Høylytte protester: Vi har ikke tid. Redd planeten vår.

Problemet med mye av historiefortellingen om natur- og klimakrisene er at vi som publikum ikke identifiserer oss med helten fordi historiefortellerne gir oss rollen som skurk eller fiende, skriver Terje Gaustad. Foto: Filippo Bacci | iStock Photos

Synspunkt | Terje Gaustad: Når publikum er fienden

Publisert: 11. oktober 2023 kl 08.25
Oppdatert: 12. oktober 2023 kl 13.29

­Terje Gaustad er førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania. Han har lang erfaring fra internasjonal filmbransje.

Lyst til å sende oss et innlegg? E-post-adressen er synspunkt@dagensperspektiv.no

 

SYNSPUNKT: «Vi mennesker er blitt det store stygge trollet», skriver generalsekretær Bente Lier i Norsk Friluftsliv i en kronikk om nedbygging av norsk villmark, publisert på NRK Ytring 11. september.

Hennes fortelling er representativ for mye av historiefortellingen om natur- og klimakrisene. Den passer inn i en overordnet historie om at menneskene ødelegger naturen.

Selv om de fleste sikkert kan være enige i innholdet, fungerer denne historiefortellingen dårlig når du snakker til mennesker og ikke til naturen.

Den gjør publikum til fienden.  

Saken fortsetter under annonsen

Vi identifiserer oss med helten

En historie er fylt med karakterer som skaper handling og spenning. Typisk vil det være en helt (protagonist) som skal nå et mål, og en skurk eller fiende (antagonist) som står i veien og som helten må nedkjempe for å nå sitt mål.

Dette er en elementær karakterstruktur som vi finner igjen i alle typer historier fra folkeeventyrene om gutten som skulle vinne prinsessen og halve kongeriket til næringslivshistorier om gründeren som skulle revolusjonere bransjen sin. 

Historienes sterke påvirkningskraft springer ut av vår evne og tilbøyelighet til å identifisere oss med helten. Gjennom empati identifiserer vi oss med helten og heltens mål. Denne innlevelsen medfører at vi opplever historien fra heltens perspektiv. Vi ser verden gjennom heltens øyne og føler med helten.

Når det går dårlig for James Bond føler vi bekymring og når det går bra føler vi begeistring. Vi føler altså med ham, ikke om ham. Historiens påvirkning skjer på et dypt plan, og ikke gjennom det logiske filteret vi bruker når vi vurderer et vanlig argument. 

Er mennesket naturens fiende?

Problemet med mye av historiefortellingen om natur- og klimakrisene er at vi som publikum ikke identifiserer oss med helten fordi historiefortellerne gir oss rollen som skurk eller fiende.

Saken fortsetter under annonsen

Resultatet kan bli at vi identifiserer oss med fienden i historien, men da vil heltens mål være negativt og truende i våre øyne. Vi risikerer å bli fratatt hyttedrømmen, sydenturen, eller den behagelige kjøreturen til og fra jobb. Forskningen viser også at vi ofte har vanskelig for å identifisere oss med negative karakterer.

 

«Problemet med mye av historiefortellingen om natur- og klimakrisene er at vi som publikum ikke identifiserer oss med helten fordi fortellerne gir oss rollen som skurk eller fiende.»

 

Et annet sannsynlig resultat av å få skurkerollen er derfor at vi ikke identifiserer oss med noen av karakterene. 

Men uten identifikasjon blir innlevelsen i historien borte, og vi tar en ren tilskuerrolle. Vi får et distansert forhold til budskapet, og historien mister sin påvirkningskraft. 

Eller er vi naturens redning?

Saken fortsetter under annonsen

Publikums rolle i den overordnede historien om hvordan menneskene ødelegger naturen står i skarp kontrast til historiene grønnvaskerne forteller oss. Dette er historier som fortelles om hvordan produkter og tjenester er miljøvennlige,  selv om de i virkeligheten ikke er miljøvennlige.

Her gir historiefortellerne oss helte-roller, og grønnvaskerne selv tar typisk hjelper-roller. De hjelper oss i å nå våre bærekraftsmål. 

Et klassisk eksempel er historiene fra Gilde og Nortura om hvordan du kan bidra til bedre dyrevelferd. «Står det Gilde på pakka, skal du være trygg på at kjøttet er norsk, og at dyra har det bra». Her er du helten som bidrar til dyrevelferd gjennom å ta et aktivt valg i butikken.  

Historiefortelling viser ikke nødvendigvis sannheten

At historiefortelling skaper mening, men ikke nødvendigvis reflekterer sannhet, ble tydelig illustrert da NRK Brennpunkt kunne vise oss videoklipp av grisunger som ble avlivet ved å bli slengt i veggen, og griser med betente sår som levde i sin egen avføring. 

De attraktive historiene, hvor vi enkelt kan identifisere oss med helten, kan dominere de vanskelige, hvor vi får skurke-rollen, uten å ha noe rot i virkeligheten. Dette er storytellingens mørke side. 

Gapet mellom behovet for endring i bærekraftig retning, som blir formidlet i historiene om natur- og klimakrisene, og de beskjedne resultatene vi faktisk oppnår, er enormt. 

Saken fortsetter under annonsen

Mange opplever nok også at gapet vokser når vi ser svake valgresultater for Miljøpartiet De Grønne og hører Unge Høyre-leder Ola Svenneby si at «generasjon Greta Thunberg er død».  

Strategisk historiefortelling

Mitt argument er at dette gapet delvis skyldes lite effektiv historiefortelling. Når vi sier at menneskene ødelegger naturen, gir vi publikum fiende-rollen, og resultatet blir at historiene ikke får noen positiv påvirkningskraft. 

Et enkelt strukturelt grep i historiefortellingen ville være å slå sammen de to karakterene natur og menneske til en. Å tenke på menneskene som en del av naturen. 

Da blir historiene om å redde naturen historier om å redde oss selv. Som publikum kan vi da tre ut av fiende-rollen og innta helte-rollen klar til kamp.