Synspunkt | Hans-Erik Skjæggerud: Skulder ved skulder når regnet pisker oss i ansiktet

­Hans-Erik Skjæggerud er leder av arbeidstakersammenslutningen YS.

Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

SYNSPUNKT: YS Arbeidslivsbarometer 2023 viser at det er langt mellom hverdag og krise. Det har i år blant annet sett på hvordan norske arbeidstakere opplever arbeidshverdagen. Og vi har fått tilbakemeldinger som er alarmerende.

De med kort utdanning opplever sine arbeidsdager som mindre fleksible, mindre likestilte og de oppgir en dårligere balanse mellom jobb og fritid.

I den andre enden rapporterer ansatte med lang utdanning om mye høyere grad av fleksibilitet, likestilling i hjemmet og ikke minst bedre balanse mellom jobb og fritid.

Alvorlig utvikling

Vi aner konturene av et klassedelt arbeidsliv. Det er alvorlig. Vi kan ikke ha det sånn at fordi du har kort utdanning, og du må være fysisk på jobb, skal arbeidslivet oppleves tøffere enn for dem med lang utdanning.

Alle arbeidstakere i Norge utgjør enormt viktige brikker for å få små og store lokalsamfunn til å gå rundt. Vi må derfor legge til rette for at alle skal kunne trives og blomstre i jobbene sine, uansett hvor de er.

Vi har akkurat lagt bak oss et av de verste ekstremværene vi har sett i Norge på lenge. Skadene er massive, og inntrykkene er voldsomme.

Jeg har snakket med medlemmer som har jobbet overtid for å sørge for å re opp alle sengene på hotellene de jobber på fordi det brått ble gjort om til evakueringshotell. Når mange må evakueres, stiller yrkessjåførene opp og sørger for at vi kommer oss trygt frem. Og når togene ikke lenger kan gå, bretter våre medlemmer i flyselskaper og i busselskapene opp ermene og sørger for at Norge fortsatt henger sammen, at vi fortsatt kan se og klemme hverandre.

Det som kjennetegner disse arbeidsgruppene, er at mange av dem har kort utdanning, og de må møte opp fysisk for å få gjort jobben.

Noen av våre beste kvinner og menn

Dette er noen av våre beste menn og kvinner som har bidratt under ekstremværets herjinger. De har sørget for trygg og sikker evakuering, at menneskene, som er blitt rammet av uværet, har hatt en seng å sove i når de ikke har kunnet sove hjemme, og at de har fått frokost når de har stått opp.

Vi så det samme under koronapandemien. Ansatte i dagligvarehandelen tok på seg munnbind og sørget for at det var matvarer i hyllene. Bussjåføren sørget for at sykepleieren og legen kunne komme seg på jobb, mens yrkessjåføren kjører mat til butikkene, uansett hvor i Norge du bor.

Igjen var det de som måtte møte på jobb som på mange måter bar den tyngste børen.

Applausen som stilnet

Under pandemien gikk vi ut på verandaen og klappet for innsatsen til helsepersonellet. Det var fint og rørende, og jeg hadde et håp om at klappingen skulle gi seg utslag i noe mer.

Dessverre viser årets arbeidslivsbarometer at det gjorde det ikke. For et klapp fra en balkong gir deg ikke muligheten til å få bedre balanse mellom jobb og fritid. Det gir deg heller ikke mer lønn og mer likestilling.

Nå klappes det ikke fra balkonger. Nå er vi travelt opptatt med å sørge for at Hans’ herjinger blir så små som mulig, og at vi snart kan gjenoppbygge lokalsamfunn igjen.

Og når vi skal gjøre det, må vi ha i bakhodet at for å overleve kriser, enten det er pandemi eller ekstremvær, så må hele laget med. Det er i hverdagen vi legger grunnlaget for de store anledningene. Det er i hverdagen vi bygger laget.

Skal vi fremover klare å stå skulder ved skulder når regnet pisker oss i ansiktet, må vi allerede nå ta signalene på alvor om at vi beveger oss mot et klassedelt arbeidsliv – og vi må handle. Arbeidsgivere og politikere må gå i dialog med oss tillitsvalgte, finne ut hvor skoen trykker og hvordan vi kan fikse det.

• LES OGSÅ: Stadig færre ønsker seg etter- og videreutdanning