2500 milliarder ­venter i ­bakken

Europa forbruker 20 prosent av verdens mineraler, men produserer kun 3 prosent av dem. Og det kan bli et stort problem, da tilgangen blir stadig vanskeligere for en rekke viktige mineraler og jordarter. Som olje og gass er ikke mineraler fornybare råvarer, og som med gass og olje blir det stadig vanskeligere å få fatt i dem. 

Men til forskjell fra olje og gass, har ikke jakten på mineraler vært særlig høyt prioritert i Norge. Selv om det ifølge beregninger fra Norges geologiske undersøkelse (NGU) ligger urealiserte verdier for minst 2500 milliarder kroner i norske fjell og daler – nesten to tredeler av Oljefondet – er det langt mellom gruvene her til lands (se figur 1). 

Regjeringen, ved næringsminister Trond Giske, har lenge varslet en egen mineralstrategi. Strategien er blitt usatt flere ganger, men nå sies det at den skal komme ifør sommeren. April er stalltipset. 

I EU har man for lengst innsett at den manglende mineralproduksjonen er et problem.  

Den industripolitikken som føres i flere av de nye vekstlandene i verden, har gitt grobunn for bekymring. Av de mest kritiske stoffene produseres mesteparten i Kina, Russland, Kongo og Brasil. Mer enn 90 prosent av verdens produksjon av sjeldne jordarter skjer i Kina.  Allerede på Deng Xiaopings tid (Kinas sterke mann etter Mao, regjerte fra 1976 til 1997) startet Kina sin storsatsing på mineraler og såkalt sjeldne jordarter. 

«Mineralene skal bli for Kina, det oljen er for Saudi Arabia», skal Deng ha sagt. 

Ideen om å være selvforsynt med sjeldne jordarter, mineraler og metaller har bidratt til prisoppgang. Kina er selvforsynt enn så lenge, USA kan bli det, mens EU risikerer å bli sittende igjen med svarteper. I dag er EU helt avhengig av import av de fleste av disse stoffene, og manglende tilgang kan bremse utviklingen innen flere industrisektorer, blant annet innen den sårbare fornybarindustrien.

Kinas aktive rolle «ute», handler også mye om råvarer og gruvedrift.  Kinas aktiviteter i Afrika er i stor grad basert på gruvedrift. Og nå ønsker Midtens Rike også å kjøpe seg adgang til Grønland – både for å få tilgang til de store jord- og mineralressursene på øya, og for å få et brohode mot resten av Arktis.

Næringslivet frykter mineralmanko

Kinesernes sterke posisjon er blitt mer merkbar, og mer skummel, de siste årene. Det er ikke bare knapphet på råvarene som er årsaken. Kina ønsker også å ta et steg opp i verdikjeden og ikke bare være en råvareleverandør. De vil altså bruke mineralene sine til å produsere høyteknologiske produkter, og ikke bare selge unna til andre land. Dette har ført til at kineserne har innført eksporttoll og endog eksportstopp på enkelte av sine mineraler og jordarter. I tillegg opereres det med ulike priser – kinesiske virksomheter får kjøpe billig, mens kinesiske mineraler koster utenlandske virksomheter dyrt. 

Virksomheter over hele verden frykter at den peak som flere mineraltyper har gjennomgått, vil få konsekvenser for deres bransje. En fersk undersøkelse revisjons- og analyseselskapet PwC har utført, viser at toppledere i globale industribedrifter mener at knappheten på mineraler og metaller vil øke kraftig de neste fem årene. Og de frykter at dette vil innebære en betydelig risiko for deres egne virksomheter. Særlig toppledere i Europa er unisont enige om at mangelen på mineraler og metaller vil skape problemer for deres virksomhet. Hele 79 prosent av dem mener mineralmangelen vil gi dem trøbbel innen fem år (se figur 3 på side 31). Et interessant poeng ved undersøkelsen til PwC er at industrilederne mener politiske og økonomiske dimensjoner vil spille en viktigere rolle enn den rent fysiske når det gjelder manko på mineraler og metaller. De frykter altså manglende tilgang grunnet for eksempel eksportrestriksjoner fra Kina – og også Russland – mer enn selve den fysiske mangelen på mineraler. 

EU-kommisjonen har utarbeidet en rapport som beskriver hvilke råvarer – mineraler, metaller og sjeldne jordarter – Europa er i kritisk manko av. Rapporten definerer 41 ulike råvarer som er både er viktige for europeisk industri og europeiske forbrukere og som vanskelig å få tak i på grunn av fysisk knapphet eller manglende tilgang. (se figur 2 og tekstboks på side 30).

For å møte de kommende utfordringene med råvaremangel har EU vendt øynene nordover, mot Skandinavia og Barentsregionen. Det såkalte Fennoskandiske skjold – som omfatter store deler av Finland, Nord-Sverige og Finnmark – inneholder flere viktige mineraler for EU. 

– Mulighetene for økt norsk satsing på gruve- og bergverksdrift er absolutt til stede. Spørsmålet er om man vil utnytte dem, sier generalsekretær Elisabeth Gammelsæter i Norsk Bergindustri. 

Utfordringene mineral- og bergindustrien står overfor i Norge i dag er flere. De tydeligste er:

• Hva finnes? De geologiske ressursene er ikke kartlagt. Det vil fortsatt ta ti år før man faktisk vet konkret hvilke ressurser som finnes mellom bakkar og i berg i Norge.
• 430 ulike meninger: Kommunene har ansvar for reguleringer og tilsagn til konsekvensutredninger for områder med muligheter for gruvedrift. Det er ulik praksis og mye usikkerhet rundt tillatelser. 
• Hvor gjør man av avfallet? Norsk gruveindustri har tradisjon for å deponere avfall på havbunnen – da mange av gruveområdene ligger i nær kysten. Men dette skaper konflikter med miljøbevegelsen. Og regjeringspartiet SV er sterkt kritisk til bruken av sjødeponier.  

Kart under jorden

Svensker og finner har startet sin gruveoffensiv for lenge siden. Finland har kartlagt sine geologiske ressurser over hele landet, og satser tungt på moderne gruvedrift. Svenskene har kartlagt over 90 prosent av sitt land for geologiske ressurser, og har nylig lansert en nasjonal mineralstrategi som vekker oppsikt. Selv om Sverige lenge har vært blant Europas ledende gruve- og bergverksnasjoner, er de små i global sammenheng. Men de satser. Den nye strategien har satt seg som mål å tredoble produksjonen innen 2025, og Sverige regner med å etablere 50.000 nye arbeidsplasser i bergverks- og gruveindustrien i samme periode.

Hva så med Norge. Her venter man som kjent på regjeringens strategi. Men kunnskapen om norske ressurser er mye mindre enn hos svensker og finner. Norge har hittil kun kartlagt rundt 30 prosent av landet for geologiske ressurser. Det ble for to år siden satt av midler i statsbudsjettet for å intensivere kartleggingen, men det vil ta minst 10 år før man får et fullstendig bilde av de geologiske ressursene i hele landet. 

Mange meninger å holde styr på

Før 2008 var det Direktoratet for mineralforvaltning (tidligere Bergvesenet) som ga tillatelser for blant annet konsekvensutredninger. Etter at den nye mineralloven ble innført i 2010 har kommunene fått mer makt. Dessuten regulerer loven i større grad hvilket ansvar industrien har for blant annet opprydding og miljøet. Bransjen selv ønsket loven velkommen.

– Den nye loven legger gode rammer for seriøse aktører. Det er bra, sier Elisabeth Gammelsæter. Hun etterlyser imidlertid mer tydelighet når det gjelder alle tillatelsesprosessene. For investorer kan det bli lenge å vente før vedtak om drift i Norge – ofte for lenge. Det tar gjerne 10 – 15 år før et felt oppdages til man kan starte drift. Dersom det i tillegg kommer ekstra utsettelser på grunn av offentlige flaskehalser, vil mange investorer velge å se til andre land, der tillatelsene kommer raskere.

– Det er det store tidsspennet og usikkerheten mellom ønsket om konsekvensutredning og driftsstart som er problemet i dag. Det er for liten forutsigbarhet i disse prosessene, og det gjør investorene utålmodige. Dette er det største hinderet for å videreutvikle en dynamisk bergindustri i Norge, mener Gammelsæter. Hun mener staten, gjennom Direktoratet for mineralforvaltning, burde fått en sterkere rolle i disse prosessene. I Sverige er det statlige organer som styrer dette, forteller hun.

I Norge er det kommunene som har reguleringsmyndigheten. Dette kan skape gnisninger mellom gruveindustrien og enkeltkommuner. Blant annet har Kautokeino nylig sagt nei til konsekvensutredning av nye av områder, da kommunen mener gruvedrift vil kunne være ødeleggende for reindriften. 

Strid om sjødeponi

Men det er ikke bare små og stridige kommuner industrien har å slite med. I Norge er det tradisjon for å deponere avfall fra gruvedrift på sjøbunnen, da flere av gruvene ligger nær kysten. Spørsmålet om sjødeponi er svært betent, og tillatelser gis fra miljømyndighetene. I dag ligger det flere søknader om sjødeponi til behandling i Miljøverndepartementet. Saken om sjødeponi i Førdefjorden – som Nordic Mining har søkt tillatelse om – er den mest kjente. Litt ekstra pikant blir det at miljøvernministrer Bård Vegar Soljhell kommer fra traktene rundt Førdefjorden og at sterke krefter i SV vil programfeste forbud mot all sjødeponering fra gruveindustrien. I SVs landsstyre er det dissens mellom de som vil ha forbud mot all sjødeponering og de som vil gi aksept på visse premisser. Dette blir ikke avklart før vårens landsmøte.

For regjeringens nye mineralstrategi mener de fleste observatører at det er spørsmålet om sjødeponi som er/har vært det mest betente. Næringsminister Giske og regjeringskollegene i Senterpartiet mener man kan fortsette prinsippet med at hver eneste søknad om sjødeponi skal behandles for seg, da forutsetningene og eventuelle miljøbelastninger er ulike fra sak til sak. 

Debatten om hvilke miljøkonsekvenser sjødeponi har og ikke har, vil nok rase videre. Det er et faktum at gruvedrift avstedkommer miljøskadelig avfall. Det er imidlertid uenighet om det faktisk er verre å lagre dette på havets bunn framfor i egne opparbeidede deponier på land. 

Haster med europeisk selvforsyning

Fagsjef Sverre Høstmark i Norsk Industri mener at enkelte lands restriksjoner på eksporten – særlig Kinas, men også Russland og Brasil – viser at selvforsyning, eller i alle fall enklere tilgang fra nære områder, vil bli stadig viktigere for Europa. USA har en mye større gruveindustri, og selv om også amerikanerne er sterkt bekymret for kinesernes økte kontroll over mineralressursene, er problemet størst i Europa. 

– Vi forventer et taktskifte med den kommende mineralstrategien, sier Høstmark i Norsk Industri. Han mener Norge i svært liten grad utnytter sitt potensial som gruvenasjon, og er kritisk til at man ennå ikke har kartlagt hvilke ressurser som finnes. 

– Vi risikerer å bygge veier og boliger tvers igjennom mulige gullgruver, bokstavelig og billedlig talt, sier han. – Svenskenes nye strategi har satt en tredobling av produksjonen innen 2025 som mål. Det er det jeg vil kalle et taktskifte. En lignende ambisjon i Norge ville gitt 10.000 nye arbeidsplasser i løpet av samme periode, dersom vi klarer å skape rammer som gjør at investorene blir med på satsingen. Det er mange snubletråder på veien, men mulighetene er store, mener Sverre Høstmark.

-----------------------------------------------------------------------------

Mens vi venter på Giske

Også på Stortinget venter man i spenning på -regjeringens nye mineralstrategi. Høyre frykter intern splid om sjødeponi vil vanne ut strategien. 

Næringspolitisk talsmann i Høyre, Svein Flåtten, mener mineralnæringen kan bli en ny, stor vekstnæring i Norge.

– Mineralnæringen har potensial til å bli den «fjerde næringsklyngen» etter olje/gass, maritim sektor og sjømat, sier Flåtten. Han frykter imidlertid at interne problemer i regjeringen kan vanne ut strategien, og bremse mulighetene til en effektiv satsing.

– Tiden det tar med strategien tyder på store interne problemer i regjeringen med de aktuelle problemområdene hvor miljø og lønnsom ressursutnyttelse kan synes vanskelig å forene i løsninger. Jeg frykter derfor at strategien kan legge de vanskeligste spørsmålene i et «ventemodus» ved at de ikke er tilstrekkelig utredet. Da har vi brukt opp mye verdifull tid. I Sverige har man satt en helt annen fart på myndighetenes medvirkning til planlegging og igangsetting, sier Flåtten.

Han påpeker at sjødeponi må ha godt faglig grunnlag og vurderes i hvert enkelt tilfelle.

– En mineralstrategi vil inneholde mange områder hvor interesser står mot hverandre. Derfor er det viktig med et grundig forhånds- og utredningsarbeid før avgjørelser tas og prosesser fastlegges, ikke minst med tanke på næringsaktørers forutsigbarhet.

Svein Flåtten og Høyre mener derfor at stategien burde hat form av en stortingsmelding, slik at den kunne blitt realitetsbehandlet og debattert i Stortinget. 

– Vi har lenge ment at strategien burde vært fremlagt for Stortinget. Det mener vi fortsatt.

Senterpartiet vil ha «Statmin» 

– Sp er positiv til bergverksindustri, og vi er svært opptatt av å få på plass den nye strategien, sier medlem i Stortingets næringskomité for Senterpartiet, Irene Nordahl.

– Sp ser et stort potensial, og vi er opptatt av å legge til rette for næringa, samt stille krav om lokale ringvirkninger av aktiviteten. Så langt viser kartlegging at det er store ressurser på land, og at vi må se til våre naboland Sverige og Finland i forhold til den store satsingen de nå gjør - ikke minst i nord, der størstedelen av ressursene forventes å ligge, sier hun.

Sp forventer en offensiv strategi som angir retning fremover for næringen, og som legger vekt på lokale ringvirkninger. Nordahl mener staten bør etablere et eget «mineralselskap» etter modell av Statoil. 

– Senterpartiet har tatt til orde for et «Statmin» etter modell fra oljeindustrien, fra den gang -Statoil ble etablert. 

Og for Sp er selvsagt kommunenes rolle viktig:

– Kommunene skal selv bestemme i saker som gjelder gruvedrift og mineralutvinning. Men vi er i tillegg opptatt av at kommunene skal ha mulighet til å få bistand fra mineraldirektoratet til planlegging og planstrategier, slik at de slipper å leie inn slik bistand. På den måten går planleggingen raskere, mens kommunene beholder sin beslutningsrett, sier Nordahl, som ikke tror sjødeponi trenger å bli et stort problem. 

– Sp er positiv til sjødeponi. I denne sammenheng må det stilles klare krav til innhold i forhold til kjemikalier, og overvåkning av masse på havbunnen.

Miljøhensyn viktigst for SV

Også regjeringskollega SV ønsker mineralnæringen velkommen, men partiet vil ta sterke hensyn til natur og andre næringer, som for eksempel fiskeri. 

– Det betyr at vi kommer til å si nei til enkelte prosjekter, sier næringspolitisk talsmann Alf -Holmelid. Også han ser et stort potensial med økt satsing på mineraler og bergindustri:

– Mineralnæringa kan sysselsette folk over hele landet, forsyne verden med en nødvendig ressurs og gi både staten og kommunene nye inntekter.

Ifølge Holmelid må den nye strategien legge til rette for mineralnæringen, samtidig som vi tar sterke hensyn til natur og sameksistens med andre næringer. Det er viktig at strategien har kompetanse som grunntone, både i forhold til utdanning, i bedriftene og i forvaltningen og tilsynet.  Man må ikke forhaste seg, mener han.

 – Det viktigste er kanskje at vi i iveren etter nye arbeidsplasser og press fra næringa forhaster oss i konsesjonsbehandlingen. Kunnskapsgrunnlaget om ringvirkninger, miljøpåvirkninger og konsekvenser for andre næringer må være på plass før vi bestemmer. I tillegg er det veldig viktig at de kommunene som ikke har erfaring med denne typer konsesjonsbehandlinger får den hjelpen og de rådene de trenger i behandlingen. Vi må i størst mulig grad bruke normale planprosesser.

 Og bør man tillate sjødeponi – enten som en regel eller etter en eller annen form for faglig vurdering av hvert enkelt tilfelle?

– For SV vil hensynet til naturen og fiskeria stå sentralt, og vi er sterkt kritiske til sjødeponi, sier Alf Holmelid. 

I næringsdepartementet har ikke politisk ledelse videre lyst til å si noe om når mineralstrategien kommer, og i alle fall ikke noe om innholdet:

– Meldingen er foreløpig ikke presentert. Dette er imidlertid ventet at skal skje innen ikke altfor lang tid, er beskjeden fra kommunikasjons-avdelingen.