– Velferdsstaten vil trenge en oppgradering

– Arbeidslivet i Europa og flere steder i verden er dramatisk forandret i løpet av få år. Selv om Norge har bedre økonomi enn de fleste, går utviklingen i samme retning her, sier journalist og forfatter Sven Egil Omdal.

I likhet med ektefelle og journalistkollega Ingeborg Eliassen har han sett endringene på nært hold. De har i løpet av de siste åtte åra bodd i hovedstedene i USA, Belgia og Tyskland, hvor uro og ustabilitet i arbeidslivet går sammen med innstramminger i offentlige velferdsordninger.

Paret har nettopp lansert boken «Borgerlønn – ideen som endrer spillet».

Der peker de hovedsakelig ut flere bekymringsverdige trekk: Økende økonomisk ulikhet, utrygghet i arbeidslivet, framveksten av såkalte «working poor»: folk som er i jobb, men likevel sliter med å få endene til å møtes, og en velferdsstat under press som blir stadig mer kontrollerende.

I boken diskuterer de hvorvidt borgerlønn-konseptet kan være et motsvar til disse tendensene.

– Borgerlønn fascinerer oss fordi det er et forslag som møter de negative utviklingstrekkene med noe offensivt, i motsetning til bare å skjære ned og skjære ned, sier Omdal.

Argumentet om at norske velferdsordninger allerede er gode nok går ofte igjen når borgerlønn diskuteres her til lands. Omdal og Eliassen utfordrer denne påstanden.

– Norge er ikke immun mot endringene som kommer. Vår velferdsstat takler dagens arbeidsløshet på fire til fem prosent bra, men hva om den øker til 14-15 prosent? spør de.

Forfatterne mener den norske velferdsstaten vil trenge en oppgradering. Spørsmålet er hva den skal gå ut på.

– I en velferdsstat som blir mer og mer mistenksom, byråkratisk og krevende, blir det en jobb i seg selv å være mellom jobber. Det er ikke det vi trenger i et framtidig arbeidsliv, hvor korte og mellomlange, ikke livslange, jobber kan bli normalen, sier Eliassen.

De er begge enige i at teknologiens frammarsj også bidrar til en hurtigere utvikling for utfordringene de peker på i boka. I verste fall kan den teknologiske revolusjonen utløse masse arbeidsløshet i Norge, tror forfatterne.

– Klarer vi da å snu på hælen, eller trenger vi et sikkerhetsnett som på forhånd er rigget for en slik situasjon? spør Eliassen.

Borgerlønn-debatten stopper gjerne opp ved at konseptet er for dyrt å gjennomføre i Norge. Eliassen og Omdal erkjenner at finansiering en utfordring, som alle store velferdsreformer.

– Se bare på folketrygden. På et tidspunkt virket den som en umulighet, i dag er den en pilar i samfunnet vårt, sier Omdal.

– Det finnes mange modeller på hvordan borgerlønn kan finansieres i Norge. Skattelegging av multinasjonale selskaper og økt bedriftsskatt er mulige grep, uten at vi leverer noen ferdig pakke eller løsning, legger han til.

Begge understreker de at borgerlønn ikke nødvendigvis er det eneste svaret på utfordringene den teknologiske revolusjonen bringer.

– Av alle ideer er det likevel den beste vi har fått med oss så langt. Det er dessuten viktig med debatt, for om vi avviser borgerlønn betyr ikke det at problemene forsvinner, påpeker Omdal.

Selv om Norges økonomiske situasjon gir oss bedre tid til omstilling enn andre land, understreker han at alternative løsninger bør diskuteres fortløpende.

– Store politiske endringer må gjennom mange lag før de får skikkelig feste. Fra folketrygden ble innført i Tyskland som første land tok det 90 år før den kom til Norge, tilføyer han.

Selv om tendensene forfatterne beskriver gjelder marginale grupper i Norge nå, mener duoen at politikerne ikke tar situasjonen alvorlig nok.

STOLER PÅ NAV: Borgerlønn-diskusjonen er ikke like aktuell i Norge ettersom Nav er blitt flinkere, mener statssekretær Sveinung Rotevatn (V).

Foto

Mona Lindseth/Venstre

– Stadig flere unge, og særlig unge menn med lite utdanning, faller utenfor. Og vi ser at for eksempel selvkjørende biler og selvbetjente kasser på butikkene kommer for fullt, noe som kan ramme store arbeidsgrupper. Dette er ting som allerede finnes, ikke science fiction, understreker Omdal.

– Det blir feil å tro at vi kan utdanne oss ut av dette, endringene kommer for raskt, skyter Eliassen inn.

– Og hva skal man leve av mens man omskolerer seg? Varigheten på ytelsene kuttes. All ny politikk lages ut ifra arbeidslinja, og at det er nok arbeid til alle. Hva slags beredskap har politikerne om de tar feil? spør Omdal.

Politisk sett er det ingen partier, utenom Miljøpartiet De Grønne og Rødt, som ønsker å teste ut borgerlønn i Norge. Det var imidlertid Venstre som gikk først ut og ønsket forsøk med borgerlønn. En kostnadsanalyse førte deretter til at partiet fjernet borgerlønn fra programmet, og siden har det vært stille.

I Omdal og Eliassens bok er det et intervju med statssekretær for Venstre, Sveinung Rotevatn, hvor Rotevatn oppgir at partiets engasjement i saken opphørte delvis fordi Nav har blitt flinkere til å utføre sine oppgaver.

Til Velferd sier Rotevatn at borgerlønn-debatten både er fornuftig og interessant. Han forblir imidlertid skeptisk til Norges behov for borgerlønn.

PRINSIPIELT IMOT: Aps nestleder Hadia Tajik mener man risikerer å miste fellesskapet og mestringsfølelsen arbeid gir, dersom vi innfører borgerlønn i Norge.

Foto

Arbeiderpartiet

– Fra mitt ståsted vil borgerlønn være mer gunstig i land hvor velferdsstaten står svakt. I Norge har vi enorme forventninger til velferdsstaten, og det er lite økonomisk realisme i borgerlønn hvis den skal «matche» de laveste ytelsene vi har nå. Da ville borgerlønnen vært mer enn 100 000 kroner i året, og det ville lønne seg mindre å jobbe, tilføyer han.

Når det gjelder påstanden om at utviklingen går fortere enn videreutdanning og kompetanseheving kan kompensere for, mener Rotevatn det gjenstår å se.

– Det har vært spådommen ved tidligere teknologiskifter også, men har aldri stemt. Jeg er åpen for videre diskusjon, men mener det alltid vil være viktigst å ruste folk til å jobbe, ikke å la være, sier han til Velferd.

Forfatterne har ikke lykkes med å få kommentarer til borgerlønn-ideen fra regjeringspartiene Høyre og FrP. Omdal og Eliassen regner med dette er fordi arbeidslinja står ekstra sterkt i disse partiene og særlig fordi Høyre mener «en styrket arbeidslinje» er eneste måte å sikre velferdsstaten på.

SVs Kirsti Bergstø oppfatter på sin side borgerlønn som en blindvei:

«Vi må løse utfordringene i arbeidslivet gjennom organisering av arbeidsfolk, omfordeling og fellesskap. Borgerlønn er ikke svaret – med mindre det sosiale sikkerhetssystemet i den norske modellen kollapser fullstendig», uttaler hun blant annet i boka.

Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik er heller ikke overbevist om borgerlønn-konseptets muligheter:

«Prinsipielt er jeg mot ideen om å gi folk penger uten at det er en forventning knyttet til pengene. Og fordi jeg mener verdien av arbeid er så mye mer enn økonomi, både den enkeltes økonomi og samfunnets: Det er helse, det er mestring, det er fellesskap, det er å føle at man er til nytte. Dette risikerer man å miste med borgerlønn», er en av hennes kommentarer.

Omdal og Eliassen viser til omfattende internasjonale undersøkelser som dokumenterer at svært mange i dag mistrives i jobbene sine. Mange kjeder seg på jobb og finner ikke mening i arbeidsoppgavene.

Forsøk med borgerlønn viser at folk verken slutter å jobbe eller blir late fordi om de får borgerlønn. Tvert imot utløser tryggheten som borgerlønnen gir, personlig initiativ og energi.

– Jeg tror borgerlønn vil utløse en kreativ kraft i samfunnet. I dag diskuteres borgerlønn av mennesker som lever for å jobbe, og ikke dem som jobber for å leve. Jeg tror sistnevnte gruppe vil gi oss andre svar i debatten, sier Omdal.