Norge har verdens kjedeligste eliter

­En fersk bok identifiserer den norske eliten som 1900 mennesker som i kraft av sine roller og posisjoner har makt og innflytelse i sentrale deler av det norske samfunnet.

Elitene, slik de beskrives i boken «Eliter i endring», er toppsjefer i toneangivende virksomheter innen privat og offentlig sektor. Dataene er fra en stor undersøkelse fra 2015 og sammenlignes med resultatene fra samme type undersøkelse i 2000. Et hovedspørsmål i boken er om eliten i Norge endrer seg i takt med tiden.

Forfatterne har «tatt for seg» toppledelsen i følgende ti sektorer/bransjer: Kirken, forskning og høyere utdanning, kulturlivet, media, næringslivet, organisasjoner, politikk, statsforvaltning, politi- og justisvesen og Forsvaret.

LES MER ELITER:

• Norge har verdens kjedeligste elite

• Dette er den norske eliten

• Eliten som ikke vil være elite

• Vi må være på vakt mot det som putrer under overflaten

Bra at de er «kjedelige»

Professor i sosiologi, Fredrik Engelstad, er langt på vei enig i vår påstand om at Norge har «verdens kjedeligste elite».

− Men det tror jeg er bare bra, legger han til.

De som utgjør eliten i Norge utøver sin innflytelse gjennom en eller flere av følgende fire dimensjoner: makt i form av posisjon, gjennom tilgang på ressurser (pengemakt) gjennom kulturell kapital, gjennom sin kunnskap og ekspertise.

Et særtrekk ved den norske eliten er at den skiftes ut ganske fortløpende. Du er toppsjef i et departement i kun noen år. Du er på Stortinget i en periode av gangen.

− Det er ikke så mange som var i eliten i 2000 som fortsatt er det i 2015. De fleste blir skiftet ut, sier Engelstad. Men noen gjengangere er det selvsagt. Enkelte næringslivsledere, som for eksempel Kjell Inge Røkke, are still going strong. Og enkelte toppsjefer i statsforvaltningen er fortsatt akkurat det, toppsjefer i statsforvaltningen. Men de kan kanskje ha byttet stilling i løpet av 15-årsperioden, forklarer eliteforskeren.

Et kjent eksempel i så måte i Norge er posisjonene i det såkalte «jerntrianglet» − Finansdepartementet, Statistisk sentralbyrå og Norges bank. Gjennom historien har mange toppledere i dette trianglet «byttet jobb seg imellom» – og de har gjerne utdanning i samfunnsøkonomi fra Universitetet i Oslo. Men de siste årene har denne «profesjonslogikken», som Engelstad kaller det, blitt mindre framtredende.

Forsvarer «systemet»

Norske eliter er litt mer folkelige enn andre. I boken konkluderer forfatterne med at norske eliter i stort er «forsvarere av den norske samfunnsmodellen». De kan ha ulike syn på enkeltsaker, og ulike elitegrupper kan være sterkt uenige om politikk, men de aller, aller fleste har tro på «systemet».

I Frankrike og enkelte andre land går veien til eliten gjennom noen få spesielle skoler. Kommer du ikke inn eller igjennom der, er eliteløpet kjørt. Slik er det ikke i Norge. En kjent internasjonal eliteforsker C. W. Mills, mener at eliter kommer fra det samme kulturelle lag og at de skifter posisjoner seg imellom. Det er med andre ord ikke mye rom for «nykomlinger». Slikt er det mindre av i Norge.

− Elitene er ikke så segmentert i Norge som i en del andre land, sier Engelstad.

Elitene er relativt stabile. Det er få forskjeller knyttet til roller og posisjoner mellom 2000 og 2015. Eliten bruker lang tid på å endre både standpunkter, holdninger og type medlemmer.

− Det har skjedd større endringer i politikken enn det har i elitene, påpeker Engelstad.

Den største forskjellen er at det er mange flere kvinner blant eliten i 2015 enn i 2000. Men fortsatt består den norske eliten av «godt voksne, hvite menn». Selv om eliten er veldig «for mangfold», er den selv ikke særlig mangfoldig − ennå.

Hva mener eliten om «folk flest»?

Boken er tydelig på at den norske eliten har ganske god legitimitet i folket og at den selv «står på folkets side» og er fornøyd med demokratiet som system i Norge − i alle fall langt på vei.

Resultatene i undersøkelsene dokumenterer likevel at mange medlemmer av eliten har en skeptisk holdning til viktige sider av borgernes demokratiske deltakelse:

• Mange av dem mener at velgerne lar seg for mye lede av politikerne.

• Et lite mindretall av eliteindividene mener at velgerne har for lite kunnskap om politikk til å kunne til å delta i valg på en fornuftig måte.

• Et klart flertall mener at det er for mye politisk likegyldighet blant borgerne.

• Og ganske mange av dem irriterer seg øyensynlig over at folk flest engasjerer seg for lite i politiske spørsmål.

• Dessuten – nærmest som en kontrast til det første punktet – mener et stort flertall av eliten at politikerne er for opptatt av å følge stemningsskifter i befolkningen, noe som gjør politikerne svake og vinglete.

En stereotyp forestilling om at elitene er mest høyreorientert, får ikke støtte i undersøkelsen. Med et avvik på noen få prosentpoeng i den ene eller den andre retningen er det rimelig å si at elitenes stemmegivning speiler befolkningens politiske standpunkter. Den gruppen som er mest «høyreorientert» i eliten er Forsvaret.

Eliten vs folket

Forskerne har sett på noen særskilte utviklingstrekk og verdimessige konfliktsaker i det norske ordskiftet i både 2000 og 2015 for å se om elitene har endret standpunkt og om de er i takt med befolkningen som helhet. Likestilling, innvandring, klima og internasjonalisering er blant de temaene boken tar for seg.

Elitene er i det store og det hele på linje med folkemeningen. Men de er mer liberale enn «folk flest».

− Dette har nok mye å gjøre med at de fleste i elitene har høyere utdanning, og folk med høyere utdanning er gjerne mer liberale og tolerante enn andre, sier Fredrik Engelstad.

Selv om det norske folk ifølge meningsmålinger er «for likestilling», og et stort flertall mener at «det er rett å kvotere inn kvinner i styrer», er eliten hakket mer positiv enn allmuen. Mens 30 prosent av «folk flest» mener at «likestillingen har gått langt nok», mener kun 13 prosent av eliten det samme.

Den samme tendensen ser man når det gjelder innvandring. Og her er forskjellene mellom «folket og eliten» enda større: 55 prosent av majoritetsbefolkningen er uenige i at «innvandring truer nasjonal egenart» mens hele 85 prosent i eliten er uenig i en slik påstand.

«Sett som helhet er avstanden mellom elitene og befolkningen i synet på innvandring atskillig større enn for likestilling. Samtidig er befolkningen mer polarisert fordi mellomgruppen (de som «ikke vet» eller svarer «ingen betydning») er liten. At sterke ytterfløyer står mot hverandre, gjør at nivåforskjellene blir store og betydningsfulle», heter det i boken.

Dette tyder på at holdninger til innvandring representerer en verdikonflikt som neppe blir mindre i årene som kommer, er forskernes konklusjon.

Det samme mønsteret med en mer «liberal elite» viser seg også når spørsmålet dreier seg om klima og miljø og om internasjonalisering. Et solid flertall i folket mener klimatrusselen er reell, men elitene er likevel noe mer «pro» klima enn folk flest. Forskjellene elitene imellom går gjerne på hvilke klimatiltak som trengs – utfasing av oljevirksomheten eller ikke? Kutte utslipp «ute eller hjemme»?

Det samme gjelder i spørsmålet om viktigheten av internasjonale avtaler og forpliktelser – elitene er noe mer «for» enn resten av befolkningen.

Men elitene er også mindre likhetsorientert enn «folk flest». Det er flere innen eliten som mener at lønnsutjevningen ikke trenger å gå lenger enn det «vanlige folk» mener.

− Dette kommer vel av at også innen eliten tenker folk på seg selv. De tjener gjerne mer enn andre, og er mindre opptatt av utjevning enn de som har dårligere lønnsbetingelser, sier Engelstad tørt.

Om boken og undersøkelsen

Hvem utgjør elitene i det norske samfunnet, hvor kommer de fra, og hva vil de? Boken «Eliter i endring» undersøker hvordan norske eliter forholder seg til viktige spørsmål innen samfunnsutvikling og politikk. Er elitene i takt med folk flest, eller lever de i sin egen verden? Utgjør de en enhetlig gruppe, eller er det store interne forskjeller og uenigheter?

I «Eliter i endring« ligger hovedvekten på elitenes forhold til demokratiet, og avstanden mellom dem og folk flest. Boken beskriver utviklingstrekk fra 2000 til 2015 og undersøker elitenes syn på viktige trekk ved samfunnsutviklingen, som økt ulikhet, klimakrise, likestilling, endringer i mediene. I diskusjonen legges hovedvekten på elitenes forhold til mediene, deres syn på ulikhet og oppfatninger om likestilling.

Boken er skrevet av:

• Fredrik Engelstad, professor emeritus i sosiologi ved Universitetet i Oslo og forsker I ved ISF

• Trygve Gulbrandsen, forsker ved ISF

• Arnfinn H. Midtbøen, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo

• Mari Teigen, forsker ved ISF og leder for CORE – Senter for likestillingsforskning

Boken bygger på to store undersøkelser fra henholdsvis 2000 og 2015 av norske toppledere innen næringsliv, politikk, forskning og medier.

Bruttoutvalget – altså hele elitepopulasjonen slik forskerne har definert den − var på 1988 i 2000/2001, med svarprosent på 87. I 2015 var bruttoutvalget på 1939 og svarprosenten på 71,5. Det viser at forskerne har svært høy svarprosent i undersøkelsene som ligger til grunn for boken.

Saksorientert elite

Men altså, norske eliter er i stor grad ganske lik den befolkningen de representerer eller er sjefer for. Deres holdninger er noenlunde på linje med folkets. Likevel brukes begrepet «elite» for alt negative det er verdt – særlig i det politiske ordskiftet, og gjerne i heftige debatter mellom ulike medlemmer av den politiske eliten …

− Dette med å bruke elitebegrepet om folk som drikke kaffe med melk på Grünerløkka i Oslo blir svært upresist og er jo bare retorikk. «Kaffe latte-eliten» finnes ikke, sier Engelstad.

Elitene i Norge er nokså bredt sammensatt. Og du kan nå «til topps», selv om du kommer fra arbeiderklassen. Det tar dog noe lenger tid, og veien kan være mer kronglete enn for dem som kommer fra mer møblerte hjem.

Til daglig omgås ikke hele bredden av elitene i Norge i særlig grad. Topplederne i næringslivet har lite med kirkeledere å gjøre og vica versa. Men ulike elitegrupper møtes jo innimellom. På årsmiddagen til Norges bank, på NHO-konferansen, gjennom Forsvarets sjefskurs. Det er noen arenaer der elitegruppene treffes, og nesten bare dem.

− Men disse felles møteplassene skjer på et litt famlende nivå. Det er mer vanlig at enkelte av elitegruppene finner sammen i sak. Og da kan de bli en sterk maktfaktor, mener Engelstad.

For eksempel er det vanskelig for politikerne å stå imot hvis LO og NHO fronter felles sak.

Næringslivseliten er den gruppen som skiller seg mest fra de andre elitegruppene. Næringslivet er mindre opptatt av utjevning og regulering enn andre og de er mer for en liberal økonomisk politikk. Næringslivseliten skiller seg også ut ved at den har skyhøyt mer i lønn og formue enn alle andre deler av eliten. Rundt 20 prosent av næringslivseliten er påfallende mer «høyrevridde» og egentlig motstandere av den norske modellen, enn resten av elitegruppene.

Næringslivstoppene er også hakket mer internasjonalt rettet enn andre grupperinger, selv om også statsforvaltningen framstår som «glade internasjonalister».

Et litt «artig» poeng her er at mens elitenes holdning til norsk EU-medlemskap var svært positiv i 2000, har andelen som mener Norge bør inn i EU sunket dramatisk i 2015. I 2000 mente 79 prosent i eliten at Norge burde søke seg helt inn i EU, mens dette tallet hadde sunket til kun 59 prosent i 2015. Den samme tendensen så man også blant næringslivseliten – her sank støtten til EU-medlemskap som en stein, fra 90 til 59 prosent. Dette tror Engelstad rett og slett dreier seg om en pragmatisk tilpassing til folkemeningen.

− Ja, så lenge Norge er med i EØS og andre viktige internasjonale fora, tror jeg eliten tenker at det ikke er så nøye med EU-medlemskap. De tilpasser seg rett og slett.

Griske og grådige?

Et klassisk argument «mot» eliten, er at den «grabber til seg». At eliten skaper verdier som i stor grad tilfaller den selv. Fredrik Engelstad mener et slikt resonnement blir for enkelt.

− Man kan jo ta saken med næringsminister Jan Christian Vestre for bare et par uker siden, der han vil redusere lederlønningene i de offentlig eide selskapene. Protestene som kom etter det forslaget, kan være et eksempel på at eliten «tenker på seg selv».

− Men det er en blanding her. Ja, eliten er sikkert til en viss grad opptatt av egen vinning, men dette bunner også i mye vanetenking, tror jeg. Man tenker avkasting på klassisk vis.

− Det finnes jo eksempler på det motsatte. Se på oljefond-sjef Nicolai Tangen. Han har gitt avkall på en milliardformue for å få en morsom jobb og mer makt. Det er jo det som er kult med å jobbe, at eliten bare skal berike seg selv, det argumentet holder ikke helt hjem.

Det er mange «usympatiske» og grådige ledere i Norge. Men mange av dem er gjerne på nivået under selve eliten, mener Fredrik Engelstad. Dette kan være «rikinger» som bedriver sosial dumping eller som på annet vis «utnytter systemet».

− Men hvis man er på toppen, tar man gjerne mer ansvar for det konstitusjonelle, for den helheten man er en del av, sier sosiologiprofessoren.

Det store, filosofiske og sosiologiske spørsmålet blir: Trenger vi eliter?

− Ja. Absolutt, svarer Fredrik Engelstad kontant. – Noen må ta ansvar. Noen må lede og organisere samfunnet.

Hva nå?

Én stor forskjell på journalistikk og forskning er at journalister flest synes 2015 er «veldig lenge siden». Så vi stresser litt på akkurat det, har ikke verden forandret seg veldig mye siden 2015, som er da den siste undersøkelsen som boken og forskningsresultatene er basert på?

Engelstad er bare litt enig.

− Som nevnt, så endrer eliten seg sakte. Og hvis du ser på perioden mellom 2016 og 2020, så har det ikke skjedd så store endringer. Jeg tror vi hadde fått omtrent samme resultat om undersøkelsen hadde blitt gjort i januar 2020, påpeker han.

Så legger han til:

− Men, ser vi på tiden etter mars 2020 … Etter at staten stengte ned Norge med en statlig inngripen i samfunnet av en karakter vi ikke har sett i moderne tid … Og alt som har skjedd etterpå. Med strømkrise og krig i Europa …

− Hadde vi gjort undersøkelsen i dag, eller helst om ett år eller to, ja, da kan det hende at resultatene kunne blitt noe annerledes.

− Husk at entusiasmen for demokratiet har sammenheng med stigende velferd. Da kan høye priser og flere flyktninger påvirke folkemeningen, og deretter eliten.

Fredrik Engelstad er ikke fremmed for at møtet mellom folk og elite kan bli mer anstrengt i årene som kommer.

− Dette handler ikke om at folk er «dumme». Men egen livssituasjon preger naturlig nok folks holdninger. Jeg tviler på at strømprisene vil blir så mye lavere i nær framtid. Det grønne skiftet vil nok ikke gi billigere strøm med det første, særlig ikke hvis vi skal fase ut olje og bensin. Vi risikerer knapphet på energi i en lang periode framover, og det vil skape konflikter.

I boken er konklusjonen enda klarere: «Mulighetene for sosial polarisering kan se ut til å være større enn noen gang siden annen verdenskrig».

Lederskap

Det ligger noen humper i veien foran oss nå. Og for å kunne komme velberget over dem, trenger vi en type lederskap vi foreløpig ikke har utviklet nok av i Norge, mener Fredrik Engelstad: Evnen til å snakke og kommunisere med folk.

Engelstad viser til to eksempler han mener tar for seg sammenhengen mellom handling og kommunikasjon: − Erna Solberg snakket godt med folk som statsminister. Hun var folkelig. Men hun brukte likevel rekordmye oljepenger, noe vi ikke kan gjøre lenger. Jonas Gahr Støre tar noen fornuftige grep, men han greier ikke å kommunisere hvorfor han gjør det til folk flest.

Det er egentlig bare å kaste et kjapt blikk utover Norges grenser, hvis man vil bli bekymret for framtiden. Krig i Ukraina, Putin og energikrise er en ting. Valgene i Sverige og Italia der ytre høyre har kommet i maktposisjon, kaoset i Storbritannia og situasjonen i USA – det kan se veldig «mørkt» ut.

Fredrik Engelstad prøver å berolige:

− USA er jo ganske langt ute i horisonten. Der står jo kampen i realiteten om man skal ha politikk eller ikke. Det er en situasjon vi er langt unna. Hos oss dreier det seg om hva vi skal bruke staten til, ikke om vi skal ha en stat eller ei.

Når det gjelder krigen i Ukraina og støtten til det ukrainske folk, vil det bli en utholdenhetsprøve, spår Engelstad.

− Blir kostnadene for solidaritetspolitikken for høy for lenge, vil folket gå lei først, mens elitene vil forsøke å holde på solidariteten. Enn så lenge er elite og folk «på lag» her.

Men det er på ett område Fredrik Engelstad ser for seg et større konfliktnivå i Norge i framtiden: Synet på distriktspolitikk.

− Her er det en stor kløft mellom folket i distriktene og eliten, som gjerne holder til i Oslo og de store byene. Folket føler seg ikke sett av elitene. Dette er en ulmende konflikt som jeg tror vil vokse seg større. By mot land, nord mot sør.