Aps dristige valg

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE | Kanskje er det godt for Arbeiderpartiet at helgens landsmøte er digitalt. Hadde det vært som vanlig – med 300 delegater og hundrevis av sympatisører i det som en gang het Folkets Hus i Oslo – ville antagelig seiersstemningen vært så intens at det kunne ha bikket over.

Jonas Gahr Støres påminnelser om at det må jobbes beinhardt hver eneste dag frem til valget kunne ha druknet i en seiersstemning skapt av den siste tidens gode meningsmålinger både for partiet og dets statsministerkandidat.

De gode målingene dreier seg ikke bare om at Ap gjør det jevnt bedre, men også om at det er få tegn til bedring for dagens regjeringspartier og Frp samlet sett, og at Sp er på fallende trend. Sannsynligheten for at det blir regjeringsskifte og at Jonas Gahr Støre blir statsminister har hele tiden vært stor og den er økende.

Djerv strategi med tydelige valg

Det er alltid viktig å understreke at det mange ting utenfor politikken som har stor betydning for de enkelte partienes oppslutning, men strategi og opptreden i mediene er også viktig. Akkurat nå ser det ut som om Arbeiderpartiet ser ut til å lykkes med en valgkampstrategi som er oppsiktsvekkende djerv – i den forstand at partiet har gjort noen tydelige valg.

Inntrykket av Ap er jo at det er en eneste stor kompromissmaskin. Senest denne uken har kampen om rusreformen befestet inntrykket av at Arbeiderpartiet i nesten alle saker har alle syn representert, og at partiledelsen alltid havner i svært så ubehagelige spagater. Spørsmålet om hva de skal mene kobles også til spørsmålet om hvem partiet er til for og hvilke velgergrupper det skal fri til.

Problemstillingen i ruspolitikken er ganske lik den i klimapolitikken: Skal man ta mest hensyn til de liberale og relativt radikale velgerne i de store byene, eller skal man føre en politikk som beroliger de mer konservative velgergruppene i resten av landet.

For ordens skyld skal det sies at by-land motsetningen ikke er veldig treffende. Kommunevalget for to år siden viste at svært mange av velgerne i ytre deler av Oslo oppførte seg mer som «distriktsvelgere» enn «byvelgere». I den pågående rusdebatten innad i Ap er det også lett å se hvordan det er nødvendig å differensiere begrepet byvelgere. De unge og urbane i Oslo, Bergen og Trondheim har ganske lite til felles med hoveddelen av velgere i de mange byene som ikke er fullt så store. Eksempelvis er ordføreren i Skien en av anførerne i kampen mot avkriminalisering.

Vil mobilisere de tradisjonelle Ap-velgerne

Tallknuserne og strategene i Aps hovedkvarter på Youngstorget er ikke i tvil om hvem de heier på. Målet må være å føre en politikk som trygger Skiens-ordføreren og alle de han representerer. Dagens Næringsliv (DN) hadde på onsdag en større reportasje der strategene var sjeldent åpne om denne strategien. Kvinner uten høy utdannelse og middelaldrende menn er de man skal rette budskapet inn mot. De høyt utdannede i byene skal nedprioriteres.

Hovedbegrunnelsen for denne strategien er at Ap i lang tid har slitt med å mobilisere de som tradisjonelt alltid har stemt på partiet, men som nå har satt seg på gjerdet eller gått over til Senterpartiet. Det dreier seg om en gruppe som oppfatter Miljøpartiet de Grønne som veldig ytterliggående og som har et inntrykk av at Ap i hovedstaden har overlatt mye av politikkutformingen til MdG. De frykter at moderpartiet også skal bli «overtatt» av MdG via de unge radikalerne i storbyene.

Aps valgkampstrategi dreier seg følgelig om å demme opp for tradisjonelle velgeres frykt for byradikalerne. Utslaget av den strategien er at Arbeiderpartiet i mange saker legger seg tett opp til Senterpartiets politikk. Det igjen tolkes som at partiet er livredd for at Sp skal ta alle velgerne deres.

Noe av det interessante er at Jonas Gahr Støre i DN-reportasjen ikke gjør noe særlig for å demme opp for dette inntrykket. Selv om han til NRK sier at det er feil å snakke om Aps «Sp-frykt», passer det ham bra at det dannes et inntrykk av at Arbeiderpartiet nå er ute etter å redusere Sps innflytelse. Følgelig sier han til DN at Sp både er en kommende samarbeidspartner, og en konkurrent. Det er ifølge Ap-sjefen en «ærlig sak».

Gahr Støre snakker ikke på samme måte om SV, og det er der djervheten ligger. Partistrategene forsøker ikke å lage et kompromiss der man fremstiller det som at man har like store konkurranseflater i begge retninger. Det er fordi meningsmålingene de siste årene viser at det er til Sp man har mistet de fleste velgerne, men det betyr ikke på noen måte at potensialet for velgertap til venstresiden er lite.

I den pågående rusdebatten i partiet er det mange av liberalerne som sier at de hopper over til SV eller MdG, dersom landsmøtet bestemmer seg for å skrinlegge hele rusreformen. Deres lesing av politikken er at Ap-ledelsens frykt for Sp er så stor at den i for stor grad påvirker politikkutformingen. Da vil de ikke lenger være med.

Kan bli trøbbel etter valget

Ap-ledelsen har flere gode grunner for å akseptere den økte risikoen for velgerflukt til venstre. Viktigst er det at SV/Rødt og dagens MdG ikke kan tenkes å hoppe over til den andre siden av den politiske skillelinjen. Uansett hvor store de genuint rødgrønne blir, truer de ikke Aps posisjon som ledende regjeringsparti.

En tilleggseffekt er at Ap ved å gi fra seg noen velgere til MdG og Rødt kan bidra til at de to partiene kommer over sperregrensen. Det er avgjørende for å trygge valgseieren i høst. Erna Solbergs eneste sjanse for å bli gjenvalgt er at Rødt og MdG havner under fire prosent, mens Venstre og KrF havner over.

Så langt så vel. Valgkampstrategien ser fornuftig ut. Men hvordan vil den slå ut etter valget? Ap risikerer at det nye Stortinget blir satt sammen på en slik måte at det blir enda vanskeligere å lage gode kompromisser mellom alle partiene på den rødgrønne siden. SV kan bli like stort som Senterpartiet. MdG og Rødt kan havne på vippen.

Det igjen kan føre til at Ap blir presset så langt i rød og grønn retning at de borgerlig innstilte i Senterpartiet styrker sin posisjon. Selv om det i de nærmeste årene etter valget ikke er mulig for Sp å hoppe over til høyresiden, kan det skje innen neste valg i 2025. Da vil plutselig Ap være tilbake der det har vært historisk – som det største partiet på en venstreside som stadig vekk taper valg til en løst definert høyreside som favner alt fra Frp via Høyre til de gamle sentrumspartiene Sp/V/KrF.

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,

skriv til

synspunkt@dagensperspektiv.no.

Les alle innlegg her.