Kina
Ja, Kina er en meget interessant systemisk utfordring
I motsetningen til USA og store deler av den vestlige verden for øvrig, har Kina fokusert på å bringe hundrevis av millioner av mennesker ut av fattigdom, noe til og med IMF nå sterkt anbefaler, skriver Trygve Tamburstuen.
Trygve Melvin Tamburstuen er en norsk næringslivsleder, tidligere politiker og leder i Norges Friidrettsforbund.
SYNSPUNKT. «Kina representerer en systemisk utfordring for den regelbaserte internasjonale ordenen», sier NATO.
Javisst, Kina er en systemisk utfordring fordi Kina har utviklet et helt nytt økonomisk system. Og Vesten er tatt på sengen fordi de fleste vestlige land har sverget til nyliberalismens velsignelser, uten å se hvilke negative konsekvenser dette har ført til over tid. Kina kombinerer sentralstyrt kommunisme med rå kapitalisme og har utviklet politisk-økonomiske løsninger som har skapt den største endringen i verdensøkonomien siden den industrielle revolusjon.
Etter hvert har USA og resten av Vesten våknet, men det har skjedd sent, og nå forsøker USA å mobilisere det militær/industrielle komplekset for alt det er verdt. Trusler og maktspråk erstatter politisk klokskap. Dette setter verden i en farlig situasjon.
Språkbruken nå er nok delvis også ment for å dekke over det faktum at veksten i økonomien i den vestlige verden har falt, og at ulikhetene i samfunnet er blitt større; fordelene av globaliseringen har gått til en liten elite.
Kinas økonomiske suksess bygger på høy sparing, enorme investeringer, en stor og etter hvert godt utdannet arbeidskraft, tunge satsinger på forskning og et stort hjemmemarked. Og i motsetningen til USA og store deler av den vestlige verden for øvrig, har Kina fokusert på å bringe hundrevis av millioner av mennesker ut av fattigdom, noe til og med IMF nå sterkt anbefaler. Å øke inntektene til de fattigste 20% av befolkningen skaper en vesentlig økning av BNP, ifølge IMF, mens en tilsvarende økning til de rikeste 20% resulterer i en REDUKSJON av BNP.
I et historisk perspektiv er Kina i ferd med å vinne tilbake posisjonen de hadde før Europas industrielle revolusjon. Kinas relative andel av industriproduksjonen i verden var i 1750 over 40%, mens Europas andel var bare 13%. Kinas BNP var på dette tidspunkt 230 dollar, mens Europas var rundt 200 dollar. I mellomtiden er Kina blitt ydmyket av vestlige land på 1800-tallet og av Japan på 1900-tallet. Det er slik sett mye Kina har å revansjere når de er verdens nest største økonomiske og industrielle stormakt.
Denne «systemiske utfordringen» må altså sees i en sammenheng som er mye mer komplisert enn det NATOs uttalelse vitner om. USA og resten av de vestlige økonomiene må våkne opp og skrote den ensidige nyliberalismen. Finanskrisen i 2008 var forårsaket av «systemiske» feil i de vestlige finansinstitusjoner. De skapte nye problemer for resten av verden, som bare er forsterket i årene etter. Kina har vært vekstmotoren i verdensøkonomien etter kollapset.
Bidens nye økonomiske politikk er i så måte oppmuntrende, fordi den bygger på tiltak som vi vet fungerer. Men Bidens retorikk mot Kina og Russland – som NATO nå er blitt et haleheng til – er ikke løsningen. Politikere som har sverget til markedsliberalismens dogmer, er lette å avsløre når de i stedet for å reorientere seg i forhold til virkeligheten og lage ny politikk, trekker fram det militær/industrielle komplekset som sitt fremste virkemiddel.
Vi vet hva som fungerer når det gjelder å skape ny vekst. Og skulle vi ha glemt det, har Kina vist oss det. Vi må møte den økonomiske og industrielle utfordringen fra Kina med deres egne midler. Mens Kina tidligere kopierte, ligger de – og store deler av Sør Øst Asia for øvrig – langt foran oss når det gjelder nyskaping. USA og store deler av resten av den vestlige verden har vanskjøttet både sine egne økonomier og relasjonene til land i den tredje verden, mens Kina har brukt sine muligheter.
Og så har selvsagt Kina store internepolitiske utfordringer som vi ikke må lukke øynene for. Og de representerer en utfordring for andre stormakter som er ute etter hegemoni i regionen. Men disse utfordringene må vi møte på samme måte som vi møter dem overalt ellers. De fleste land har sine svin på skogen i forhold til «en regelbasert internasjonal orden».
Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.
