Bet_Noire

Mer kongemakt?

J.K. Baltzersen
Publisert: 25. januar 2022 kl 08.48
Oppdatert: 25. januar 2022 kl 09.02

J.K. Baltzersen er samfunnsdebattant og forfatter.

SYNSPUNKT:  Slik ble det også ved arveprinsessens nylige myndighetsdag, en fødselsdag hun deler med sin tipp-tipp-oldefar Oscar II, vår siste unionskonge.

Gjennom hele høsten har vi sett hvordan vår viktigste demokratiske institusjon, Stortinget, har sviktet gjennom først og fremst pendlerboligsakene. Likefullt er det mange som har et stort behov for å spre demokrati til flere kroker av vårt statsstyre.

Det sies ofte at kongehuset blir sittende så lenge det oppfører seg. Det er fristende å replisere at Stortingspartiet (ja, det ene partiet med sine ulike fløyer, formelt organisert i forskjellige partier) blir sittende uansett hvor dårlig det oppfører seg.

Da den nylig avgåtte amerikanske president Theodore Roosevelt var på europaturné i 1910 for å besøke Kristiania i anledning sin Nobels fredspris for 1906, var han også innom Wien, der han besøkte Østerrike-Ungarns keiser og konge Franz Josef. Da skal Roosevelt ha spurt den gamle monarken hva poenget er med monarki i det tyvende århundre. Monarken skal ha svart: å beskytte mine folk mot deres regjeringer.

Populærhistorien er at parlamentarismen ble innført i Norge i 1884, og at våre konger siden 1905 ikke har vært på kant med våre demokratisk valgte myndigheter. Begge deler er en sannhet med modifikasjoner. Historikere og statsvitere beskriver ofte innføring av parlamentarismen som en prosess fra 1884 til rundt 1908. På 1890-tallet ble en regjering sittende til tross for Stortingets vedtatte mistillit.

I 1911 ble kontrasignaturregimet endret til å inkludere militære kommandosaker og til at monarkens signatur ble den egentlige kontrasignaturen. I 1913 truet Haakon VII med å abdisere grunnet forslag om å vingeklippe ham. Abdikasjonen uteble, men spørsmålet om vetorett mot grunnlovsforslag (noe det da var lang konstitusjonell praksis med, men som Eirik Holmøyvik i Maktfordeling og 1814 har sannsynliggjort at Riksforsamlingen ikke ønsket) ble endelig avklart til Stortingets fordel.

Saken fortsetter under annonsen

I det klassiske verket om den engelske konstitusjonen ved Walter Bagehot får vi høre at monarken i et konstitusjonelt monarki har tre rettigheter, nemlig retten til å bli rådspurt, retten til å oppmuntre og retten til å advare. Kongen i statsråd og jevnlige audienser med statsministeren gir anledning til å utøve disse rettighetene.

Både Olav Vs spørsmål til bilbeltepåbudet og Harald Vs intervensjon i saken om monarkens religionsplikt kommer inn under Bagehots rettigheter.

I f.eks. en pandemi kan det komme godt med at forslag må legges frem for en fast ikke-partipolitisk aktør som kan finne på å stille spørsmål, noe som kan bli pinlig hvis saken ikke er godt nok forberedt. Selvsagt kan man dog lure på hvor mye det hjelper med alle de snarveier og krumspring politikere blir tatt i når vedtak er faktum.

Vi har også konseptet reservemyndighet, dvs. kongemakt som bare brukes i ekstraordinære situasjoner. Kongens nei i april 1940 kan sies å være en benyttelse av denne reservemyndigheten. Når behovet for den igjen skulle melde seg, kan vi komme til å angre på å ha avskaffet den. På den annen side gir reservemyndigheten ingen garantier. Den italienske kongen utnevnte Mussolini i 1922, og det var først i 1943 at han fikk ham arrestert, noe som kort tid senere førte til etableringen av den italienske sosialrepublikk.

Men holder det med Bagehots rettigheter og reservemyndigheten? Og er det gitt at det bare skal gå én vei med kongemakten? Europas to fyrstedømmer, Monaco og Liechtenstein, har fortsatt betydelig makt hos sine fyrster.

Faren for flertallstyranni har vært et argument for en sterkere kongemakt, som korrektiv til folkemakten

I forbindelse med kroningsjubileet i 2006 foretok Sentio og Adresseavisen en meningsmåling om monarkiet. Blant spørsmålene var om monarken burde få mere makt. I underkant av tyve prosent svarte ja på spørsmålet. Det er langt fra et flertall, men det er allikevel oppsiktsvekkende at så mange mente det, gitt hvor politisk ukorrekt det er, og fravær av støtte for synspunktet i samfunnsdebatten. Blant dem under tredve i samme meningsmåling svarte rundt tredve prosent at de støttet mere kongemakt. Det er ikke alltid at slike synspunkter er utdøende. Dette var riktignok én meningsmåling, men det var likefullt oppsiktsvekkende.

Saken fortsetter under annonsen

Faren for flertallstyranni har vært et argument for en sterkere kongemakt, som korrektiv til folkemakten. Blant tenkere som har advart mot en for sterk folkemakt, finner vi Alexis de Tocqueville, Bertrand de Jouvenel, Robert Nisbet, Friedrich August von Hayek, Erik von Kuehnelt-Leddihn og Hans-Hermann Hoppe. Selveste maktfordelingsprinsippets far, Montesquieu, uttalte at demokratier synes som de frieste samfunn, men at her forveksles folkets frihet med folkets makt.

Johan Scharffenberg uttalte på 1940-tallet at Norge er en republikk der statsoverhodet er arvelig og bærer tittel av konge. Scharffenberg tok også i sin bok Quo vadis Norvegia? til orde for å styrke kongemakten med et forslag som kort fortalt gikk ut på at en konflikt mellom kongemakt og folkevalgte kunne løses med folkeavstemning. Noe slikt burde vi kunne se på med friske øyne.

Monarkidebatten bør uansett ikke være utelukkende om å føre utviklingen i én retning.