Ideer og innsikt
Hvorfor lærer vi ikke av planleggingsfeil?
Budsjettsprekker og andre planleggingsfeil er utbredt både i offentlige og private virksomheter. Hvordan kan vi ta så feil, og likevel ikke lære av det? spør høyskolelektor Fredrik Svartdal Færevaag.
Fredrik Svartdal Færevaag er høyskolelektor ved Avdeling for helsevitenskap, Høyskolen Kristiania.
SYNSPUNKT. Stupetårnet på Hamar ble et famøst eksempel på hvor grovt overstigende budsjett selv små prosjekter kan bli. Tårnet, oppført på Koigen i Hamar, skulle ifølge Dagbladet opprinnelig koste skattebetalerne 1,5 millioner kroner. Syv år og 25,8 millioner senere var stupetårnet ferdig, og en historisk budsjettsprekk var et faktum.
Dessverre er stupetårnet langt fra det eneste eksemplet på prosjekter som har gått over all økonomisk og tidsmessig forventning. Oppussingen av Stortinget skulle ifølge planen fra 2014 koste 1,1 milliarder, men endte med en sprekk større enn det opprinnelige budsjettet. Noen år og skandaler senere var oppussingen ferdig, med en prislapp på 2,32 milliarder kroner.
Tilgivelse er lettere enn tillatelse, og planleggingsfeilen bestå
Miljøbyråd Lan Marie Berg måtte gå av etter at prosjektet knyttet til Oslos reservevannforsyning sprakk budsjettet med 5,2 milliarder kroner. Listen over offentlige budsjettsprekker er lang, og konsekvensene er store.
Planleggingsfeilen
Et viktig poeng er at feilaktig planlegging ikke er eksklusivt for offentlige prosjekter. Også mer hverdagslige prosjekter vi selv ønsker å gjennomføre blir ofte ofre for misvisende planlegging. Det er så vanlig at det har fått et eget navn: «Planleggingsfeilen».
Planleggingsfeilen innebærer at vi legger urealistiske planer for oppgaver og prosjekter ved at vi setter av for lite tid og ressurser.
Årsaken til dette er ofte at vi glemmer å se prosjektet vårt i sammenheng med alt vi ellers gjør i vårt daglige liv. Når vi vurderer hvor lang tid det tar å skrive en artikkel, fokuserer vi på hvor lang tid skrivearbeidet isolert sett vil ta, og glemmer å ta høyde for alle de andre tingene vi gjør i hverdagen, som møter, andre arbeidsoppgaver, pauser, potensiell sykdom, og så videre. Dette resulterer i at planen ofte avviker fra virkeligheten, og fører til stress, tidspress, forsinkelser, og – i byggeprosjekter – store budsjettsprekker.
Samme feil, om igjen
Planleggingsfeilen ble definert allerede på slutten av 1970-tallet av Daniel Kahneman og Amos Tversky, og er altså langt fra ny. Hvorfor lærer vi ikke av den?
Ifølge Karl Halvor Teigen, som er professor emeritus ved Universitetet i Oslo, er det to grunner til dette:
Vi ser på tidligere feil som etunntak fra regelen. Om oppgaven blir forsinket grunnet sykdom, eller andre, forstyrrende prosjekter, fortolker vi ofte dette som et uforutsett unntak. Men, siden unntakene virker å inntreffe nærmest hver gang, bør de kanskje tas høyde for i den opprinnelige planen.
Vi tror vi vurderer hvor langtid en oppgave skal ta når vi i realiteten vurderer hvor lang tid den ideelt settburde ta. Dette ble underbygget med en studie av Tanner og Carlson hvor de fant at folks vurderinger om hvor lang tid en oppgave ville ta, og en annen gruppes vurderinger om hvor lang tid oppgaver burde ta, resulterte i like anslag.
Tilgivelse er lettere enn tillatelse
Når vi vet at planleggingsfeilen er både utbredt og har så utstrakte konsekvenser som den har, hvorfor gjøres ikke mer for å motarbeide den? Tanner og Carlsons studie viste at planleggingsfeilen kunne reduseres betraktelig om man først ba folk gi en vurdering om idealet, for så å gjøre en vurdering om hvor lang tid de faktisk kom til å bruke. Det er ikke utenkelig at fremtidige budsjettsprekker kan reduseres på samme måte, med et idealestimat etterfulgt av et mer realistisk budsjett.
Ifølge Teigen er det dessverre ikke så enkelt. Vi har kunnskapen og verktøyene for å redusere planleggingsfeilen, men dette vil sannsynligvis møte motvilje.
Realistiske budsjetter gjør at prosjektene må nedskaleres, og vi får ikke de store, prangende byggene, de flotte stupetårnene, eller de luksuriøse kontorene som planleggingsfeilen muliggjør.
Tilgivelse er lettere enn tillatelse, og planleggingsfeilen består.
Referanser:
Tanner, R. J., & Carlson, K. A. (2009). Unrealistically optimistic consumers: A selective hypothesis testing account for optimism in predictions of future behavior. Journal of Consumer Research, 35(5), 810-822.
Teigen, K. H. (2017). Terningen er rund: Bedømmingspsykologi i tretten kapitler. Cappelen Damm.
Artikkelen er også publisert i Kunnskap Kristiania, som er Høyskolen Kristianias digitale kunnskapsmagasin.
