Steinar Bjartveit: Trump er ikke en av dem, men han er likevel krigeren som kjemper deres sak

Steinar Bjartveit er psykolog, høyskolelektor ved Handelshøyskolen BI og jobber med lederutvikling via Keiron AS. Ved BI er han fagansvarlig for kurset «Ledelse, makt og mening». 

SYNSPUNKT. Vi forklarer gjerne Trumps suksess med Trumps egenskaper. Da sitter vi fast i heroisk beundring som opphøyer ledere til noe eksepsjonelt. Men ledelse kan ikke isoleres fra følgerne. 

Ledelse kan ikke neglisjere kontekst.

Lederen passer heller som hånd i hanske med aktuell tid og utfordringer. Bare Churchill kunne fokusere Storbritannia i landets svarteste time, kun krisen ga ham mulighet til å vise sitt beste. Kontekstens betydning viser seg like tydelig for Zelinskyjs lederskap.

Sosial identitetsteori har dominert ledelsesfaget det siste tiåret. Alex Haslam og Steve Reicher bærer perspektivet fram i boken «The new psychology of leadership». Denne modellen har en annen forklaringskraft enn personfokuserte modeller. Modellen knytter lederen til folks sosiale identitet.

I USAs polariserte valgkamp, i en kamp som betegnes som kulturkrig, culture wars, blir disse poengene høyaktuelle. Og de forklarer noe annet og noe mer. Intet er så praktisk som en god teori.

Hva er sosial identitet?

Vi oppfatter vanligvis identitet som noe særskilt individuelt. Slik er det ikke. Din identitet er kanskje mer skapt av de gruppene du har vært en del av, den bygda du vokste opp i, familien som doserte virkeligheten for deg og de vennene som presenterte deg for en annen verden. Du er de gruppene du har vært en del av. De har farget av på deg. De har skapt deg. Og du føler deg hjemme i deres nærhet. Det er flere enn Maria Mena som lengter hjem til jul.

Dette kalles sosial identitet. «You can take your boy out of the hood but you can’t take the hood out of the homie.» Faktisk er det grunn til å tro at din sosiale identitet utgjør en langt større del av deg enn din individuelle identitet. Eller tror du ikke at ditt syn på karikaturtegninger av profeten ville vært annerledes hvis du var født og oppvokst i Teheran?

Derfor blir kulturkrig et for lettvint begrep. Det dreier seg om hvordan du forstår deg selv, din verden og hva som er sant.

Og her synes USA å være delt i to. Øst- og vestkysten står mot innlandet og sørstatene. «Woke», eller politisk korrekthet om du vil, står mot tradisjoner. Sannhet står mot sannhet. De fleste kommentatorer enes om at landet er ekstremt polarisert, og motpolene misliker hverandre intenst.

Ledere av sosial identitet

Hvem blir ledere av grupper med sterk sosial identitet? Ingen faste trekk bestemmer lederskap. Attråverdige trekk kommer an på gruppen. Du kan ikke skille lederen fra følgerne. Lederen må representere fellesskapets interesser, ikke sine egne. Englands berømte statsminister, Benjamin Disraeli, sa klokt: «I must follow the people, Am I not their leader?»

Hvem passer som leder? Det første svaret er de som ligner på gruppen. Den personen som ligner en prototype av den sosiale gruppen, kler lederrollen. Lan Marie Nguyen Berg oste MDG. Hun var ung, urban, idealistisk og multikulturell. Sånn så partiet MDG ut. Mange vet ikke helt hvordan MDG ser ut i dag. Likeledes skjønner du at en hillbilly-leder, en bygdegutt, passer godt for hillbilly-land, iallfall som visepresidentkandidat, men da kan han ikke være dressa for mye opp. I så tilfelle må det kompenseres med en sørgesang for hillbilliene.

Likevel blir prototypisk fort sementerende. Bli den du er, og forbli hva du var. Derfor dukker også en annen type leder opp for sosiale identiteter. 

Det andre svaret er ledere som entrepenører. Slike ledere fører gruppen videre til et nytt land som flyter over av melk og honning. De videreutvikler den sosiale identiteten. 

Bjørnar Moxnes i Rødt skinte som partiets store stjerne og brakte partiet ut av gammel-marxistisk fangenskap i Egypt til noe langt mer skarpt og sexy i et honningfarget melkeland. Partiet var til å kjenne igjen, men nå moderne og kult.

«In-group champion»

Så hva da med Trump? Han er verken prototypisk hillbilly eller nyskaper av tradisjonelle tradwife-idealer. He is an Englishman in New York. 

I betydningen Trump passer ikke inn, men han viser seg likevel å være det tredje svaret på leder av sosiale identiteter: 

Trump er en «in-group champion», en som kriger for gruppens sosiale identitet. Han er ikke en av dem, men han kjemper for dem og synes rettferdig i deres øyne. Nesten som en elitistisk, fransk poststrukturalist gløder for fangenes rettigheter i forsøplede fengsler. 

Champions kriger en annen gruppes sak.

Trump briljerer i å lese denne gruppens behov og følelser. Få matcher hans intuisjon og kjappe innsikt i hva som plager dem og hvilke hevntokt de lengter etter. Vi undervurderer Trump kolossalt når det kommer til denne egenskapen. Mannen er mer empatisk enn den snilleste sykepleier i sorg og omtanke.

Han bruker denne innsikten bevisst. Han lover gruppen resultater, og han leverer. Han utnevnte høyesterettsdommere som utvannet «Roe vs. Wade»; en tidligere høyesterettsdom som i praksis legaliserte abort i hele USA. Og om ikke den mye omtalte muren ble bygd, så var strømmen av illegale innvandrere langt mindre under Trump enn Biden. Trump avskyr dessuten finkultur og elitistisk snobberi. Og han går i strupen på gruppens erklærte fiender.

Flere poengterer at Trump i valgkampen bevisst prioriterte denne gruppens kjerne. Han snakket til dem. Han leflet ikke med velgere på vippen, men tilfredsstilte sine trofaste følgere. Slik framferd slår helstøpt og frydefullt, og gleden smitter over til nye velgere. I den store finalen i Madison Square Garden står kjernegruppens nag og nirvana i sentrum. De definerer både Trump og hans lederskap.

Jesus og John Wayne

Den amerikanske historikeren Kristin Kobes du Mez bruker denne forklaringen når hun drøfter hvorfor Trump står så sterkt blant evangeliske kristne. I boken «Jesus and John Wayne» trekker hun fram paradokset at troende kristne støtter en fyr som Trump. På kristnes normledende spørsmål «hva ville Jesus ha gjort?» kan vi vel blygt anta at Jesus ikke hadde kopiert Trump i alle hans handlinger.

Så hvorfor følger de ham da? Fordi de mener Trump framstår som en del av Guds plan. Riktignok utstråler han få kristne dyder, men Gud ser likevel Donald skikket til en rolle i Guds uransakelige planer. De sammenligner Trump med Kyros, persernes konge, som frigjorde det jødiske folk fra sitt babylonske fangenskap. Kyros var ikke troende, men spilte likevel en rolle. 

Slik også med Donald Trump.

De evangeliske kristne trenger en kriger til å sloss for deres tro, deres kultur og det Amerika de elsker. Den evangeliske pastoren, Robert Jeffres, uttrykte sitt håp om en kommende president: «I want the meanest, toughest, son-of-a-you-know-what I can find in the role». Donald Trump oppfyller håpet og utfyller rollen.

Kobes du Mez trekker parallellen til de evangeliske kristnes lengsel om en John-Wayne-figur som leder. Han har rart nok etablert en posisjon som ikon for kristen maskulinitet. John Wayne trenger verken sminke, ansiktskrem eller benkpress. Rufsen filthatt, rølpete gange og reale kvinnfolk i nød duger lenge nok. It’s a man’s world. Trump må bare eie denne låten på spillelisten.

Det er en maskulin forskjell på Wayne og Trump. Udiskutabelt. Gyngende vralting og lange vokaler krymper riktignok forskjellene. Trump triumferer som hedningen som haler i land sin hellige prøvelse til et utvalgt folk.

Det er liksom han og Kyros. Og ikke mange andre.

Autentisk ledelse

Slik vinner Trump fram, som champion for inn-gruppen, og han utøver rollen suverent. Han er innleid kriger, syvende samurai, og trenger ikke være lik gruppen han forsvarer. Tvert imot, han eier flere fripass og uante arrestanten-løslates-kort.

Derfor kan Trump rendyrke sine feil. Han lyver, han grafser, han bøller, men han gjør det så mye at overtrampene mister nyhetsinteresse. Eller kan du forestille deg morgendagens toppoppslag «Trump løy i går»? Hans feil gjør ham endog sjarmerende autentisk. Ikke Barrack-Obama-autentisk, men faktisk virkelig autentisk fordi han ikke polerer sitt eget uttrykk.

Trump tør å være seg selv. Han sier mange rare ting, men han pynter seg ikke med politisk korrekthet. For motstandere er han ufordragelig, men egentlig ufordragelig ekte. Så smakløs er han bare. 

Lik det eller ei.

Trump skinner dermed best når han bretter seg ut som akkurat den han er. Folk digger autentiske ledere som våger å gå mot normalen. Han kan attpåtil avbryte sin egen valgkamptale for å spille en håpløs privat spilleliste i 40 minutter. Hvem andre enn Trump drister seg til å gjøre noe slikt?

Og som en sann hedensk kriger for troende mennesker, nikker han spørrende til deres trossetninger. Kanskje disse troende har rett, at Gud sendte ham til dem? Han snyter jo døden med en hårsbredd, blodsbeviset renner nedover kinnet, og sikkerhetsvaktene beskytter ham tilbedende. Lik et virkelig sendebud fra Gud. Trump dveler ved denne hendelsen, ikke mye, men nok. Kanskje var det flaks, eller kanskje var det Gud. Dere tror på Gud, gjør dere ikke?

Ikke rart at folk svermer i kø for å oppleve valgshow med krigeren i frislipp. Ikke rart at denne gruppen istemmer slåsskjempens kamprop. 

De sender sin champion til det hvite hus enda en gang.