– Vi må forstå at visse ting ikke kan fikses

– Det er selvfølgelig gledelig at stadig flere overlever kreft, men hva betyr det egentlig for samfunnet? spør forfatter og tidligere kreftpasient Håvard Aagesen.

21. mars var forfatteren innleder og paneldebatant under tankesmia Civitas frokostmøte i Oslo, som tok utgangspunkt i hans nye bok «Ingenmannsland».

Sammen med seniorforsker Simen Markussen fra Frischsenteret og statssekretær Morten Bakke i Arbeids- og sosialdepartementet forsøkte Aagesen å svare på følgende spørsmål:

• Hvordan kan arbeidslivet og velferdssystemet tilpasses denne utviklingen? Hva gjøres for å sikre at systemene er tilpasset individuelle behov og ikke omvendt?

Famling i blinde

I boken forteller Aagesen om egne erfaringer og problematikken knyttet til det å bli sett på som frisk fordi man ikke lenger har en konkret diagnose. For mange gjør nemlig senskader etter behandlig det vanskelig å komme tilbake i ordinært arbeid.

– Da jeg skulle starte seks ukers behandling, fikk jeg beskjed om at jeg skulle være tilbake i fullt arbeid etter tre måneder fordi behandlingen var «ganske tøff». Det er snart ni år siden, fortalte Aagesen.

Forfatteren beskriver tiden etter behandling som en famling i blinde. Fra å bli ivaretatt på beste vis, stod han plutselig helt alene om å finne ut hva som skulle til for at han skulle komme tilbake til og fungere i arbeidslivet.

Ikke fikse, men tilrettelegge

Nå som stadig flere overlever alvorlig sykdom, mener Aagesen arbeidslivet og velferdssystemet må kunne utvise større fleksibilitet. Mange kunne vært i jobb, men får ikke de individuelle tilretteleggingene de trenger fra Nav eller arbeidsgiver, påpeker han.

– Det er helt grunnleggende at vi forstår at ikke alt kan fikses, men at senskader er noe man må leve med, kanskje på permanent basis, sier han og legger til:

– Vi blir møtt av et velferdssystem som spør hvor mye vi orker - ikke hva som skal til for at vi skal orke mer. Slik det er i dag har de ansatte i Nav heller ingen forutsetning til å kunne delta i en slik diskusjon. Og når det ikke finnes noen som kan rådgi arbeidsgiver i en slik situasjon, er det nesten bare flaks at jeg har klart meg såpass godt.

Aagesen argumenterer for at Nav, helsevesen og arbeidsgiver må få en arena hvor de kan snakke sammen.

– Det er mange som har min informasjon, men den eneste som vet alt er meg selv, og det er ikke nok til å kunne stoles på, kommenterer han tørt.

Bedre løsninger i trygdeordningene

Seniorforsker Simen Markussen ved Frischsenteret påpeker at syk/frisk-motsetningen er veldig uheldig og misvisende.

– Når det er snakk om "enten eller", er det lett å anta bort problemene. Virkeligheten er at de fleste befinner seg i en stor gråsone, og det er her graderingsprinsippet i trygdeordningene spiller en stor rolle, sa han under debatten.

Markussen tok for seg arbeidsavklaringspenger, som krever at mottaker er minst 50 prosent ufør, og jamførte det med et eksempel fra Aagesens bok. Aagesen hadde på et tidspunkt brukt opp sykepengeordningen og ville jobbe igjen, men hadde fått konkludert en uføregrad på 40 prosent. Han var altså ikke syk nok til å få arbeidsavklaringspenger, som var hans eneste alternativ til uføretrygd. Saksbehandler mente derfor Aagesen burde gå til legen og si at han hadde blitt verre.

– Er det da riktig å ha en slik grense? Regjeringen mener det, men jeg tror et mer trinnløst system ville være bedre, sa Markussen.

Forskeren viste til graderingssystemet i uføretrygden, men at det er lite benyttet. Fire av fem uføre vurderes nemlig å ha arbeidsevne lik null, men dette er ikke realiteten, mener han.

– Her handler det om arbeidsmuligheter for den enkelte, og at vurderingstaker ser at det er få muligheter for vedkommende. Dette utfordrer oss på andre måter, og betyr at vi må gi de ulike aktørene i arbeidslivet bedre incentiver for å gjøre valg til samfunnets beste, sa Markussen.

– Vi må ha gode velferdsordninger som tar ikke utgangspunkt i sykdom, men i at man er aktiv, deltar og er produktiv ut ifra de begrensninger man har, la Aagesen til.

Mer Nav-makt og bedre oppfølging

Statssekretær Morten Bakke stilte for arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie, som hadde blitt syk. På kritikken fra Aagesen og Markussen understrekte Bakke at regjeringen er opptatt av et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv, hvor Nav står helt sentralt.

Bakke la vekt på at en tydeligere kommunikasjon mellom Nav og arbeidsgiver vil gjøre at flere kan stå i jobb. Han gjorde det også tydelig at Nav ikke jobber i et vakum, men jevnlig lytter til brukerutvalg.

– Arbeidsgiverne er ikke alene og skal ha en kontaktperson i Nav. Det er også regjeringens ønske at Nav skal følge tettere på arbeidsgiver, med mer makt og myndighet til Navkontorene for bedre samhandling. Denne kompetansen skal heves, slik at brukerne står foran og ikke blir hindret av systemet, sa han.

– Innefor de rammene Nav har i dag, spørs det hvor realistisk det er at etaten skal kunne utføre en tettere oppfølging, var Simen Markussens kommentar til dette.

– Jeg tror heller ikke tettere oppfølging basert på dagens Nav-ressurser er noe vi kan forvente. I løpet av snart ni år har jeg kanskje hatt fire eller fem møter med Nav hvor det fysisk har vært noen til stede, sa Aagesen.

Forfatteren påpekte også at det er utrolig viktig at arbeidsgivere ikke firer på de kvalitative kravene, men lar arbeidstaker bidra og skape verdi ut ifra sine forutsetninger.

– Jeg skulle også ønske helsevesenet hadde sagt til meg at behandling kun var første fase, og at vi ikke helt vet hva som skjer etterpå, men at man finner ut av det sammen. Det kunne endret grunnlaget for hvordan min sykdomshistorie utviklet seg helt fundamentalt, sa han.