Begravelsesfølget i borettslaget

Trond Albert Skjelbred er partner i Apriil PR AS.

SYNSPUNKT: Nabokatten hadde nemlig tatt en mus og lekt med den til den var halvdød. Da faren til det ene barnet ble klar over dette hadde han drept musen i barmhjertighet til det lille dyret.

Nå var det begravelse.

De stod høytidelig samlet i en liten skråning med små spader og hageredskaper.

Musen var i det hinsidige.

«Lever den?», spurte jeg barna vel vitende om svaret. «Neeeeeeeeiiii!», ropte de i kor. Hvor dum går det an å bli, liksom.

«Faren min er slem!», sa det ene barnet.

Jeg prøvde å forklare ham at så ikke var tilfelle og at det var bra at faren hans hadde tatt livet av musen. Gutten så ikke på meg da jeg snakket. Han var utrøstelig.

Livet i et borettslag er fullt av slike episoder. Hvis du ser etter dem.

Jeg bor i Åsane i det samme huset som jeg bodde i da jeg var like gammel som disse barna på midten av 1970-tallet.

Jeg kan ikke huske hvilken dialog vi hadde med de voksne, men det var to ulike verdener med minimal kontakt. Hvis det var dialog med naboene så var det i form av tilsnakk. Vi hadde gjort noe galt og det ble påpekt.

En fotball som hadde kommet inn på feil plen. En speiderkniv som var blitt borte. Noen som hadde sneket seg inn i noen bunkerser fra krigens dager. Rykter om gatekriger. Slike ting.

Jeg kom tilbake til det samme borettslaget for 20 år siden. 78 rekkehus i en beskyttet og vakker furuskog i Åsane like ved en grendaskole. Idyll.

I slike perioder av livet hvor alt er travelt, barna er små og det er mye praktisk som må løses i hjemmet, er det lett å glemme å løfte blikket, lett å bli seg selv nok.

Da ville du gått glipp av Nils’en, en smilende, eldre kar med hvitt hår og ditto skjegg.

Han gikk ofte i bar overkropp og skjorten under armen når det var varmt i været. Hvis du sa hei til ham, stoppet han, tok den ene foten opp på steinmuren du hadde bygget, og slo av en prat. Gjerne om «mor si», som han sa. Hun var 95 år og bodde i Arna. Han var flink å besøke henne. Det var ekte kjærlighet.

Nils’en og jeg ble gode kompiser. Pratet om dette og hint når vi støtte på hverandre.

Helt til jeg en dag møtte ham ved postkassen og jeg kunne se at det var noe med blikket hans. Han kjente meg ikke igjen! Han hadde fått Alzheimer. Deretter gikk det kjapt nedover med ham og han er borte. Men minnene er der.

Jeg tenker ofte på ham når jeg steller i hagen. Hører at det rasler i grusen og at det er noen som kommer. Det er ikke Nils’en. Han er historie.

Livet er for vakkert til ikke å få meg seg disse episodene. Noveller i hverdagen.

Som et begravelsesfølge i borettslaget.

Jeg er takknemlig for at jeg ble invitert inn i deres verden.