Topplederen Olav Thon

Dagens Perspektiv / Ukeavisen Ledelse har siden 2002 analysert norske topplederes lederskap i serien «Toppsjefen». Dette er artikkelen om Olav Thon, fra 2004:


Hole kommune i Buskerud har fire kroner som kommunevåpen. Det symboliserer de fire kongene som har hatt forbindelse med Hole-bygda ved Randsfjorden: Halvdan Svarte, Sigurd Syr, Olav den Hellige og Harald Hardråde. 

Det er de som mener at det kunne vært en femte krone i kommunevåpenet: Olav Thon, eiendomskongen. 

Hva de fire foregående kongene har bidratt med for Hole, er ytterst usikkert. Utenom Halvdan Svarte var de øvrige mest bare innom sine fedregårder som snarest. Olav Thon har bidratt med millioner av klingende kroner i kommunekassen i en årrekke nå. Hole kommune hadde kanskje sett annerledes ut om ikke eiendomsmilliardæren hadde bosatt seg akkurat der. De aller fleste er enige om at man kan se Olav Thons betydning langt utover Sollihøgda.

Eiendomskongen

De mener han har gitt hele landet en helt annen referanse i forhold til å drive innen eiendomshandel, å være gründer og innovatør, å drive som investor eller eiendomsutvikler, eller som entreprenør eller innen finans – stort sett på alle områder innen dette feltet i Norge. Noen mener i tillegg at han er Helt Konge:

– Olav Thon er Helt Konge på Sollihøgda. Du finner ikke et eneste menneske der som har annet enn positivt å si om ham. Han er interessert og hyggelig og grei og så vel ansett at de av oss som kommer utenfra, bare får ta det til etterretning. Han har nok sosial teft så det holder. Det kan vel ikke bare være at han er Hole kommunes største skatteyter? undrer en av våre iakttakere.

En sak med to sider

Og allerede her er første dilemma introdusert: Kan det være sant at mannen er så ydmyk og jovial som han fremstår? Hva skal man mene om denne dobbeltheten, eller tosidigheten, som så mange har observert, og som så mange av dem har hatt problemer med å forholde seg til:

– Han kan snakke med høy og lav. Han er ikke selvhøytidelig, men kan lett spøke om seg selv. Han kommer godt ut av det med alle.

• LES OGSÅ: Olav Thon (100) skulle gjerne beveget seg meg

Slik er gjerne den nåværende situasjonsbeskrivelsen av ham. Og slik vil han nok helst fremstå selv, også. De som husker ham fra tiden tilbake til gråbeinsgårdene i Oslo, tar med en liten reservasjon – men tiden har ellers leget gamle sår:

– Han kan omgås alle, og gjør det. Om det ikke alltid har vært slik, så er det i hvert fall slik nå, sier en av dem. En annen sier:

– Olav Thon har etter hvert opparbeidet seg et positivt omdømme i offentligheten. Men det har ikke alltid vært slik i Oslo. Og fortsatt vil det være mange som har et annet syn på ham – blant annet på grunn av hans hang til enkle løsninger.

Ville vært uspiselig

Men så er det dem som mener at dette er et skuespill han har hatt mange år på å innstudere og utvikle til det fullkomne, og som han nå fremfører perfekt – uansett arena:

– Olav Thon har i alle år markedsført seg som en enkel og beskjeden mann, med enkle og beskjedne vaner. Han spiser like gjerne havregrøt som russisk kaviar, og så videre. Han fokuserer på sin enkle hytte – men aldri på sitt slott av et hus. Hadde han fokusert på slikt hadde han vært uspiselig. Men, som den dyktige merkevarebygger han er, gjør han ikke det. På den annen side er det lett å miste troverdigheten når man er spekulativ på dette området.

Dette kommer fra tre personer som har betraktet Thon fra ulike ståsteder i samfunnet – og til sist en hodejeger.

Trenger ikke være god

Det er ingen tvil om Olav Thons milliarder av kroner. Men hvilke egenskaper som har ført ham dit han og hans selskaper er i dag, er omstridde. Han er blant de som i næringslivskretser får applaus fra salen før han har sagt et ord. Han blir hyllet når han deltar og vil bidra med sine synspunkter. Når han på Den Nasjonale Styredagen i år uttalte at selskapsstyrer i beste fall kan ha en rådgivende funksjon – men aldri får bestemme – i selskaper med en dominerende eier, som ham selv, får han applaus. Men ikke alle synes slikt er så festlig. Eller riktig. Eller ærlig, for den saks skyld:

– Olav Thon trenger ikke være noen god toppsjef, om han har dyktige nok ledere i de selskapene han driver. Det er mulig det er slik det er. Han sier han tar alle avgjørelser selv, men det trenger ikke være slik i praksis. Det kan være en del av varemerket Olav Thon, og det er greit nok, heter det i finanskretser.

Som et shipping-dynasti

I disse kretsene kan de glede seg ved hans selskapers gjennomgående gode resultater år etter år. Hos de som lever av å omstille bedrifter som har kommet ut og kjøre, lyder det annerledes når Olav Thons påståtte enevelde skal vurderes ut fra deres perspektiv:

– Olav Thon minner på mange måter om de gamle shipping-dynastiene. Det langsiktige perspektivet og en kjerne av medarbeidere som liksom alltid har vært der, er vel likhetstrekkene på overflaten. Slike miljøer er sjelden egnet til å tiltrekke seg den beste kompetansen eller gi medarbeiderne reell påvirkningsmulighet for utviklingen av selskapene, og med det å holde på den typen ansatte. På den annen side: Her finnes et betydelig organisasjonspotensiale, kan kanskje oppfattes som en trøst oppe i det hele.

Den etiske bevisstheten

Kan man trekke noen konklusjoner om Olav Thons etiske bevissthetsnivå, eller om han har noe verdisyn i det hele tatt? Om man lytter til aktører som tidvis sitter ved hans bord, om ikke akkurat ved hans høyre hånd, så er de fleste av dem samstemte i at denne mannen har dyptloddende verdier utover å tjene penger:

– Olav Thon er etisk bevisst. Han er – og dette er ikke noe skuespill – en ydmyk og ærlig mann. Han viser empati og er i alle forhold til å stole på, sier en leder for en ideell organisasjon.

– Olav Thon er opplagt verdiorientert. Han er en samfunnsengasjert mann, han deltar i den offentlige debatt – om det nå er på riksplan, eller på et samfunnshus – og ser verdien av et slikt engasjement. Han kunne ha trukket seg tilbake på disse områdene. Mange andre gjør det, om ikke det er deres levebrød som berøres, kommenterer en annen som nyter godt av hans penger, men ikke i egen lomme. En tredje i omtrent samme situasjon legger til:

– Om vi skal tro ham på hans ord, er det spenningen med verdiskapingen som driver ham, ikke pengene. Han ser verdien i friluftsliv og å holde seg frisk og sunn. Han ser verdien av skog og mark og fjell. Han lever enkelt. Jeg har et minne om ham med hvor han drakk varmt vann og spiste havre-kjeks. Jeg tror ikke dette er noe han viser seg frem med, jeg tror dette er den ekte siden av ham.

Det er først når man kommer litt på avstand fra mannen at tvil om gode forsetter blir sådd:

– Etikk og verdisyn er ikke det første man vil forbinde med Olav Thon. Han er for det meste helt selvsentrert, med pengene som den virkelige drivkraften, er en påstand man får fra den delen av næringslivet som er eksperter på å vurdere ledelse. Gåten Olav Thon blir altså ikke løst med dette forsøket.

Den unike pengemaskinen

At Olav Thons økonomiske resultater over år er blant de beste som kan skaffes, det er det likevel ingen som er uenige om. Vårt utvalg av aktører fra store deler av samfunnet er enig:

– Når man kommer blant de 500 rikeste i verden, må man vel kunne si at man har oppnådd gode resultater. Eller så har Olav Thon utvist en betydelig grad av forsiktighet i alle år, og med det oppnådd gode resultater. Og Olav Thon leverer hvert år. Det har han gjort i hvert fall i tretti år. Det får vi kunne kalle å oppnå gode resultater over tid, heter det fra den udelt positive leiren.

– Olav Thon er langsiktigheten selv, sier en eiendomsutvikler, vel vitende om at det er sådd tvil om hvor positivt det egentlig er å ha erklært langsiktige eiere. For forskningsresultater viser at det er de kortsiktige eierne som gir selskapene de største gevinstene og gjennom dette bidrar til at de blir lenge i selskapet. Olav Thon motbeviser for så vidt et slikt resultat. Eller som en annen uttrykker det:

– Olav Thon må trygt kunne sies å oppnå gode resultater. Ikke bare ved at han er blitt en av verdens rikeste, men også ved langsiktigheten i sitt arbeid. Han har levert gode resultater gjennom i hvert fall 30 år. Det er svært bra. Det er vel bare Jens P. Heyerdahl som kommer i nærheten her, mener han. Så er det to unntak fra den nye regelen om at langsiktige eierskap er farlig.

Thon som varemerke

Og det mangler heller ikke på synspunkter på hvorfor Olav Thon har blitt et slikt unntak. Det er kanskje ikke Olav Thon som eieren, men Olav Thon som toppsjefen som har vært det avgjørende for selskapenes gjennomgående gode resultater? Kan man skille toppsjefen fra eieren – eller går rollene om hverandre? Noen mener sjefsrollen er tydelig hos Olav Thon:

– Olav Thons suksess som toppsjef i utallige år er at han først og fremst er sitt eget varemerke, et «brand». Men det er også helt avhengig av at han selv finnes og opprettholder det. Den dagen han dør, dør «brandet» med ham. Det blir hans fiasko som toppsjef. Hadde han hatt en arving, kunne det ha vært annerledes. Hadde han knyttet sin virksomhet nærmere selskapene og ikke seg selv, kunne det ha vært annerledes. Men det har han aldri gjort. Selskapene blir tomme uten Olav Thon i live. Stiftelsen blir bare en pengeflytter. Uten Olav Thon, ingen merkevare å selge. Da er det om å gjøre å ha solgt aksjene i hans selskap på riktig tidspunkt, mener denne eksperten på merkevarebygging.

En annen merkevareekspert ser likheter mellom Olav Thon og Olav Selvaag: – De har begge bygget seg opp fra ingenting. De har begge hatt et verdigrunnlag og en visjon – altså en merkevareplattform – som er parallell, selv om den ikke har vært identisk. Historien om Olav Thon er også historien om bondesønnen, nesten en gnier, som er forsiktig med pengene og vil ha full kontroll selv. Her ligner han litt på Ikeas Ivar Kamprad. Der Kamprad går på varehuset og flytter på varer, der går Olav Thon på hotellet og plukker opp papir fra gulvet. Slikt blir lagt merke til. Det viser folk som bygger fremover, sier han.

Thon som toppsjefen

Muligens reflekterer en aktør som er mindre uhildet, og som har en noe større handlefrihet enn han ville ha hatt, om ikke det hadde eksitert en Olav Thon, noe av det samme gjennom å påpeke den faren som blandingen av lederrolle og varemerke kan gi: – Olav Thon og selskapene hans henger så tett sammen at de ikke skilles av allmennheten om mannen skulle gjøre et feiltrinn. Det vil ikke være til bedriftens fordel. Nå har han ikke gjort noen feiltrinn som folk husker, i hvert fall, og med den suksess navnet har gitt, ville det vel heller ikke vært riktig av ham å ikke benytte den muligheten som har ligget i å knytte virksomhet og navn.

Og som om man ikke hadde hørt det før: – Han er veldig bestemt på hva han vil og hvordan ting skal gjøres – hvilket som regel alltid er på hans måte. Men det er også dem som ser at han kan fortone seg litt fryktinngytende for noen, en som mener å vite at dette bare er utenpå: – Han har en respekt og en status som nok kan gjøre at noen kan vegre seg for å ta direkte kontakt med ham. Men mitt inntrykk er at han alltid har åpne dører og er mottakelig for innspill av alle slag, og både ris og ros. Det sier en som står ham nærmere enn mange andre.

Et motspørsmål om hans lederstil ville kunne gjøre ham til en norsk versjon av det amerikanske livsstilsikonet Martha Stewart, som for å sikre seg noen ekstra never dollar fikk all den negative publisiteten hennes milliard-konsern ikke trengte, er svaret fra de spurte et utvetydig «nei». For å kjøre i 81 km/t i en 50-sone når ikke opp til noen omtale av betydning her i landet. Dessuten var han på vei hjem til Sollihøgda for å hjelpe sin fire år eldre kone, som hadde falt og ikke greide å komme opp ved egen hjelp. Han mistet førerkortet for noen måneder. Noe større oppslag har det ikke vært med Olav Thon.

Den unge gründeren

Olav Thon etablerte seg som handelsmann i Oslo i 1942. Han startet med to tomme hender. Det vil si, etter å han solgte et par reveskinn for 600 kroner fikk han startkapital til å starte pelsforretning. Da han kjøpte sin første bygård i 1951 kunne han stille med en egenkapital på 80 000 kroner – og ble innvilget et lån på 1,5 millioner kroner. Den vellykkede gründeren Olav Thon viser seg ved disse etableringene. Den feilslåtte gründeren Olav Thon satset på eksport- og importforretning i Sveits, senere på tankfart på fallende rater, og unnlot å investere i avisbransjen, og han så heller ikke de mulighetene som åpnet seg i øst da Berlinmuren falt. Det ble å holde seg til eiendom. Her var han en ubestridt gründer. Hans strategi var å kjøpe og så godt som aldri selge. Sin første bygård, Karl Johans gate 5–7, eier han ennå. Men hvor godt har han lyktes som innovatør innenfor denne bransjen? Han har tross alt holdt på i over 50 år.

– Olav Thons forretningsområde er begrenset, men innenfor dette har han vist en evne til å være så nytenkende at det knapt finnes noen lik ham, sier en av våre kilder.

– Olav Thon vil ikke komme til å starte flyselskap eller fergerederier. Han har sitt område, eiendom, men her er han derimot innovativ nok – spesielt om han har et godt kjøp i kikkerten og til slutt kan bruke tigangen på verdiøkningen, sier en annen, som har iakttatt hans transaksjoner, og som de fleste her i landet ikke visste at Thon faktisk en gang hadde prøvd lykken i en annen av Norges tre pengemaskiner ved siden av eiendom og varehandel: Shipping. Men han lyktes ikke på dette området, så vår kilde har tolket hans kapasitet ganske så rett.

Den gamle innovatøren

Men det er flere som mener tiden for innovasjoner kanskje er på hell:

– Olav Thon var en gründer i sin ungdom og en innovatør da han som godt voksen begynte å ta inntekter av omsetningen i de forretningene som han leide ut lokaler til – noe alle gjør i dag – men alt dette begynner å bli noen år siden. På den annen side har han fortsatt nese for business. Hva mer kan man forlange av en 80-åring? spør han, og mener selv at Olav Thon kanskje bør la noen andre begynne å få styre og stelle litt mer i selskapene hans, sånn for fremtidens skyld.

Igjen er det dem som synes han fortsatt må kunne sies å være på hugget, også innovativt:

– Olav Thon er nok ikke så omstillingsivrig som han en gang har vært, men med hans engasjement med hotell og kjøpesentre, og i senere tid leiligheter, så er han fortsatt åpen for nye områder, sier den ene, og: – Olav Thons etableringer utenlands viser vel evnen til å ta signaler fra omverden og omstille seg. Han var i Brussel ti år før noen andre – og gjør det så vidt jeg vet svært godt der fortsatt, sier den andre vi diskuterte hans innovasjonsevner med. Her ble det også ført i margen at mulighetene til å fungere som innovatør også har med rammevilkårene å gjøre – også hvordan man er i stand til å påvirke dem, eller rent ut sagt ta seg til rette og definere dem selv. Eller, i det minste, vite hvordan man driver effektiv lobbyvirksomhet. Ingen av disse mulighetene til å utøve påtrykk er Olav Thon ukjent, mener våre eksperter.

Maktmennesket Thon

For Olav Thon har gjort påvirkning til en kunst. Fra den milde antydning om at her bør kanskje partene tenke seg om en gang til, og til å stoppe helt opp og sette hardt mot hardt.

– Hadde ikke Olav Thon kunnet utøve makt, hadde han ikke fått det til. Han kan kunsten å trykke på og drive lobbyvirksomhet for å få det som han vil. Han vet også å tilby motstanderen noe av verdi for dem. Og han har pleid å få gjøre som han vil, blir vi fortalt er en av nøklene til hans suksess. Dagens milde og blide Thon er ikke nødvendigvis investoren Thon fra 1960-tallet, eller tiåret før, eller et par tiår etter.

En annen følger på den mer hårdhendte linjen: – Olav Thon er et råskinn bak sitt milde ytre. Han hadde ikke greid å bygge opp sitt eiendomsimperium om han ikke hadde vært rå når det gjaldt å bruke den makten han syntes var nødvendig for å sikre sine egne interesser, er svaret på suksessen der. – Det må ikke være noen tvil om at Olav Thon både har makt, og bruker denne med besluttsomhet. Det er ikke dermed sagt at han misbruker den, er en tredje versjon over temaet Olav Thon og maktutøvelse.

En mann med makt

En aktør på finansmarkedet mener å kunne oppsummere teamet makt på denne måten: – Olav Thon må ha hatt mange konflikter på mange områder opp gjennom årene, for å ha nådd dit han er. Det er vel de færreste som kjenner til konfliktnivået, men der disse er kjent, altså hvor synspunktene det er uenighet om kommer frem i offentligheten, så kan det virke som om han er litt firkantet. Han har det med å stå på sitt. Internt kan han vel gjøre som han vil, men i møtet med omverden kan det være at hans konfliktløsningsstrategier blir noe spesielle – uten at det ser ut til å være til noe hinder for de endelige resultatene hans. Så for noen har målet, et godt resultat, fått overskygge middelet: firkantetheten. Det er han ikke alene om å mene:

– Olav Thon går ikke av veien for å ta en konflikt når hans interesser er truet. Og som regel er hans måte å se tingene på den eneste rette, for ham. Men det betyr ikke at han ikke løser konflikter konstruktivt. Mannen har jo skapt enorme verdier for flere enn seg selv, velger en annen å formulere seg på dette spørsmålet. Et eksempel på denne verdi-skapingen er kjøpet av Strømmen Staal. Olav Thon gjorde det om til Strømmen Storsenter i 1985. Det er et av Norges største, har over 30 000 kvadratmeters flate og sysselsetter om lag 1100 personer og omsetter for snart to milliarder kroner. Strømmen Staal sysselsatte 500. Olav Thon måtte vente fem år på byggetillatelse, men startet opp uten. For dette fikk han 75 000 kroner i bot.

En mann med verdier

Men til tross for politisk eller byråkratisk motstand han har møtt, og ikke unnlatt å kommentere, har verdi-skapingen vært enorm. Ettersom inntektene hans økte utover på 1950-tallet, ble investeringene spredt i annen virksomhet, både i og utenfor Oslo og etter hvert også utenlands.

Olav Thon driver nå hoteller, restauranter og kjøpesentre og er inne i norsk industri. Olav Thon Gruppen har om lag 3500 ansatte. Av en omsetning på rundt fire milliarder kroner utgjør leieinntektene 1,6 milliarder. Olav Thon Eiendomsselskap ASA ble etablert i 1982 og overtok store deler av eiendommene til Olav Thon Gruppen. Selskapet er børsnotert. Olav Thon er landets rikeste mann med en formue på 2 792 863 000 kroner (2003), og han er også en av verdens 500 rikeste. Han hadde i fjor en inntekt på 192 millioner kroner og betalte 85 millioner kroner i skatt – blant annet 21 millioner kroner til sin hjemkommune Hole, som med det får en femtedel av skatteinntektene og en tidendedel av kommunebudsjettet fra Olav Thon alene. Så viktig er Thon for Hole kommune at de i 1997 opprettet et «skattereguleringsfond» som skal gi kommunen tid til omstilling i tilfelle de skulle komme til å miste «enkelte, store skatteytere», som det heter i begrunnelsen.

Det fortelles en historie fra den gang Olav Thon kjøpte en av hyttene til Bærum Skiforening for å bygge seg hus. Det fortelles at han trodde hytta lå i Bærum. Men den lå altså i nabokommunen Hole, om så bare noen meter, og Hole kommune kan prise seg lykkelig over Thons manglende kjennskap til kommunegrensene. Noe annet kunne kanskje kostet dem dyrt.

Den gamle patriarken

De som omgås ham til daglig, og de som er mer perifere, er alle sammen enig om at han er en god sjef. Men hva som antydes som god ledelse, er forskjellig. Om det er kommunikasjonen med sine omgivelser, kan svare lyde: – Olav Thon er svært tydelig, både på det han vil være med på, og det han ikke vil være med på. Jeg tror ikke hans strategier kan bli misforstått av noen. Eller: – Olav Thon har ikke hatt stort av konflikter med sitt personale, selv om han har mange under seg. Det er et godt tegn på konstruktivitet på konfliktløsningsområdet.

En kommenterte Thons lederegenskaper: – Olav Thon strør ikke om seg med incentiver og bonuser. Det som motiverer folk til å jobbe for ham, er at han er svært spennende å jobbe med. Eller hva med: – Olav Thon skaper lagånd og motivasjon gjennom å premiere den type innsats han setter pris på. Skal man oppnå noe, så gjør man det slik han vil. Og der er det igjen: Olav Thons vilje svever over alt og alle, uansett hva de driver med og hvor nært eller fjernt de står i forhold til ham.

I styresammenheng – og igjen i den grad han egentlig akter å forholde seg til noe styre – er gjerne tonen slik: – Olav Thon vet å bruke makt, men internt blir det gjerne gjort ved at han nok mener at han har en annen oppfatning av en sak enn andre, og at han holder på dette helt til han får viljen sin. Og den får han jo.

Det er også de som mener det er lett å lese hva sjefen vil ha: – Olav Thon er veldig tydelig i alt han kommuniserer. På dette området er han ofte veldig ukomplisert og enkelt – noen vil vel si for enkel, noen ganger.

I andre sammenhenger kan hans kommunikasjon bli oppfattet helt annerledes: – Olav Thon er ikke den som kommuniserer sine interesser i tide og utide. Han holder kortene tett inn til brystet så lenge som mulig, og setter i gang først når isen er trygg.

Den typiske historien

På én måte er historien om Olav Thon en typisk historie fra det norske bondelandet. Det er historien om de landsomfattende bevegelsene som særlig i størstedelen av forrige århundre fant sted langs det som i den kjente konfliktlinjeteorien kalles «varehandellinjen»: Landbruksprodukter fra periferien settes under et stadig større prispress av konsumentene i sentrum. Der vil de ha varene stadig billigere. Følgen blir at mange av produsentene selv tar seg av distribusjonen av varene til byene. Det gjør at de kan opprettholde eller øke sin margin ved å unngå mellommenn på innkjøp på bygdene. Jo større fortjenestemulighet, desto lengre kunne man reise for å selge sine produkter.

Som tenåring rett før krigsutbruddet, reiste Olav Thon fra Hallingdal inn til Oslo for å selge bær og reveskinn. Han trakk sin kjelke med skinn gjennom Oslo og solgte direkte på dørene. Han kom fra en revefarm, og oppdrett av rev hadde eksistert på bygdene siden århundreskiftet. Det var også til dels svært gode priser på skinn på den tiden. Historien vil ha det til at han oppnådde 600 kroner for to skinn. Da kan man forstå at han ville bli i byen og forsette sin kremmervirksomhet.

Den unike historien

Historien om Olav Thon er også temmelig unik: Til forskjell fra de fleste fra landbruksproletariatet som dro til byene, var det ikke for å ende opp i byproletariatet. Thon fortsatte som handelsmann og investerte sin fortjeneste. Første gang i 1942, ved å etablere en skinnforretning på Volvat, så med den første bygården i 1951. Gjennom utleie skaffet han nye inntekter som han igjen investerte i nye gårder. Etter siste krig var boligmangelen prekær. Kombinasjonen av dette og resultatene av den sosiale boligbyggingen et godt stykke utpå 1950-tallet og senere, gjorde gamle og tildels falleferdige gårder i Oslo til ettertraktede investeringsobjekter for den som så potensialet. Det gjorde Thon. Slik innsikt kommuniserer man ikke uten videre. Det var på denne tiden grunnlaget for Olav Thons eiendomsimperium ble lagt, og det mest unike med Olav Thon ligger i størrelsen på det han skapte.

Siste ord er ikke sagt

Det går utallige historier om Olav Thon og hans kremmervirksomhet. Mange av historiene skal han være opphavet til selv. Han forteller dem ofte, og gjerne. De beskriver ham som den dominerende eieren og toppsjefen. Historier som skarpt uttrykker, til dels karikerer, hans lederstil. For eksempel om hvor unødvendig styrer er for selskap med dominerende eiere. Her er eksempelet styret i Hotell Bristol, hvor han forteller at det ble mange hyggelige middager, men beslutningene tok han selv. Eller at det kanskje er bedre å bruke tiden på å kjøpe et par gårder enn å sitte i styremøte. Eller kanskje historien om hvorfor han ikke har noen personalsjef: Slike bare øker konfliktnivået i et selskap.

En annen historie er hans karakteristikk av eiendomsinvestorer, en gruppe han burde kjenne bedre enn de fleste. En bedriftsutvikler forteller oss dette: – Da Olav Thon kjøpte Conrad Langaard, var dette tobakkselskapets administrerende direktør usikker på hva som ville komme etterpå, for sin egen del. «Du får begynne med eiendom», sa Olav Thon. Direk-tøren sa da at han ikke kunne noe om eiendom. Da svarte Thon at alle de som kunne eiendom, de hadde han prøvd, og de kunne han ikke bruke.

En av landets fremste eksperter på merkevarebygging satt sammen med Olav Thon på flyet i fem timer. Thon satt hele tiden og gjennomgikk og kommenterte regnskaper.

Har vi fortalt at Olav Thon betaler sin skatt med glede? Han sier i hvert fall det. Og siden han som 78-åring uttalte at han skulle holde på i hvert fall i 15 år til, så holder han hva han lover ved i disse dager å gå inn i et nytt investeringsselskap, med base i Molde, for fortsatt å bidra med vekst og nyskapning her i landet, men også for å få ennå flere penger i pungen. Med 13 år igjen som toppsjef i sine selskaper, er siste ordet ennå ikke sagt om Olav Thon.