Dissenterkoden: Rom for annerledestenkende!

Truls Liland er stipendiat på NHH/Hauge School of Management

SYNSPUNKT: Mennesker som tenker annerledes enn flertallet, altså dissentere, skaper ikke bare et større mangfold. De bidrar med verdifull innsikt, andre perspektiver og nye ideer. Vi trenger mer, ikke mindre, av dette i dag.

Innen organisasjonsforskningen er det gjort flere funn som viser at vi er tjent med at det finnes dissentere, altså dem som tør å stå for andre syn enn det flertallet gjør. Faktisk er dette også tilfelle dersom det de står for til slutt viser seg å ikke stemme. Flere studier viser at kvaliteten på beslutninger i organisasjoner øker når denne typen minoritetssyn blir kommunisert underveis i prosessen. Det er faktisk sånn at beslutninger kan bli bedre når noen våger å utfordre det etablerte tankesettet. Det er vesentlig at ulike perspektiver kommer frem og blir en del av vurderingen som gjøres frem til avgjørelsen blir tatt.

Vi snakker selvsagt ikke her om å være kverulerende eller vanskelig, ei heller å være uenig bare for å være uenig. Selv om det kan være nyttig at noen stiller kritiske kontrollspørsmål eller tar på seg rollen som opponent eller «djevelens advokat», går dissenteren dypere enn dette. Det skjer blant annet ved at man på en konstruktiv måte fremmer et annet syn, en alternativ løsning eller en ny måte å se ting på. Dermed åpnes det for at forskjellige argumenter og perspektiver kan vurderes, brynes mot hverandre og bidra til at en større bredde av synspunkter bringes til torgs. Dette igjen gjør det mulig å se flere nyanser. Vi kan kanskje til og med lære noe nytt og berikes av andre måter å se verden på. Og ikke minst: Vi kan finne nye løsninger og svar på de utfordringene vi står overfor nettopp fordi vi valgte å slippe til nye tanker og ideer.

På mange måter er det helt grunnleggende i en sunn organisasjonskultur at man utviser respekt for og forsøker å forstå perspektivet til dem som mener noe annet. Det burde være en selvfølge at ulike syn drøftes åpent og at det er det faktiske innholdet i argumentene som diskuteres. Organisasjoner som er preget av konformitet og ensretting representerer en motpol til dette. Her er det vanskelig å se for seg at nytenking og kreative løsninger har gode vekstvilkår. En sterk kultur er vel og bra, men ikke hvis den er så rigid og fastlåst at det blir viktigere å passe inn og uttale seg politisk korrekt enn å tørre å utfordre og tenke nytt. Da kan konformitetspresset bli så stort at stemmene som fremmer andre syn stilner og dør hen.

I ytterste konsekvens kan dette føre til såkalt gruppetenkning. Her blir ønsket om harmoni, enighet og konformitet så stort at en rett og slett ikke vurderer alternative løsninger. Det er meget vanskelig å komme med avvikende synspunkter i en slik kontekst. Dermed er det stor sjanse for at gode og konstruktive forslag blir avvist og at man ender opp med dårlige beslutninger som en konsekvens av dette. Så er det selvsagt ikke slik at konsensus og enighet er negativt. Dette bør imidlertid komme som et resultat av en prosess hvor ulike alternativer først blir utforsket, i stedet for at man allerede har bestemt hva svaret skal bli. Vi trenger derfor dissentere som både tør å utfordre det etablerte tankesettet og å komme med andre tanker og perspektiver.

Til sist: For at organisasjoner skal knekke dissenterkoden, trengs det ledere og medarbeidere som både tilrettelegger for at dissentere slipper til med sine alternative synspunkter og som sørger for at de blir hørt før man lander på en beslutning eller løsning. Det krever åpenhet, mot og trygghet. Skal vi klare å utvikle de beste løsningene for morgendagens utfordringer er dette en nøkkel: Gi rom for annerledestenkende! Slipp til dissenterne!