Pøbel-ideologen

SIDEN SLUTTEN AV 1990-tallet har sosialentreprenøren Eddi Eidsvåg jobbet for å få unge pøbler tilbake på rett kjør i livet gjennom Pøbelprosjektet. For knapt to år siden solgte han prosjektet til det kommersielle selskapet Aleris, og siden den gang har sjefspøbelen vært i tenkeboksen. Skulle han klippe navlestrengen til prosjektet eller bli værende som syvende far i huset?

– Det har vært en vanskelig prosess, men det var nødvendig å gi spakene over til noen andre. Er det noen som kan drive «babyen» min videre i voksen alder, er det Aleris kompetanse, sier Eidsvåg, mens han tar en slurk av den nødvendige morgenkaffen på Oslo Lufthavn tidlig i august.

Eidsvåg innrømmer at det var en vanskelig avgjørelse å forlate Pøbelprosjektet.

– Det var ingen enkel sak. Men i dag kan jeg se at jeg burde ha gjort det før.

– Hva gikk egentlig galt med Pøbelprosjektet?

– Ingenting, ifølge Eidsvåg. Men det hadde gått galt dersom ikke Aleris hadde kommet på banen. Det var nemlig ikke mulig å få finansiering på den måten Pøbelprosjektet ble drevet.

Selv om han er ute av Pøbelprosjektet, brenner Eidsvåg fortsatt for å hjelpe folk som sliter på ulike måter. Og han deler gjerne sitt samfunnsengasjement med andre. Derfor var han ikke vond å be da han ble spurt om å bidra på årets store konferanse om utenforskap, arbeid og inkludering, Velferdkonferansen 2018. Eidsvåg vil åpne konferansen, som går av stabelen 15.-16. november.

FRA OG MED 1. august gikk Eidsvåg «all in» i sitt nye selskap Hulid AS, som er oppkalt etter hans egne to døtre. Selskapet skal fokusere på langtidsoppfølging og ettervern av mennesker med behov for det. Ambisjonen hans er å samle gründere som jobber med barn, ungdom og unge voksne under en felles ideell paraply.

– Jeg går videre med Hulid AS, som skal jobbe med mye av det samme som Pøbelprosjektet, kanskje kommer vi til å bli konkurrenter på noen områder? Mennesker skal kunne følges livet ut, og vi vil være der så lenge du vil at vi skal være til stede.

EIDSVÅG HEVDER AT ettervern i dag er fraværende i Norge. Det nye selskapet hans ønsker å samle grupper som har behov for ettervern – uansett hvor de kommer fra; om de har hatt brystkreft, er hjerteoperert, om de har slitt med rus eller om de har sittet i fengsel.

Et viktig moment med gruppene er at de skal være blandet. Det vil ikke være rene grupper for tidligere rusmisbrukere eller for kvinner som har hatt brystkreft.

– Vi vet at pupper blir tema når åtte tidligere brystkreftpasienter sitter sammen. I disse gruppene skal det være forbud mot å snakke om historie. Her skal det bare snakkes om muligheter og fremtiden.

Ansatte skal være med på å drifte virksomheten og være veiledere for individets behov. Har man behov for å geleides gjennom Nav, er veilederne til stede. Ønsker brukeren å finne seg jobb? Ja, da hjelper de deg med det også, forklarer Eidsvåg.

PÅ 1980-TALLET var Bjørn Eidsvågs bror Norges mest kjente baker. Det kanskje få vet er at mannen aldri har tatt fagbrev. Faren hans lærte han opp.

– Alle tror jeg er baker. Det er ganske morsomt.

Mannen som brakte standup-bevegelsen til Norge, var også den første som fant ut at han skulle importere bagetter og croissanter til Norge. Det hele startet med en tur til København sammen med hans far.

– Det var en spennende og god blanding av rundstykke og wienerbrød.

TILBAKE I NORGE fant Eidsvåg et tomt lokale på St. Olavplass i Oslo. Et kvarter senere hadde han og faren leid lokalet for å starte opp bakeri. En måned senere var de i gang.

– Vi fikk da en fransk leverandør til å importere bagetter og croissanter. Jeg tenkte «dette måtte vi ha i Norge».

Senere fikk han også ideen om å starte bakeriteater på Aker brygge. Ideen var at hele området skulle bli et kulturlandskap. Dette fikk han gehør for hos Aker Eiendom.

Det Eidsvåg er mest stolt av i sin tid som baker, skjedde året 1982. Da ble han innkalt til Bakerforbundets direktør.

– Jeg ble truet med å bli kastet ut av foreningen fordi jeg bakte boller med sjokolade. Det kunne man ikke ha. Jeg ble anklaget for å ødelegge hele det norske bakeryrket ved å ha sjokolade i bollene.

SEX-BRØD VAR et annet bakverk som satte søkelyset på Eidsvåg i samme tidsepoke. Om morgenen var det kø utenfor bakeriet hans i Sandnes. Aldersgrensen for å få kjøpt det lovpriste brødet var 21 år.

– Det hadde garantert virkning. Brødet var så grovt at det bare ble solgt under disken i nøytrale poser.

I løpet av bakereventyret fikk Eidsvåg øynene opp for sosialt utenforskap. Han startet opp Narkokollektivet for å få tunge rusmisbrukere ut i arbeid slik at de kunne skaffe seg sin egen leilighet.

– Jeg startet å søke etter småkriminelle jævler for å få dem til å jobbe i bakeriet mitt i Sandnes. Deretter ansatte jeg pøblene i bakeriet. Det var starten på Pøbelprosjektet.

I DAG ER et av de største sosiale problemene i Norge ensomhet. Dette tar ikke politikerne tak i, mener Eidsvåg. Det er store mørketall og vanskelig å oppdage.

– Noen «velger» ensomhet ved å sitte alene i sofakroken med Netflix og dataen. Disse menneskene blir forhåpentligvis fanget opp i et system som gir vedkommende tilbud om ettervern. Problemet er at vi ikke gir mennesker ettervern i Norge, sier han

– Tilbudet om ettervern er veldig dårlig og lite organisert. Dette vil jeg gjøre noe med.

I gruppene som Hulid AS skal legge til rette for, skal man spise suppe og brød og drikke godt vann. De ansatte skal ha en støttende funksjon hvor de skal løpe ved siden av brukerne og hviske positive ting i ørene deres.

– Man skal ikke løpe foran og peke eller løpe bak å sparke i ræva. Hvis vedkommende stopper opp, så stopper også vi opp. Vår oppgave er å skape håp om muligheter.

EIDSVÅG MENER ORDET ettervern burde erstattes med fremtidshåp. Målet hans er å skape et nettverk over hele Norge av mennesker som er skolert i å løpe ved siden av.

Ved inngangen av oktober skal det nye prosjektet være i gang. Nå er kjernegruppen, bestående av Eidsvåg, en som jobber med psykodrama, en som har jobbet innenfor bedriftshelsetjeneste og en som jobber med veiledning og jobbskaping, i gang med å få tak i veiledere. Disse veilederne skal skoleres hos Hulid AS. Hver veileder skal ha 20-30 mennesker som de følger opp. Tilbudet skal være rettet mot alle.

– Hvem i Norge er det som ikke har utfordringer? Det er ingen som faller utenfor et slikt system som dette. Når det gjelder hvem som skal betale for det, er det her det offentlige kommer inn. Det er min jobb å knuse litt båser og få folk til å tenke litt annerledes på samme måte som jeg gjorde med Pøbelprosjektet.

Han håper folk ser at dette kan være noe som kan være forebyggende mot ensomhet og selvmord, mot at innsatte blir være gjengangere og mot at rusmisbrukere skal begynne å ruse seg igjen.

– Jeg vet at behovet er der, spørsmålet er hvor villig det offentlige er til å ta ansvar. Jeg har vært i dialog med det offentlige, men det kan jeg ikke si så mye om nå. Det offentlige må kjøpe tjenester og plasser fra oss.

I dag er det Eidsvåg selv som finansierer selskapet.

DA DAVÆRENDE ARBEIDSMINISTER Robert Eriksson ønsket å klippe «Nav-strengen» ved å konkurranseutsette Nav-tiltak for sykmeldte, arbeidssøkende og personer med nedsatt arbeidsevne, støttet Eidsvåg dette.

Forslaget gjorde at private aktører som Pøbelprosjektet fritt kunne legge inn anbud på tjenester som involverte å få folk ut i arbeid eller utdanning. Anbudskonkurransene ble imidlertid ingen suksess for Pøbelprosjektet eller for ideelle virksomheter generelt. Kommersielle virksomheter sikret seg store kontrakter, mens ikke en eneste ny ideell aktør kom inn på markedet.

Likevel ønsker Eidsvåg enda mer konkurranseutsetting, men med forbehold om at kvalitet trumfer penger.

– Skal vi få fremdrift fremover, bør tjenester konkurranseutsettes enda mer. Når jeg snakker om konkurranseutsetting, mener jeg at fag, innhold og resultater burde vektlegges, sier han.

– I dag er det ingen som spør om resultatet. Er du god til å skrive stil i Norge, kan du vinne et anbud. Er du god på å levere resultater, har det ingenting å si. Men det burde det.

NORGE TJENER 14,2 millioner kroner på hver ungdom de får i arbeid eller skole, ifølge Eidsvåg, men han opplever at det ikke har noe å si om man er god på nettopp dette når man er ute etter å vinne anbud.

Han mener leverandørene bare burde konkurrere på kvalitet. Da blir det ideell konkurranse. I dag er det slik at Nav vurderer tjenesten på 60 prosent kvalitet og 40 prosent pris. Men Eidsvåg mener det er synsing på kvalitetsbiten.

– Liker du meg, scorer jeg høyt på kvalitet. Klarer jeg å sjarmere deg på forhandlingsmøter, vil jeg få høy prosentandel på kvalitet.

Pøbelprosjektet leverte like tjenester over hele landet, men ble vurdert fullstendig forskjellig i Navs anbudskonkurranser i de ulike fylkene. De scoret alt fra topp til bunn. Leveransen scoret helt forskjellig på kvalitet ut ifra hvilken pris de lå på, ifølge Eidsvåg.

EIDSVÅG TROR IKKE Norge har et korrupsjonsproblem knyttet til våre økonomiske systemer, men at det korrupte Norge handler om å være «likandes».

– I Norge handler det om hvem man liker og hvem man ikke liker. Klarer jeg å smigre og få deg forelska i meg? Ja vel, da vinner jeg denne kampen.

Han mener denne formen for korrupsjon er utbredt i Norge og at det ikke er noen som setter foten ned.

– Det er en usynlig grense som er enormt utbredt og som skaper store konsekvenser for hundretusenvis av mennesker i Norge. Deres skjebne skal avgjøres av om byråkrater og oppdragstilbydere sjarmeres av leverandører. Det er korrupt, slår han fast.

OPPSKRIFTEN PÅ RETTFERDIGE anbud mener Eidsvåg er å følge Kringkastingsorkesterets opptaksprøve. De foregår nemlig bak et teppe. Ingen ser deg. De bare hører kvaliteten på musikken. På denne måten blir ikke ansettelsesprosessen personlig.

– Slik burde offentlige anskaffelser også vært, skyter han inn.

Personlig er Eidsvåg veldig begeistret for de som jobber ideelt, men etter å ha selv ha jobbet ideelt i flere år, innrømmer han ærlig at det ikke er mulig.

– Det er ikke mulig å jobbe ideelt i Norge. Alle som jobber ideelt og får det til, er avhengig av kommersialisering av kroner og utleie av eiendommer. For å drive ideelt i Norge, er du avhengig av at noen kommersielle betaler. Det er et skalkeskjul å hevde at noen er hundre prosent ideelle, hevder han.