profilerte «valgløftene» i min «Synspunkt -artikkel i Dagens perspektiv julaften før løsningen kom. Britene «vant» retten til å regulere EU-innvandringen, men tapte garantien mot en mer «delt» irsk øy. Det var avklart før innspurten i forhandlingene. Det kan nå fremover bli mye kiv om grensekryssende handel både mellom England og Nord-Irland og mellom de to delene på «øya».

Ellers ble det en logisk løsning på «frihandelen»: den trolig mest omfattende handelsavtale i verden mellom to land. Men det blir store begrensninger er målt mot UKs (Unitet Kingdoms) åpne adgang til EUs indre marked fram til nå . Britene mister den automatiske og ubesværede tilgang til et åpent EU -marked, som blant annet også Norge har som EØS-medlem. Vi må bare deklarere varene ved Svinesund og andre grenser, fordi vi står utenfor EUs landbruksordning og tollunion mot omverden. Det er derfor vi blant annet har en tax-free ordning, som også britene nå kan eller må gjeninnføre.

Britene unngår toll, men er heretter avhengig av egen akseptert adgang for de varer man vil selge i EØS-området. Det betyr mest for mat, levende dyr, kjøretøyer, medisiner og andre kjemikalier, for å nevne noen viktige områder. Det blir ekstrakostnader på bred front som vil resultere i en kombinasjon av økte priser, køer og redusert handel. Praktisk samarbeid om grensekryssende varer og samferdsel synes bredt skrevet inn i avtalen. Men det meste synes å gjenstå for tjenester, som samlet sies å utgjøre nærmere halvparten av britisk eksportverdi. London som finanssentrum vil nok bestå, men kanskje mest i kraft av sin sterke globale posisjon utover EU. Integrasjonen med EU-markedet må avklares på nytt.

Bedre kontroll med eget arbeidsmarked gir bedre kontroll inn i Storbritannia, men økte problemer for britiske aktører som skal reise ut på jobb. For varer og tjenester, blir det tilsvarende. Man får bedre kontroll på det som skal inn, større problemer for salg på eksportmarkedene .

Sammenliknet med Sveits, Norge og EØS og andre…….

Storbritannia vil nå bevege seg fra i perioden 1972-2020 å ha hatt en nærmere økonomisk forbindelse til Europa enn Norge. Riktig nok har man stått utenfor euroen og passfriheten. Men nå vil man få en ordning som er klart fjernere enn den Norge har gjennom EØS-avtalen.

Om vi sammenlikner med Sveits, blir likheten noe større. Den store forskjellen er at Sveits, som Norge, i hovedsak er omfattet av det felles europeiske arbeidsmarkedet. Landet har utover dette kanskje ikke så mange avtalefestede relasjoner «nedskrevet» som det brexit-avtalen har. Til gjengjeld har landet en rekke selvvalgte økonomiske tilpasninger til EU-EØS. Så har da også Sveits en helt annen beliggenhet og mye større naturlig grensehandel enn det britene har. Brexit-avtalen vil uansett gå langt utover de avtaler EU har med fjernere land som Canada, Japan, Korea og Ukraina.

Spørsmålet er hvordan det vil gå videre med økonomi og samfunnsutvikling. Vil UK nærme seg USA gjennom frihandelsavtaler, slik mange tidligere antydet ville passe to-spannet Trump og Boris Johnson? UK er i utgangspunktet den europeiske økonomi som i system mest likner den amerikanske. Mangelen på maktbalanse i arbeidslivet er mye av den samme. Etterlevelsen av arbeidstakernes organisasjonsfrihet er mindre konsekvent enn i EU-/EØS-området. I UK er det organiserte arbeidsliv fjernt fra den posisjon det har fremfor alt i Norden, men også i andre EU-land og EU selv.

Fellestrekk med USA

Et fellestrekk UK-USA er også finanssektorens mer dominerende rolle både i økonomi og politikk. Samlet resultat er en mye skeivere inntektsfordeling enn i de fleste EU-land. Særlig dersom de økonomiske konsekvenser av brexit blir sterkt negative, kan Boris bli fristet av ideen om en «økonomisk frisone» i Europa. Her er det allerede mye å bygge på i hans nærområder. Irland har lenge vært en versting i EU-klassen; som skatteparadis, men overgått av de små «britiske» øystatene.

Det var blant annet denne type «race to the bottom» EU var opptatt av å forebygge når de insisterte på fortsatt EU-innflytelse i UK som motstykke til fortsatt åpen markedsadgang for britene. Det gjenstår å se om den nye avtales forsøk på å ivareta slike hensyn uten EU-myndighet, vil bli ivaretatt.

Institusjonelt har EU-UK relasjonen blitt nokså lik EØS ved at Storbritannia i likhet med Norge er uten tunge institusjoner om felles «politikk» med EU. Økonomisk er det blitt større likhet ved at landbruk og fisk og tollunion ikke blir felles med EU. På valutaområdet har UK hele tiden har stått utenfor euroen, noe som selvsagt fortsetter.