Ja, vi trenger flere sykepleiere i fremtiden. Men det betyr ikke at løsningen på utfordringene i norsk helsevesen ensidig ligger i å pøse på med flere sykepleiere, skriver Erik Kollerud.

Håkon Mosvold Larsen / NTB

Hvordan løse utfordringene ved norske sykehus

Erik Kollerud
Publisert: 24. januar 2022 kl 09.53
Oppdatert: 24. januar 2022 kl 09.57

Erik Kollerud er leder i YS

SYNSPUNKT: I en lederartikkel i Dagens Perspektiv 21. desember i fjor fremfører redaktør Magne Lerø en flammende tale for at kapasitetsutfordringene i helsevesenet bør løses ved at sykepleierne får større lønnsvekst enn andre grupper.

Hvilken lønn sykepleierne skal ha skal ikke jeg mene noe om nå. Dette er et tema som løses mellom partene i lønnsoppgjøret. 

Mitt anliggende er at Lerø ikke helt forstår de organisatoriske utfordringene helsevesenet står i og debattene som foregår om lønnsdannelsen i Norge.

For å ta det første først. Lerø påstår at Stortinget har mislykkes i å styre helsevesenet og tilføre sykehus og sykepleierutdanning de ressursene som trengs i møte med en pandemi.

Ja, vi trenger flere sykepleiere i fremtiden. Men det betyr ikke at løsningen på utfordringene i norsk helsevesen ensidig ligger i å pøse på med flere sykepleiere.

Er det noe pandemien har vist oss klart og tydelig, er det at måten vi har organisert helsevesenet på er ineffektiv og gir oss langt færre sykehussenger enn vi kunne og burde ha hatt. Ved å benytte kompetansen og arbeidskraften som ligger i andre helse- og omsorgsyrker, og delt oppgavene på en mer hensiktsmessig måte, ville vi kunne ha økt kapasiteten betydelig og dermed hatt en langt høyere terskel for inngripende tiltak for resten av befolkningen.

Saken fortsetter under annonsen

En bedre bruk av helsefagarbeidere, helsesekretærer, renholdere, portører, sosionomer, vernepleiere, apotekteknikere og andre til oppgaver de er kvalifisert til, ville ha frigjort tid for leger og spesialiserte sykepleiere som de kunne brukt på de sykeste pasientene. Vi er ikke gode på å sette rett kompetanse på rett sted særlig når vi sammenligner med naboland som Sverige, Tyskland og Danmark 

Når Lerø skriver om det store behovet for enkelte yrkesgrupper 10, 20 og 30 år fremover, går han i samme felle som mange andre kommentatorer og behovsfremskrivere. De glemmer ofte at teknologien er i utvikling. Hvordan sykehusene behandler pasientene sine i 2040 er det ingen som vet.

Det eneste vi vet er at det helt sikkert ikke blir på den samme måten som i dag. Det er samspillet mellom organisering, ressursstyring, de ulike helseprofesjonene og teknologi som må avgjøre dimensjoneringen av helsevesenet vårt og hvor god behandling vi får i fremtiden. Det vil også kunne få en positiv bivirkning ved at det vil heve lønn og status til de ulike profesjonsgruppene.

Så til Lerøs andre poeng om at én gruppe helsearbeidere bør tas ut av den ordinære lønnsdannelsen og frontfagsmodellen og gis ekstra lønnstillegg. 

Uten å forskuttere årets oppgjør, kan det være mange gode argumenter for å heve enkelte yrkesgrupper og sektorer mer enn andre enkelte år.

Men der Lerø synes å mene at det bare er én yrkesgruppe som fortjener påskjønnelse etter to år med pandemi, vil jeg minne om at det er mange andre grupper som hatt det ekstra utfordrende de siste to årene, både i privat og offentlig sektor, som har stått på, ytt det lille ekstra og som i tillegg har hatt svak lønnsutvikling. Synes Lerø det er rettferdig å bare prioritere den ene?

Avslutningsvis vil jeg gi ham rett i én ting: Dagens praktisering av frontfagsmodellen oppleves som for rigid. Enkelte arbeidsgiverorganisasjoner har utviklet en tolkning av modellen der oppgjøret i frontfaget er et tak for alle andre oppgjør, og ikke en veiledende norm. Dette strider mot modellens intensjon og gjør det umulig å heve enkelte yrkesgrupper og sektorer.

Saken fortsetter under annonsen

Frontfagsmodellens grunnidé er å sørge for at lønnsutviklingen er noenlunde lik i ulike sektorer over tid. Ikke nødvendigvis hvert eneste år. Derfor må vi kunne diskutere størrelsen på potten, ikke bare hvordan vi fordeler den. 

Dette blir en viktig diskusjon i årets oppgjør som vi snart skal i gang med. Vi har alle et felles mål om en best mulig offentlig sektor og et best mulig helsevesen med god tilgang på godt kvalifisert personell. Men det oppnår vi ikke hvis vi trekker ut én enkeltgruppe og glemmer alle de andre.